Anmeldelse av Barfly, amerikansk film fra 1987

Vi møter den alkoholiserte Henry og følger den blakke sjelen noen dager i alt han opplever. Det blir action i alt fra slåsskamper med bartenderen Eddie, men Henry møter også en sjelevenn i Wanda, som han blir tiltrukket av. Wanda og Henry står sammen om alkoholen og er likere enn de først tror. Og når også forlagsansatte, Tully, også blander seg inn i kampen om Henry, blir det bråk...

Alt åpner i en bargate med en rekke barer som blir presentert. Det blir litt av et blodig barslagsmål i gata i starten, der filmens hovedrollefigur blir presentert. Slagsmålene kommer som en perler på en snor og du får virkelig se baksiden av medaljen til alkoholen i denne filmen og hva den kan gjøre med folk. Liker stemningen i filmen som er som en real bytur med slåssing og drikking over en lav sko, selv om jeg selv ikke drikker en gang og avskyr vold i det virkelige liv. Det er mange morsomme scener i filmen som viser hvordan hovedpersonen ‘eier’ situasjoner på sitt helt eget vis. Henry finner en kvinnelig versjon av seg selv. Vi får også en av tidenes chickfight i filmen. Filmen starter og slutter på akkurat samme måte. Det føles veldig passende.

Dette er bygget opp som et realt drama som fremstår ganske så troverdig. Det er mange detaljer i filmen som gutta som i bakgrunnen stjeler i kolonialsjappa på hjørnet. Det er mange gode sitater i filmen, som: Jeg hater ikke purken, men liker best når politiet ikke er tilstede. Eller: ‘Alle kan få en jobb, men det krever en mann å gå uten’. Eller: ‘Trenger du en drink? Ja som en edderkopp trenger en flue’. Eller: ‘Alle kan være sober, men det kreves talent for å bli en alkoholiker’.

Filmen handler ikke om så mye, men likevel synes jeg dette er et flott fylleportrett. Hovedpersonen har sprukken leppe er konstant beruset og oppfører seg som en konge som eier gata til en hver tid. Du får en del såre scener der folk føler at livet ikke leverer med fyllegrining og annet som hører med den drikkingen som lett kan styre humøret til alle og en hver. Det er mange morsomme, triste og rare øyeblikk i filmen, som da hovedpersonen stikker kniven i magen på en eldre mann han slåss mot. Da sier den gamle mannen at det bare er flaks, men da smeller det fra hovedpersonen av ‘det teller også’.

Regien er ved Barbet Schroeder, og dette er hans beste film i karrieren, og en aldri så liten perle av en film i så måte. Filmen handler om alt og ingenting og regien er stødig, skuespillet strålende og historiefortellingen solid. Mickey Rourke spiller utrolig god rolle i filmen. Jeg tror på Rourke i rollen som Henry, og Faye Dunaway spiller også en usedvanlig god rolle. Det hele er skrevet av poeten Charles Bukowski, som leverte et stødig manus til filmen. Alt er levert som en skildring av Bukowski egen ungdom, og han viser at han har mye å spille på, og når bra ut med filmens historie, som er ganske annerledes enn de mer tradisjonelle skildringer historier du får presentert på film.

Konklusjon
Filmen er både rørende, trist og tragikomisk på samme vis. Du får med andre ord servert en god del mørk komikk som i begynnelsen er litt tung å svelle, men når du kommer under huden på hovedpersonen og hvordan han opererer, så blir dette mer og mer morsomt og filmen fremstår da som en aldri så liten perle. Liker hvor filmen tar deg hen. I starten tenker du kanskje at hovedrollefiguren bare er en drukken drittsekk, men underveis i filmen føler jeg at rollefiguren har mange lag i hvordan han oppfører seg i forhold til resten av omgivelsene. Han lever i en slags moralsk kodeks og takler det å være full ganske godt, uten å gjøre ting han som person ville angre på. Med andre ord er han en ganske kompleks og likandes fyllik som på sitt helt eget vis kaprer hjertet ditt.

Se om film er på streaming:

Murder by Numbers - Begynner bra, men roter det litt til...