Anmeldelse av Persona, svensk film fra 1966

Vi følger den vellykkede skuespillerinnen Elisabeth Vogler. Hun ser ut til å ha alt hun trenger med ektemann, barn og en stor karriere. Men så en dag slutter hun å snakke midt i en av sine teaterforestillinger og begynner ikke å snakke igjen. Derfor blir hun sendt i behandling.

Selve filmfortellingen begynner i det en ny sykepleier skal introdusere seg for teaterskuespilleren Fru Vogler, som ligger på sykehus. På sensommeren flytter Fru Vogler og sykepleier Alma ut til doktorens sommerhus i den svenske skjærgården. Besøket ved havet gjør skuespillerinnen godt. Apatien som har lammet henne viker for lange gåturer, fisketurer, matlagning og andre adspredelser. Søster Alma trives med landlivet og pleier sin pasient med omsorg. Hensikten er at Vogler skal bli et helt menneske igjen...

Alt åpner med en lys pipelyd som en lav flyalarm. Bergman sier selv i introduksjonen av filmen at den er vanskelig å forstå de første fire minuttene. Det fordi han fikk for seg at han skulle laget et dikt, eller poem, i bilder med musikk, for å åpne filmen med. Men så blir det en veldig ordentlig historie med et vanlig drømmeinnslag. Han sier også at det er rart at Persona har blitt klippet i alle land, og det skjer helt i begynnelsen på 8 sekunder, men jeg så den uklippede versjonen på DVD, og det er ikke vanskelig å skjønne hva som ble klippet bort. Det er blant annet en errigert herrepenissom som flasher over skjermen i ett sekund.

Filmen er regissert av den svenske, kritikerroste mesterregissøren, Ingmar Bergman. Jeg har sett noen av hans filmer, men kjenner at jeg trenger å dykke mer ned i hans filmografi. Derfor tenkte jeg at Persona var et greit sted å starte av de filmene jeg ikke har sett, fordi det ansees som en stor klassiker og et viktig verk i filmhistorien. Det er også en film som har blitt heftig debattert og analysert i det vide og det brede. Jeg ønsket å se hva jeg kunne få ut av denne filmen som er ganske kort, med sine knappe 80 minutter lange spilletid.

Fru Vogler spilles av en taus Liv Ullmann som spiller kun med ansiktet. Ullmann var en av de mest populære og anerkjente norske skuespillerne gjennom tidene, og hun spiller denne spesielle rollen med stor bravur. Det samme kan sies om Bibi Andersson, som spiller Alma og er god til å holde praten gående og har et interessant fjes å se på og en mild stemme å høre på. Vi får se den merkelige kjemien mellom Alma og fru Vogler, uten at Vogler sier et ord. De ser på hverandre, Alma snakker og Vogler nikker og følger med, og på den måten har de nesten som små samtaler uten at Vogler responderer med annet enn kroppsspråk og er den perfekte lytter.

Den unge sykepleieren prøver å tilnærme seg Fru Vogler. Alma tar opp ting som betyr noe for henne. Sykepleieren har ikke greie på film og teater, men tror likevel at kunst har en stor betydning i livet, spesielt for de som har det vanskelig. Det går også i kjærlighet og hva annet som er viktig i livet. Hun mener det er viktig å tro på noe, utrette noe og føle at livet har en mening. Holde fast med noe urokkelig uansett hva som hender. Og bety noe for andre mennesker. Doktoren snakker også med Vogler. Hun mener at Fru Vogler skal spille rollen sin til den er ferdigspilt. Til den ikke lenger er interessant. Da kan hun forlate den som hun forlater andre roller.

Regien er umåtelig vakkert utført i filmen. Det føles som hver scene lever et liv for seg selv. Vi får mange lange tagninger og noen av dem er direkte vakre som da Fru Vogler hører på klassisk musikk og lyset i rommet blir gradvis mørkere i det vi kan studere fjeset hennes som er i fokus i den scenen. Filmen har et kult og stilreint preg over seg med flotte og vakre bildekomposisjoner i sort/hvitt. Liker også klippene og overgangene i filmen som er svært forseggjorte. Det er klipp som at vi får se hva hovedpersonen ser og opplever på TV som er gjort til litt av en fiffig bildemontasje med hvit tv-form på bildet og der det klippes inn hvordan Fru Vogler reagerer på det hun ser.

Det er flust med minneverdige små scener i filmen som viser seg for oss som små skatter. Musikken og lyden spiller en solid rolle i filmen og du får alt fra spenstig samtidsmusikk til musikk av det mer klassiske slaget. Hvor mye lyden kan bety i en scene får du se i scenen med bilen der Alma leser hva Vogler har skrevet om henne akkompagnert av kun dråpedryppinger og stilhet. Denne scenen er filmens store vendepunkt og etter dette blir aldri forholdet mellom dem det samme.

I filmen ligger psykiske lidelser som et bakteppe og filmen har en ganske fascinerende filmhistorie å følge. Det er interessant å følge hva som skjer mellom de to personene. Og filmen er meget altoppslukende filmatiske lek. Alt er bare fryd og gammen mellom de to unge kvinnene i front, helt til et stort oppgjør begynner. Da ser det ut som om de to begynner å skifte personligheter. Filmen kommer inn på hva ved et menneske som skaper akkurat den personen du er med medfølgende personlighet. Og Bergman forsøker ikke å skape en troverdig historie om sinnslidelser, men heller å ta opp tanker rundt identitet og psyke i seg selv.

Konklusjon
Dette var en stor filmopplevelse. Bergman har en fascinerende måte å skape interessante og svært underholdende filmfortellinger som får en til å tenke over livet. Og dette er en slik film, som åpenbart er en av de største klassikerne i filmhistorien og en utsøkt film for sin tid. Filmen blir presentert på en nærmest perfekt og svært oppfinnsom måte som jeg elsket. Nå er jeg jo svært glad i klassikere, og da særlig film som bruker mediet til det fulle med enkle grep, og det gjør Bergman til gangs i Persona. Skuespillet er også helt i verdensklasse og gjør at filmen lyser mot deg. Fotograf Sven Nykvist gir også en egen dimensjon til filmen. Alt dette gjør at filmen fremstår som et sant mesterverk.

Fanny og Alexander - Bergmans mesterverk trollbinder fremdeles!

Scener fra et ekteskap - Bergman om ekteskapet...

Nattverdsgjestene - Komplekst og pent

Jomfrukilden - Bergmans mesterverk om uskyld og skyld slår hardt…

Jordbærstedet - Bergmann med poetisk mesterverk

Det syvende innseglet - Om livet og døden