Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES

Filmfront.no bruker cookies med Google analytics for å ha statistikk over bruk av filmfront.no. Med å fortsette å bruke filmfront.no godtar du bruk av cookies.
Logg inn
Bli medlem
Filmfronts egen podcast
 
 

Anmeldelse av Black Christmas, amerikansk film fra 2019

Grøsser, Mysterie, Thriller Spilletid: 92 minutter Aldersgrense: 15 år

Omtalespalte: Kinofilm

Les flere kino-omtaler med mer.

Den store kjønnskampen anno 2019

[Skrevet av: Tore André Øyås, Dato: 12.12.2019]

En gruppe kvinnelige studenter er i ferd med å ta juleferie når en mystisk person begynner å lage kvalm innad i studenthjemmet deres. Et lukket miljø av mannlige studenter, en mystisk lærer, samt diverse andre mistenkte, setter julestemningen i sjakk i noen nervepirrende førjulsdager!

Annonse:

Filmen er en løselig remake av originalen fra 1974 med samme navn, men hvor dagens regissør Sophia Takal har valgt å gjøre en langt mer moderne og interessant tilnærming til både historien og genren enn hva man er vandt med.



Dette har nemlig blitt en feministvridd historie om søsterskap, og broderskap, innenfor et studentmiljø som tydelig vil ta et oppgjør med både kvinnehat, kjønnsstereotypier og holdninger. Dessverre blir ikke effekten nødvendigvis den sterkeste i filmens favør, og særlig skummel er den heller ikke. Forsøket derimot, fortjener en langt større honnør enn effekten filmen gir på oss.

I hovedrollen spiller en finfin Imogen Poots historiens ”final girl”, en jente som selv har opplevd overgrep og som dermed har sin egen ballast å bære i møtet med det som skal komme. Filmen er god på å mistenkeliggjøre mange, for her er det nok av karakterer (les: menn) som blir mistenkeliggjort.

Som mann selv, sitter man å kjenner på den stadig voksende fornærmede følelsen filmen gir, jo mer man skjønner at dette er et oppgjør med så mangt i vår tid. Regissør Takal gjør, dessverre, litt for mye klisjébruk selv på sin vei til at man blir virkelig imponert. Her får vi servert blant annet flere logiske filmatiske brister og søstrene har,som genren seg hør og bør, store problemer med å faktisk bare forlate det farlige huset etter hvert som de angripes. Det er vel også litt mot sin hensikt at særlig mennene fremstilles såpass stereotypiske, når filmen selv vil slike fremstillinger til livs?

Historien skal dog ha et pluss for å selv ikke mangle selvironi, særlig på vegne av de kvinnelige karakterene, for her er det også hysteriske enkeltpersoner som tar sine feministiske agendaer litt vel langt får en si. Humor er dermed noe filmen også kan by på, mens spenningen stort sett reduseres til kun et par jump-scares.


Dette er en type film som føyer seg fint inn i dagens nybølge av smarte og hakket mer oppdaterte filmer innen skrekkgenren. Ser vi tilbake på slasheroriginalen og haugevis av dens liknende bror- og søsterfilmer på 70- og 80-tallet, ja så ser man jo virkelig i dag hvor svake disse var. Noe av det svake her var jo nettopp stereotypiske fremstillinger av kjønnene, hvor kvinnerollene stort sett var forbeholdt stokk dumme og hjelpeløse blondiner som ble drept, for vår egen forlystelse.

Hvis man tenker litt på det, er det både interessant og fascinerende at regissør Takal tar for seg nettopp det amerikanske studentmiljøet, angriper dette som nettopp kvinnefiendtlig og forkastelig. Det er jo nettopp her det mannlige brorskapsmiljøet i statene reflekterer mye teit innenfor kjønnskultur, kvinnehat og nedverdigende holdninger, så ja... hvorfor ikke sette en film til nettopp dette miljøet, liksom? For de av dere som ikke vet hva dette er, er det fristende å sammenlikne denne tradisjonen med vår egen russetid, bare sånn for å sette det litt i perspektiv og illustrere meningsløsheten rundt fenomenet. Noe desto mindre effektiv på å hause opp dårlige holdninger hos enkeltpersoner er miljøet derimot sikkert ikke, og sånn sett skal ikke denne filmens overdrivelser nødvendigvis fnyses for mye av.

Det å dermed kritisere en film som dette for nettopp å forsøke seg på noe litt mer oppegående, blir derfor for dumt og lettvindt. Ikke at filmen både er tidvis dårlig, uengasjerende og uspennende, for det er den absolutt, men den er faktisk også like tidvis interessant og fascinerende, nettopp i lys av vår tid. Den setter med andre ord genregrepene litt på hodet, tar skrekkfilmens klisjeer litt i egen makt, og påfører oss publikummere konfronterende tematikk som vi må ta stilling til underveis. Noen vil kanskje altså bli så provosert og irritert at de automatisk slakter filmen, mens andre (forhåpentligvis) vil la den synke litt mer inn enn som så.

Ser man på dette som en morsom feministisk vri på en totalt mannsdominert filmgenre, ispedd smarte konfrontasjoner underveis, ja så kan Black Christmas anno 2019 sees på som en film som i hvert fall prøver på noe nytt. Den forsøker å gjøre den stokk dumme slashertradisjonen litt smartere, mer bevisst og akter å ta et oppgjør med dens mange kjønnsskjeve troper. Her gir ikke jentene nødvendigvis opp, men kjemper tilbake! Sånn sett er det vanskelig å klandre den for stort annet enn å ikke være særlig skummel.

(Foto/Copyright: United International Pictures)




Les også anmeldelser i samme filmserie:
- Black Christmas - Remake av juleslasher med en syk morder og masse studiner
- Black Christmas - En bortgjemt skrekkgodbit

Les også andre anmeldelser av utgivelse:
- Nok et forsøk på å male jula blodrød

Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(2,7 av 6 - 20 stemmer)

Kritikker i media

  • Black Christmas
  • IGN.com
  • RogerEbert.com
  • Dagsavisen
  • NRK P3 - Filmpolitiet
  • Rollingstone.com
  • Verdens Gang
  • Filmfront
  • Empire Magazine
  • Commonsensemedia.org
  • Moviezine.se
  • Dagbladet
  • Stavanger Aftenblad
  • Krsby.no
  • Cine.no
  • Jeremy Jahns (Youtube)

Land:

USA, New Zealand

Språk:

Engelsk

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2021 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.