Anmeldelse av The Little Soldier (Le petit soldat), fransk film fra 1963

Under den algeriske krigen bor Bruno Forestier i Genève for å unnslippe oppdrag i Frankrike. Han arbeider for fransk intelligens for å bevise at han ikke er en dobbeltagent. Bruno blir beordret til å drepe Palivoda, som støtter FLN i Algeria(National Liberation Front). Men noe holder ham fra å utføre drapet. Det gjør det heller ikke bedre at han blir forelsket i Véronica Dreyer, som hjalp FLN...

Det hele starter med ordene: ‘For meg er handlingens tid over. Nå er det tid for ettertanke’. Han heter Bruno Forestier og er reporter ved det franske informasjonskontoret. Det snakkes mye om terror i starten. Vi følger en gjeng som ønsker å drepe en mann fordi de tror han er en dobbeltagent. Hovedpersonen får oppgaven motvillig om å fullføre oppdraget. Det er ikke lett å skyte personen han skal likvidere da det stadig skjer ting som gjør at han ikke kan skyte. Vi følger hovedpersonen igjennom et en del dager i hverdagen. Vi er med ham i drapsforsøk, tid med kjæresten og annet han finner på.

En fortellerstemme legger til hovedpersonens tanker og kommenterer andre handlingsmomenter i det de skjer. Filmen veksler mellom å skildre tanker og konversasjoner hovedpersonen har med de rundt ham. Vi får en vakker ung kvinne som kjæresten til hovedpersonen. Vi får se at det ikke går så bra med hovedpersonen som er fanget i en terrorhandling han ikke ønsker å være en del av. Slutten er også noe enkel, men fungerer dog på et vis sammen med resten av verket.

Filmen er skutt i sort hvitt og er kunstnerisk satt sammen i alle ledd. Det er god variasjon i det som presenteres. Med andre ord viser Jean-Luc Godard seg som en særegen filmskaper med mye frisk filmkunst i seg. Han kan det å trylle frem kule bilder som får skuespillere til å skinne. Musikken er svært eksperimentell med kaotisk pianospill som skaper en tidvis veldig ‘utrygg’ atmosfære. Det skaper en helhet og en skremmende mystikk i filmen som er med på å fortelle oss noe om den marerittaktige situasjonen som hovedpersonen opplever.

Konklusjon
Filmen går veldig tregt og innholdet burde være spennende siden det omhandler terror, tortur og kjærlighet, men i mine øyne ble dette for svakt reint underholdningsmessig. Missforstå meg rett fordi filmen holder bra nivå reint filmteknisk, men var ikke en film for meg. Til det er filmen alt for dialogbasert og uten den helt store historien og med svært lite driv. Synes ofte Jean-Luc Godard ofte sliter litt med tynne manus reint konsept og historiemessig. Dialogen er dog smart gjennomført, men det blir for mye snakk og for lite handling til at jeg skal engasjeres nok.

Jeg ruller dog en firer på terningen fordi filmen er bra laget og kanskje mer kunstneriske sjeler vil synes dette faller mer i smak enn meg. Men Jean-Luc Godard viser mestertakter innimellom og viser at han var en stor filmskaper også så tidlig i karrieren. Det blir spennende å se utviklingen til den franske mesteren gjennom de filmene jeg har igjen å se.

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Oh, Woe is me - Godard med spørsmål rundt hva Gud er
- Detective - Godard med leken snakkefilm på et flott hotell
- First Name: Carmen - En moderne versjon av den den kjente operaen Carmen
- Passion - 1980-tallsforsøket på metakunstfilmen fra Godard
- Made in U.S.A - Kunstnerisk og politisk film fra Godard
- Alphaville - Kunstig intelligens med Jean-Luc Godard
- Min venn, Pierrot - Vi er skapt av drømmer og drømmene skapt av oss...
- Skapt for kjærlighet - Godards film om en spesiell filmproduksjon
- A Woman Is a Woman - Hun vil ha barn og han nekter...
- Til siste åndedrag - Tidenes beste b-film ser ut som en klassiker fra øverste hylle