Peter Parker ønsker seg fri fra Spider-Man trikoten. Han drar på klassetur til Europa, sammen med vennene og jenta han har et godt øye til. Samtidig oppstår nye trusler og angrep på kontinentet, og Nick Fury anmoder Parker om å være med å hjelpe til.
Etter hendelsene i Avengers: Endgame er både Peter og andre preget på forskjellige vis, og den unge superhelten higer etter en kraftig pause fra alt ståket. Planene om et avbrekk må imidlertid fort skrotes, og unge Parker forsøker å sjonglere livet som skjult superhelt med sine andre og øvrige ungdommelige utfordringer.
Regissør Jon Watts gjentar regien i film nummer to om den ”nye” Spider-Man i Tom Hollands skikkelse. Unge Holland er igjen den største sjarmklumpen i dette universet og forblir hele filmens bankende hjerte i sentrum med sin ungdommelige og søtnaive fremtoning.
Et ekstra herlig tilskudd i så måte er også Peter Parkers yrende forelskelse i MJ, nydelig sjarmerende og sjenert spilt av bedårende Zendaya, kjent fra The Greatest Showman og superaktuell for tiden i den røffe ungdomsserien Euphoria. Sammen tilfører de to, riktignok også sammen med et knippe bikarakterer, en menneskelig uimotståelig tiltrekning som gjør filmen veldig godt.
Både handlingen og actionscenene forøvrig oser i stor grad såpass mye av kvalitet på det jevne at det nærmest blir litt ironisk at det er disse menneskelige forankringene i filmen som redder filmen. Effektene er på sitt verste direkte dårlige, uinspirerte og drukner fullstendig iblant de snart 30 Marvel-filmene det siste tiåret.
Da er det bedre og mer underholdende at handlingen i filmen foregår i diverse europeiske storbyer, fremfor de evinnelige amerikanske. Historien byr i så måte på små humorinnslag rundt europeiske stereotypier og enkelte moroklumper iblant ungdomsfølget på denne gjennomreisen.
Det er ellers også morsomt å se Jake Gyllenhaal i rollen som Quentin Beck, aka Mysterio, en type rolle han ikke alt for ofte har bekledd og spilt. Beck er hakket mer gjennomarbeidet og bedre skildret enn mange liknende karakterer innen slike filmer, og Gyllenhaal tilfører en styrke til sin karakter som føles godt for filmen.
Stemningen og tonen i Far from Home preges av ungdommelig og naiv sjarm, samt en humor som kanskje ikke føles voldsomt dyp eller voksen, men derfor sikkert blir desto morsommere for et yngre publikum. Det er også her disse filmene om Peter Parker både innehar sin særegenhet og sjarm, noe som gjør at vi holder ut nok en omgang fra Marvel-universet, uten å spy, liksom.
Det er ellers en god del latskap her. Man merker det i den tidvis dårlige CGIen, i manus, humor som ikke alltid nagler det, og i andre slappheter. Andre ganger igjen skinner virkelig effektene, som i en lengre fantastisk drømmesekvens hvor regissør Watts leker seg med stil, form, tempo og dimensjoner.
Summen av Spider-Man: Far from Home er likevel den at man lar seg more, først og fremst takket være filmens lekenhet, sin ungdommelige naivitet og kjemien mellom karakterene. Tom Holland lar oss kjenne på sin sårbarhet, sine ’ikke helt voksen enda’-svakheter, samt sin godhet som føles så godt forankret i ham som person. Han tar oss med tilbake til en tid i livet hvor det ofte er de små tingene som betyr vel så mye, samtidig som man må sjonglere mer enn hva man kan håndtere av og til. Unge Spidys eurotrip byr med andre ord på en stor dose sjarm og underholdning som funker som et sidetillegg i Marvel-serien, om man ikke forventer en ny høydare av sorten.
(Foto/Copyright: SF Studios/Sony Pictures)