Anmeldelse av Mary Poppins vender tilbake (Mary Poppins Returns), amerikansk film fra 2018

Mary Poppins vender tilbake til London for å hjelpe en ny generasjon av familien Banks. De sliter, som mange andre under depresjonstiden, med flere ting, som å finne gleden og leken i livet. Når den praktfulle og perfekte barnepiken dukker opp, oppstår unike og magisk hendelser som forhåpentligvis bringer litt mer glede inn i livene til familien Banks.

Hele 54 år etter originalfilmen med Julie Andrews i tittelrollen, er det nå Emily Blunt som kommer seilende igjennom luften og til London. Mary Poppins ser dog ikke en dag eldre ut i billedskjønne og dyktige Blunts skikkelse, selv om det tidsmessig har gått over 20 år siden forrige gang Poppins var i byen.



Den gang unge Michael Banks og søsteren Jane er nå voksne, har barn, og sliter økonomisk der de er i ferd med å miste huset til banken hvor Michael jobber. De voksnes sure stemning og depresjon går også ut over barna, men kanskje de med litt hjelp fra Poppins kan klare å komme på rett kjøl igjen?

Mary Poppins Returns er noe så herlig som en god, gammeldags Disney-musikal, veldig tro til originalen på nærmest alle måter. Scenografi, kostymer og kombinasjonen live-action og tegnefilm, selvsagt ispedd dagens langt mer troverdige spesialeffekter, skaper mang en magisk scene. Danse- og sangnumrene er selvsagt også i samme stil, hvor det tidvis svinger voldsomt av koreografien og musikken.

Som voksen seer må det ærlig innrømmes at det er noe deilig tilfredsstillende med å se Poppins ha kustus på disse småbråkete og gnålete barna, og slik er det sikkert også nok av foreldre som har noe å lære og beundre henne for. Dette er i det hele tatt en veldig gammelmodig, konservativ og stiv form for familieunderholdning, i hvert fall til å være anno 2018.

Nettopp derfor skiller filmen seg også så herlig ut! Den blir en stram og unison hyllest til en svunnen filmtid, samtidig som sjarm, musikk, moral og varme likevel selvsagt i aller høyeste grad er til stede. Noen vil sikkert mislike denne stilen og formen, mens andre vil storkose seg med en film som er alt annet enn en daff, kjedelig og umotivert samlebåndsfilm. Den har videre også store likheter med en av fjorårets aller herligste familiefilmer i Paddington 2, forøvrig også denne med handling lagt til London.

Her er mer enn nok filmatisk sukker til å få denne filmen til å gli ned for veldig mange, og Disney skal ha stor ros for å kjøre stilen og formen til originalen, særlig når det ser så rått ut og føles så dedikert smittende som det gjør her.

For oss voksne blir filmen også nærmest som en karusell av nostalgi, barnlig gjenkjennende, og magisk, samt at vi får noen riktig herlige overraskelser blant skuespillerne her, uten å røpe for mye av hvem som dukker opp!

Mary Poppins Returns er blitt en retrohyllende homagefilm som vil funke på flere plan for både unge og voksne, mens skuespillet stråler i Blunt, Lin-Manuel Miranda som Jack, Ben Whishaw som Michael, Emily Mortimer som Jane, Meryl Streep i en herlig birolle, og noen overraskende imponerende gjesteroller.

Regissør Rob Marshall (Chicago, Into the Woods) oppviser at han kan sin musikal, selv med en litt for lang film som kunne ha kuttet et par sangnumre og scener. Slutten blir også litt vel urealistisk, selv innenfor Poppins magiske verden, hvor leken med tid og rom ikke henger helt på greip. Men skal man velge én fengende familiefilm denne julen, anbefales denne på det varmeste. Magisk!

(Foto/Copyright: Walt Disney Company)

Se om film er på streaming:

Den lille havfruen - Bedre enn forventet - glossy, trygg og ufarlig.

Into the Woods - Utvilsomt underholdende, men også merkelig krevende musikal

Pirates of the Caribbean 4: On Stranger Tides - Sjørøverunderholdning på autopilot som er mer gøy enn bra

Geisha - Et visuelt stilsikkert Askepott-drama med en del av japansk kultur

Chicago - Overvurdert musikal med lite innhold

Sjarmerende, men utdatert