Stranger Things er en Netflix orginalserie som er skapt og regissert av Matt og Ross Duffer sammen med Shawn Levy.
Jeg vokste ikke opp på 1980-tallet, men jeg liker mange filmer fra denne perioden, og man ser helt tydelig at det har blitt hentet inspirasjon fra disse filmene. Det er også direkte referanser til disse utover hele serien. Anmeldelsen er uten spoilers helt til jeg advarer om det.
Anmeldelsen fortsetter under annonsen.
Denne serien har jeg nesten ingen problemer med. Historien kan kanskje virke lik mye som man har sett før, men det plager meg ikke, for den er forskjellig nok og er fylt med fantastiske skuespillere og karakterer.
Stranger Things er en serie som jeg har stor glede av. Som nevnt, er historien lik mye vi har sett før, men hjertet på serien ligger i karakterene. Jeg var redd for at barna skulle bli irriterende, men det ble de ikke. Disse er noen av de beste barneskuespillerene noen gang.
Mike (Finn Wolfhard), Lucas (Caleb McLaughlin) og Dustin (Gaten Matarazzo) er desperate etter å finne Will, men i stedet for å finne Will, ender de opp med å finne ei jente som nesten er skalla i skogen. Hun er spilt av Millie Bobby Brown, og hun er den beste av hele gjengen. Det å spille kun gjennom ansiktsutrykk er veldig vanskelig og hun gjorde en kjempejobb. Det utvikler seg også et søtt romantisk forhold mellom Mike og Eleven. Det er også litt hint av romanse mellom Joyce, Wills mor (Winona Ryder) og politisjef Jim Hopper (David Harbour.)
Jeg vil bare ta et øyeblikk for å snakke om David Harbour som spiller politisjef Jim Hopper : Jeg har sett ham i mange filmer før og reaksjonen min da jeg så ham her var «Å, det er han fyren der», men etter Stranger Things kommer nok reaksjonen min til å være «Yes! Det er David Harbour».
Det er et monster i serien. Skapningen forblir i skyggene mesteparten av sesongen. Dette hjelper til å bygge stemning. Selve designet på monstret er skremmende, selv om spesialeffektene er ikke så mye å skryte av.
Som sagt så elsker jeg det meste med serien og jeg anbefaler den sterkt hvis du er Stephen King - eller Steven Spielberg-fan eller generelt 80-tallsfan. Den største suksessfaktoren er nok skuespillerene, alle sammen gjør en Emmy-verdig opptreden. Musikken har jeg ikke nevnt ennå, men den er eksepsjonell. Nesten hver eneste strofe er noe du husker. Sangvalgene er også gode. Det eneste jeg ikke likte var CG-en til monsteret, men det er forståelig siden jeg antar at de ikke hadde all verdens penger. Denne serien er uansett en av mine favorittserier.
SPOILERS
Eleven har blitt forsket på hele livet fordi hun har noe som ligner superkrefter, fordi moren hennes var med i visse lab-tester, men hun viste ikke at hun var gravid under den perioden. Forskerne ville forske på Eleven, så de kidnappet henne, men da moren prøvde å redde henne, gjorde forskerne henne til en grønnsak.
Dette gir Eleven en god bakhistorie som hun selv ikke vet om. Dette er en utvikling som fortsetter i sesong 2.
Storyen i sesong 1 kan deles opp i tre biter: Joyce og Hopper, barna og Nancy og Jonathan. Mot slutten av sesongen slår de seg sammen, for hver av gruppene vet noe som ikke de andre vet, noe som er helt genial historiefortelling.
Nancy og Jonathan har funnet ut at det er et eller annet monster som har tatt Will og Barb. Mike og gjengen fant ut at han ble tatt til en annen dimensjon og Joyce og Hopper fant ut at Hawkins Lab hadde noe med det å gjøre.
Kort oppsummert så dreper Eleven monsteret og forsvinner. Vi antar at hun døde i ti minutter før Hopper legger ut Eggo’s i skogen i en av de siste scenene. Dette er en fantastisk cliffhanger. Vi vet at Hopper mistet dattera si, og at Eleven blir som en ny start for han. Det er slik karakterutvikling jeg ser etter i filmer og serier.
Elevens "død" er i seg selv en veldig trist scene, der hun må ta farvell med Mike. Disse karakterene har gitt oss et så godt intrykk av hvem dem er, at du føler det du skal føle i alle øyeblikkene.
Da Will ble reddet, er fremdeles ikke alt på stell. Han kan se seg selv i the Upside Down. Dette er også en cliffhanger for neste sesong.
Terningkast: 6