Bruce Wayne søker hjelp i sin nye allierte Wonder Woman til å samle en gruppe superhelter. Etter Supermanns uselviske handling en tid tilbake, er Batman drevet av sin gjenvunnede tro på menneskeheten og sammen tar supergruppen opp kampen mot en katastrofal og skremmende ny fiende.
Mye står og faller på denne filmen for DC Comics. Etter noen halvveis mislykkede og skuffende sistefilmer, foruten fabelaktige Wonder Woman (2016), har superheltene fremstått som heller tunge, sure og lite fengende. Igjen står Zack Snyder for regien, men godt hjulpet av Joss Whedon på manussiden, klarer søren døtte meg mannfolka å presentere oss for noe langt mer fengende enn først fryktet!
Kanskje har Snyder lært etter prosessen og suksessen med Wonder Woman hvor han var medprodusent, kanskje er også manuset av Whedon en nøkkelfaktor. Sistnevnte regisserte da også de langt mer gledesspredende The Avengers 1 og 2.
Noe har i hvert fall skjedd, for her er sjarmen, humoren og karakterene langt mer vitale, fargerike og herlige enn i Snyders bombastiske og overmacho Man of Steel (2013) og Batman vs. Superman (2016), eller Suicide Squad (2016), for den saks skyld.
Historien er også mer enkel å henge med på. Batman samler sammen med Diana Prince et knippe nye superhelter i Aquaman (Jason Momoa), Victor Stone/Cyborg (Ray Fisher) og The Flash (Ezrar Miller).
Sistnevnte er en av dem som stjeler showet som denne filmens svar på den nye Spider Man i Captain Amercia: Civil War (2016). Ezra Millers The Flash er med andre ord moroklumpen og sjarmtrollet, og manuset funker befriende ofte godt som sådan, selv om replikkene enkelte ganger også blir litt påfallende kunstige og Miller ikke har samme sjarmen som Tom Holland (Spider Man).
Det er den dommedagssøkende Steppenwolf som blir våre helters enorme motstander denne gang. I kjent Snyder-stil pøses det da også i stor grad på med action og gigantomani, og midtveis blir dette en anelse påtrengende, samtidig som at historien blir litt flat og stillestående.
Dette er dessverre også en veldig CGI-tung film som det tidvis smaker litt vel mye Batman vs. Superman av, altså hvor man blir dratt ut av historien fordi det er så mye lett synlig effekter og green screen som er brukt. Steppenwolf er dessuten en rimelig dørgende kjedelig fiende som tilbyr oss lite annet enn overdimensjonal CGI-bruk.
Justice League ser derfor tidvis mer ut som et dataspill enn en film med fysiske scener, noe som rusker litt til i helheten. Det savnes kanskje også et tydelig musikktema til Rettferdighetsgjengen, for mye av Danny Elfmans musikkspor føles ganske generisk ’hørt det før’ ut. Noen riktig så kule coversanger av pop/rock-klassikere veier dog godt opp.
På den annen side tar historien seg gledelig nok til en del ”alenetid” med de nye heltene. Innslag av flere bikarakterer som Lois Lane, Martha Kent, Alfred, med flere, er også noe som krydrer fint det menneskelige aspektet oppi alt det supre overnaturlige. Slik tar Snyder seg mer av figurene denne gang, disse som sist fort ble for stive, kalde og derav usjarmerende uengasjerende.
I spissen for sjarmen står likevel, igjen, Wonder Woman. Hennes utstråling, ektefølte tilstedeværelse og den der sykt smittsomme ’smilet på lur’-sjarmen hennes, har trolig også påvirket folkene rundt henne stort!
Sammen skaper heltene en bedre energi og gruppedynamikk som mot slutten gir seg utslag i en konfrontasjon det både oser deilig kraft og heftig kampstorhet over. Uten å røpe for mye kan det legges til at det denne gang er andre enn (bare) Wonder Woman blant karakterene som gir oss frysninger på ryggen også!
Til sammenlikning med Patty Jenkins velstøpte Wonder Woman-film er ikke Snyders film like solid og velregissert all the way, men tilbyr en etterlengtet gledesenergi som passende nok topper seg mot slutten. Dette er som kjent bare del 1 av Justice League, og jammen er det deilig å kunne si at man denne gang oppriktig gleder seg til del 2.
(Foto/Copyright: SF Studios)