Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES

Filmfront.no bruker cookies med Google analytics for å ha statistikk over bruk av filmfront.no. Med å fortsette å bruke filmfront.no godtar du bruk av cookies.
Logg inn
Bli medlem
Filmfronts egen podcast
 
 

Anmeldelse av Hereditary, amerikansk film fra 2018

Drama, Grøsser, Mysterie, Thriller Spilletid: 127 minutter

Omtalespalte: Skrekkfilm

I denne spalten trekker vi frem enkeltfilmer innenfor skrekkfilmens verden. Om det er en større kjent grøsser eller en mindre profilert slasher er ikke poenget, mer at filmen skiller seg ut som skrekkfilm, er verdt å fremheve av skrekkfilmer eller rett og slett bare engasjerer på et eller flere nivåer.

Skrekkfilmsjangeren dekker mange undergenre, men hvor fellestrekkene selvsagt ligger i spenningen, det skremmende, i grøsset, deres evner til å frembringe dette i oss. Om dette videre er en typisk slasher, eller mer i retning psykologisk thriller kan begge deler oppfattes som en variant av skrekkfilmen. Skrekkfilmspalten kan inneholde dybdeanalyser så vil det kunne være sjanse for at ting "røpes" mer enn i vanlige kinoanmeldelser.
Les flere spalteomtaler: Skrekkfilm

Smart og interessant grøsser

[Skrevet av: Ingmar Forsberg, Dato: 26.10.2020]

Skrekkfilm på kino har nærmest blitt synonymt med resirkulerbart jumpscare-bonanza. Filmer som The Nun og Annabelle hopper fra én høy lyd til en annen, kun avbrutt av flatt manus og uoriginalt narrativ. Det vanskelige med å lage grøsser er nettopp det å skape en langvarig uhygge og pirrende historie. En uhygge som er der selv under fravær av nattens mørke og spøkelser i speilet. Hereditary klarer dette.

Annonse:

Filmen handler om en familie bestående av mor Annie, far Steve, tenåringsgutten Peter og datter Charlie. Moren til Annie har akkurat gått bort, og familien er i en litt ambivalent sorgprosess. Annie er i sorg, samtidig som hun reflekterer over, kjenner og skimter de tyngende sporene moren har lagt igjen. Steve tar rollen som støttespiller og familiens bærebjelke. Peter har mer enn nok med å røyke hasj og jage jenter. Charlie har autistiske trekk; en ensom ulv som foretrekker å tilbringe nattens kulde i en uisolert trehytte, og har en ting for å klippe av hodet på døde fugler. Men hun savner sin mormor, av grunner man etter hvert får vite.

Familien møter etter hvert en ny tragedie, og dras inn i en verden full av selvforakt, splittelse og spiritisme.

Allerede fra første stund skaper regissør Ari Aster en uggende stemning, godt hjulpet til av filmens ulmende og volumøse lydspor. Annie jobber med produksjon og design av realistiske dukker og dukkehus, noe som i seg selv kan få en til å rynke litt på nesen. Dette aspektet får tidlig en symboltung og sentral rolle i filmens estetikk. Gjennom smart kinematografi skifter filmen mellom dukkeverden og virkelighet, der det gir innblikk i både fortid og fremtid. Regissøren er også effektiv i sin bruk av mørke kroker, ganger og loft i det han tar publikum lenger og lenger ned i galskapen som venter familien.

Filmen ligger lenge på grensen mellom det naturlige og det overnaturlige, og mellom virkelighet og drøm.

Hereditary gir i sin første halvdel et realistisk dypdykk i en familietragedie, og det er her mye av uhyggen kommer fra. Dette er på mange måter et karakterdrama med Annie i fokus, og er avhengig av solide skuespillerprestasjoner for å kunne formidle karakterenes motivasjoner og nyanserte følelsesregister.

Toni Colette gjør en formidabel jobb som Annie. Hun klarer å utrykke følelser som utmattelse, sorg, frustrasjon, selvforakt og desperasjon i en uhyggelig blanding, ofte med uhyre små virkemidler. Hun får god hjelp av et velskrevet manus med stikkende monologer.

Gabriel Byrne er solid som den lune Steve, men har en mindre sentral rolle med lite spillerom.

Alex Wolff har rollen som Peter, og spiller en sjokkskadet, fortvilt og lei gutt på en ytterst overbevisende måte. Han briljerte i en av filmens mest minneverdige og fryktelige scener. Milly Shapiro setter også sitt preg på den merkelige og hemmelighetsfulle Charlie som er helt sentral i noen av filmens marerittfremkallende bilder.

Det som gjør at Hereditary ikke får toppkarakter er at den går i «skrekkfilm-fella» mot slutten, slik som mangt en film før den har. Den mister nemlig noe av den uhyggelige realismen og de smarte, nyanserte virkemidlene, og resulterer i en demonisk overnaturlighet som nærmest grenser mot det komiske. Den får altså typiske skrekkfilm-elementer. Vi får noen «hoppe ut av sofaen»-øyeblikk som er veldig effektive og godt utførte, men også noen jeg føler er unødvendige og upassende - og muligens er der for at jumpscare-tilhengerne ikke skal føle seg snytt for kinobilletten.

 

 

 


Les også andre anmeldelser av utgivelse:
- Imponerende ubehagelig om familiearv fra helvete

Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(4,8 av 6 - 39 stemmer)

Kritikker i media

  • Hereditary
  • Aftenposten
  • Dagsavisen
  • Filmfront
  • Berlingske Tidene
  • Filmfrosk (Youtube)
  • Minneapolis Star Tribune
  • Chicago Sun-Times
  • Rollingstone.com
  • Globe and Mail
  • USA Today
  • Chicago Tribune
  • Bergens Tidene
  • Natt&Dag
  • NRK P3 - Filmpolitiet
  • Jyllands-Posten
  • Cinemazone
  • Roysskriverier.blogspot.no
  • Washington Post
  • Boston Globe
  • Seattle Times
  • Dagbladet
  • Politiken (Danmark)
  • Cine.no
  • Filmmagasinet Ekko
  • Reelviews.net
  • The New Yorker

Land:

USA

Språk:

Engelsk

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 

«Familien Lykke»

 

«Motherless Brooklyn»

 

«Dragevokterens jul»

 
 

«The Christmas Chronicles 2»

 

«Black Summer»

 

«Zombie Flesh-Eaters»

 

«The Silencing»

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2020 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.