Anmeldelse av De 400 Slagene (Les Quatre cents coups), fransk film fra 1959

Vi følger det 14-årige problembarnet Antoine Doinel som vokser opp i Paris i løpet av 1950-årene. Han er misforstått av foreldrene, plaget på skolen av læreren hans for han manglende disiplin. Det gjør at han slutter på skolen etter at ting blir for ille og tenker å flytte hjemmefra, men ting blir aldri som Antoine forventer i livet. Det er ikke enkelt å være uønsket i familien sin, et problem på skolen og at på til småkriminell...

Filmen åpner med en heftig klassisk musikk med en kombinasjon av harpe, piano, strykere, blåsere og klokkespill. Med denne musikalske åpningen vet vi ikke helt hva vi kan forvente, men bildene kommer mot oss i sorthvitt og er filmet fra en bil rundt i gatene i Paris. Selve filmen sparkes igang på skolen i klasserommet der en kalender med en postergirl på sendes rundt i klasserommet. Og da kalenderen kommer til en gutt, blir han sendt i skammekroken av læreren, og han må sitte inne imens de andre har friminutt.

Alt er dyktig filmet med et vakkert bildespråk med mange direkte vakre og minneverdige scener. Det hele er suksessfullt filmet uten noe kunstig lys. Scenen med den roterende karusellen er meget stilig skapt med fiffig fotoarbeid og det gir mye krydder tilbake til filmen. Det er også mye humor i filmen som da gymlæreren tar med ut elevene på tur og alle stikker av litt etter litt til det bare er noen få igjen bak gymlæreren. Eller alle de rampestrekene som nærmest alle elevene utfører bak lærerens rygg og hver gang er det bare hovedpersonen som blir tatt i urettferdighetens navn.

‘De 400 Slagene’ er en del av den franske nybølgen som kom som et svar på at kun de største regissørene i Frankrike fikk lage film på 1950-tallet. Med en medfølgende støtteordning fikk også en del rekke nye spennende regissører sjansen, og Francois Truffaut er en del av denne bølgen og var med på starten den franske nybølgen. Dette er Truffauts debutfilm, som til og med ble en tidløs klassiker, og tilhører en av filmhistoriens aller mest kjente verk.

Skaperne har en veldig realistisk tilnærming til hvordan innholdet presenteres. Liker hvordan alt presenteres. Dette er mesterlig lagt frem. Innholdet og filmens produkt er både gripende og bra aktuelt den dag i dag. Det hele tar for seg den evige konflikten mellom ungdommen som prøver å være fri og de voksnes rekker som prøver å temme ungdommen. Og filmen skildrer alt fra en vanskeligstilt tenåringsgutts ståsted.

Handlingen har ikke det høyeste tempoet, men filmen har mange interessante sider ved seg. Det filmatiske står virkelig i høysetet, og det gjør dette til en klassiker av de sjeldne som kan få det til å gi gåsehud til en hver filmnerd som verdsetter eldre klassisk film. Alt er gjort med en stor kunstnerisk ånd over produksjonen. Personlig liker jeg både humoren, skuespillet, beskrivelsene av det som skjer og samt hvordan filmen presenteres.

Konklusjon
Filmen føles klassisk i hvordan den fremstår og er meget vakkert fremført. Jo mer du vender deg til stilen i filmen, jo mer skjønner du at dette er en uforglemmelig film av de sjeldne. Sorthvitt-fotoet er nærmest perfekt skutt til en hver tid. Liker hvordan historien utvikler seg og hvordan alt henger sammen på mesterlig vis. I tillegg gjør filmen inntrykk på meg og vi får se hvordan folk som ikke passer helt inn blir misforstått. Jean-Pierre Léaud passer også meget godt i hovedrollen og har bra sjarme i den. Slutten er også svært passende for en slik film. Og selv om jeg ikke var helt overbevist fra første stund, så vokste dette utrolig på meg utover i filmen. Det gjør at jeg gir full pott for filmen som endte opp med å ta meg med storm.

Se om film er på streaming:

Siste trikk - Ingen kan miste det siste toget…

Fahrenheit 451 - En fremtid der bøker er forbudt…

To menn og en kvinne - Trekantdrama med en kvinne i sentrum