Anmeldelse av Relic, amerikansk film fra 2020

Bestemor Edna forsvinner en dag på uforklarlig vis, og datteren Kay og barnebarnet Sam må reise hjem til hennes forfalne hus utpå landet. Når så Edna dukker opp igjen, virker det som om hun ikke vil, eller er i stand til, å fortelle hva som skjedde. Ednas økende grad av demens kan synes som en forklarlig grunn, men kan den forklare absolutt alt det merkelige som skjer i huset?

Regissør Natalie Erika James langfilmdebuterer med denne lille, voksne godbiten av en skrekkskildring. Relic føyer seg pent inn i rekken av de siste års mange voksnere og mer virkelighetsrelaterte skrekkskildringene, hvor det skremmende mye ligger i måten tematikk og handling veves inn i en hverdag som svært mange kan relatere seg til i virkeligheten.

I dette tilfellet - demens og alderdom. Tematikken rundt slike ting er skildret mange ganger før på skrekk, som eksempelvis i den ujevne men også tidvis skrekkelig fæle og skumle The Taking of Deborah Logan (2014).



Fullt så genregjenkjennende skrekkfilmaktig er ikke Relic, selv om ting også eskalerer og tar mer av mot slutten. Her går det først litt mer i slow motion, men hvor krysningen demens og uforklarlige ting med særegne regigrep får en uggen kraft og virkning. Det er i denne skildringen av måten demens tar over en menneskekropp og et sinn, sakte men sikkert, som gjør filmen så ubehagelig i sin fremtoning og audiovisuelle visjon. Bland også inn uforklarlige sjokkelementer, ja så har du denne særegne filmen.

Relic er en fiffig og skikkelig uggen krysning av demens, frykt, angst og elementer man ikke kan kontrollere. Resultatet er en finfin skrekkskildring som gjør at klaustrofobien snører seg mer og mer sammen i oss, og hvor dualiteten i historien kan tolkes flere veier, men hvor det uansett hvilken måte du selv velger å se filmen, viser hvor skremmende det kan være når en du står nær forsvinner, litt etter litt. En av høstens og årets aller peneste og sterkeste regidebuter dette!

(Foto/Copyright: Europafilm)