Anmeldelse av Alphaville (Alphaville, une étrange aventure de Lemmy Caution), fransk film fra 1965

Den amerikanske privatdetektiven Lemmy Caution, ankommer den futuristiske byen Alphaville på en annen planet enn jorden. Oppdraget hans er å uskadeliggjøre doktor von Braun, som noen år tidligere har forlatt det ytre land. Han er nå ansvarlig for datamaskinen Alpha-60, som styrer Alphaville...

Alphaville er en dystopisk fransk science fiction-film fra 1965. Den er regissert av Jean-Luc Godard. Filmen åpner med en lampe som blinker i mørket og med en fortellerstemme som sier at iblant er virkeligheten for kompleks til å bli overført muntlig. Legender omsetter den til en form som kan spres verden rundt. Vi skal til en mørk fremtidsby ved navn Alphaville. En mann i lys grå frakk, røyk i mundviken, hatt og en koffert han behandler som sitt mest dyrebare. Han blir ført til rommet på hotellet av en vakker ung dame, som alltid dukker opp i Godardfilmer. Da er filmen i gang og vi kan lene oss godt tilbake i godstolen.

Filmen forsøker å være smart på flere plan. Og som det sies, så bør man ikke være redd for logikk. Desssverre klarer ikke filmen skape en illusjon om en dystopisk fremtidsby, men innimellom er filmen inne på skikkelige takter og dette er absolutt ikke verst til lavbudsjett å være. Det fordi bilene, bygninger og alt ser så sekstitalls ut. Det er kult med filmer som tar opp kunstig intelligens. Her får vi oppleve datamaskinen Alpha-60 som styrer hele Alphaville med all sin tankekraft. Datamaskinen har en veldig rar og mørk stemme og er ikke positiv for fremtiden. Den mener livet bare er i nåtid og vil opphøre i fremtiden.

Det blir mye konversasjon i filmen, noe som er vanlig i Godard-filmer. Filmen vant også Gullbjørnen under Filmfestivalen i Berlin i 1965, og kan beskrives som en distansert og absurd kriminalfilm lagt til et fremtidssamfunn. Det er noe som skiller seg ut av Godards filmer. Filmen er kritisk til ny teknologi og frykter at maskinene vil ta over kontrollen på oss og ikke motsatt. Mot slutten blir det også mye spenning i det store oppgjøret, og vi får til og med en biljakt når Godard sniker inn litt action med mer.

Fotoarbeidet er elegant utført i filmen. Det er veldig variert gjennomført. Det blir et spesielt fotoarbeid med skuespillere som ser rett i kameraet og snakker direkte til oss, som om vi skulle være den andre i rommet. Ellers er det mye montasjer og mye som skjer i bildet mellom slagene. Det er mye kvinner i fokus i filmen i en rekke statistroller. De er med å krydre inntrykket. Det blir også noen futuristiske scener med inverterte farger. Musikken er høyst dramatisk hele veien med trommer, strykere og blåseinstrumenter.

Konklusjon
Jeg hadde håpet på mer da jeg satte meg ned med filmen. Den er dog godt laget ut i fra sitt manus, men estetisk sett hadde jeg håpet på en kulere fremtidsverden. Synes også delen med den kunstige intelligensen kunne vært enda mer skrudd til og filmens handling mer intens. Dette blir derfor aldri helt den klassikeren som jeg håpet på. Da er ‘2001, en romodysse’ i en helt annen liga. Med andre ord er dette ikke Godard på sitt beste. Og selv om filmen har en del interessant tankegods, er dette hverken folkelig nok eller kunstnerisk på topp. Filmen får dog en firer på terningen for meg, fordi den innimellom glimter litt til. Tempoet i filmen er heller ikke av det høyeste og filmen er nok ikke like god i dag som da den kom. Om du ikke forventer deg en sci-fi-thriller av ypperste merke, så kanskje du klarer å svelge dette bedre enn meg.

Terningkast: 4+

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- First Name: Carmen - En moderne versjon av den den kjente operaen Carmen
- Passion - 1980-tallsforsøket på metakunstfilmen fra Godard
- Made in U.S.A - Kunstnerisk og politisk film fra Godard
- Min venn, Pierrot - Vi er skapt av drømmer og drømmene skapt av oss...
- Skapt for kjærlighet - Godards film om en spesiell filmproduksjon
- The Little Soldier - Presset til å drepe...
- A Woman Is a Woman - Hun vil ha barn og han nekter...
- Til siste åndedrag - Tidenes beste b-film ser ut som en klassiker fra øverste hylle