Anmeldelse av Max Manus, norsk film fra 2008

Vi er i Oslo under den 2.verdenskrig og den tyske okkupasjonen av Norge merkes godt på den norske befolkning. Under byens overflate vokser det derimot frem motstandsbevegelser og grupperinger som skal resultere i vesentlige og avgjørende handlinger for Oslo og landet for øvrig. Blant de mest ivrige motstandsmennene finner man Max Manus, i sentrum for sabotasjer mot tyskerne som hører til norgeshistoriens mest unike og utrolige innen krigshistorien. Vi følger Manus og hans motstandskamerater i deres spennende gjerninger gjennom dette krigshistoriske portrettet, helt frem til frigjøringsdagen i 1945. Vi får også ta del i hans mer personlige sider. Hans møte med Tikken fører til et livslangt forhold som berører både ham og folk rundt ham.
Som historieportrett har man vel her til lands aldri sett et større og heftigere filmprosjekt, verken rent filmatisk eller omfangsmessig. Dette er noe som også virkelig synes i et meget godt resultat! Krigens store påvirkningskraft og omfang gjenspeiles ikke bare i store og imponerende animerte scener, som en senket ’Donau’ eller Oslo havn spekket med tyske krigsskip, men å se store tyske tropper marsjere ned Karl Johan skaper dimensjoner og følelser om hva dette faktisk var! Alt i fra kostymer, rekvisitter og farger synes altså å skape et meget troverdig portrett av krigens dager. Med dette på plass så har filmen klart kanskje det viktigste, nemlig troverdigheten, omfanget og spenningen dette skaper.

I tillegg må også skuespillere og karakterfremstillingene utheves som den andre store medvirkende faktoren for at ’Max Manus’ som film fremstår såpass bra. De største rollene, spilt av Aksel Hennie og Agnes Kittelsen, blir imponerende sterkt fremstilt med en troverdighet og kjemi som fungerer utmerket. Også birollene, blant annet de andre motstandsaktørene, blir fargerikt og interessant fremstilt og fyller slik karakterspekteret godt opp. Skuespillet klarer å fremstille karakterer som fungerer sammen og slik er medvirkende til at også historien som fortelling sklir naturlig fremover.

Max Manus er en vanskelig film å lage og en vanskelig historie å formidle, i hvert fall i lille Norge. Det stilles store krav til historiske fakta og fremstillinger av disse. Nettopp dette gjør resultatet nærmest enda mer imponerende, nesten som en Hollywoodfilm laget her i Norge. Skal en derimot legge vekt på sider ved filmen som ikke fungerer like bra kan en jo alltids henge seg opp i diverse skuespillere og deres portretteringer. Filmen er til tider også preget av å være litt kjedelig i den forstand at den er veldig voksent og dramatisk fortalt, og på en veldig enkel og konvensjonell måte. Men en mer leken eller alternativ fortellermåte ville sannsynligvis vært mindre kommersielt sikkert og mer krevende?

Alt i alt er Max Manus uansett en viktig film, både som et rent erfaringsmessig filmatisk stort arbeid, og som historisk fortellende portrett. At den i tillegg ble såpass vellykket er dermed nesten som en bonus å regne! Det er en film og en historie som kan, og bør, sees av både unge og gamle. La oss også håpe at denne filmen kan være med på å bane vei for flere slike store prosjekter her til lands.

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Maleficent: Mistress of Evil - Deilig eventyreskapisme!
- Pirates of the Caribbean 5: Salazar's Revenge - Stødig piratunderholdning fra Rønning og Sandberg
- Kon-Tiki - Trygg, stødig og pen "Kon-Tiki"
- Bandidas - Forglemmelig simpel westernaction

Les også andre anmeldelser av utgivelse:
- Bra til å være norsk