Anmeldelse av Radiokameratane, norsk dokumentar fra 2020

Et knippe radiofantaster i Bygderadio Vest kjemper med nebb og klør for å overleve på FM etter at NRK har lagt om til DAB. De aldrende radiokameratene forsøker å overleve så godt de kan og oser av frivillighet, egeninnsats og ønsket om å holde sammen så lenge de klarer.

Regissør Ingrid Ese byr her på et hjertevarmt og sjarmerende blikk på en gjeng herrer som føles som en slags utdødende rase innen den gamle FM-radioens æra. Med størst fokus på de mest sentrale innen dette radiomiljøet, forankres historien til en kjerne som tydelig brenner stort for sin nærradio. Denne gir folkene en hverdagsverdi og mening som filmen flott illustrerer, blant annet igjennom vekslende innsalg av også lyttere og lokalbefolkning.

Rent genremessig byr ikke Radiokameratane på de største krumspringene eller grepene. Kamera er, i hvert fall tilsynelatende, stillferdig observerende til stede. Hvorvidt flere av scenene er direkte regissert, planlagt og/eller tilrettelagt, blir dermed vanskelig å si, bortsett fra et par steder hvor så tydeligvis er tilfellet.

Radiokameratane er uansett en fin hyllest til en lokal dugnad og frivillighetsinnsats som illustrerer viktigheten av slikt for mange mennesker. Dette kommer virkelig til sin rett i slutten hvor primus motor i radioen blir hedret med den kanskje gjeveste medaljen vi har i så måte her til lands.

Filmen gir slik et fint innblikk i hva et lokalmiljø har å si for en liten bygd, samtidig som dokumentaren blir et tidsvitne på en æra som snart er forbi. Nå kan en alltids etterlyse flere vinklinger og innblikk fra den andre siden, som for eksempel fra NRK og DAB-aktørenes side, men Radiokameratane synes ikke interessert i denne delen av historien. Det er ikke her den har sitt fokus. Her er det menneskene som er i front, noe som gir filmen denne varme og lune, ærlige og folkelige tonen, tvers igjennom.

(Foto/Copyright: Tour de Force)

Se om dokumentar er på streaming: