Anmeldelse av A Bad Moms Christmas, amerikansk film fra 2017

De tre lettere frustrerte fruene og mødrene Amy, Carla og Kiki er tilbake igjen, denne gang med en overhengende angst for den stressende julehøytiden. Alle tre må i tillegg takle det faktum at mødrene deres kommer på besøk i jula.

Førstefilmen kom i fjor, men denne gang er det mer deres egne mødre som skal vise seg å fremstå som mest ’bad’ egentlig. De sliter nemlig alle med sitt i disse mor og datter-forholdene, og i sentrum står Mila Kunis, Kirsten Bell og Kathryn Hahn. Deres respektive mødre spilles av Christine Baranski, Cheryl Hines og Susan Sarandon.

Dette delvise stjernelaget er like variert i typer og kvalitet som manus er ustabilt. Spesielt Baranski er deilig konservativ og bitchete som mor, mens Sarandon gjør seg godt som den rocka livsnyteren.

De prøver så godt de kan å sprite opp sine egentlig hjelpeløst enkle karakterer, og tidvis smeller det da heldigvis også godt i frekke replikker og i et vulgært manus som bruker både F-ordet og det som verre er titt og ofte.

Men, på sitt verste er humoren på et nivå som man stort sett har kunnet se i mer typiske mannlige varianter innen amerikansk komedie. Her tenker vi på liknende filmer som The Hangover-serien, Svigers er verst, med flere.

Denne gang er det altså damenes tur, og på mange måter kult det altså, men man må underveis spørre seg selv hvordan man skal ”ta” en slik form for moderne komedier som det A Bad Moms Christmas fremstår som.

Altså, hvis det er kvinnefrigjørende, kult og likestillingsaktig å sette damer i akkurat samme vulgære settinger som mannfolka stort sett har stått i, ja så kan man jo forsåvidt skjønne dette.

Men, på den annen side, er det ikke slike filmer man har sett nok av? Blir det noe ”bedre” at man i A Bad Moms Christmas har satt mannfolka i de kroppsfikserte sexistiske rollene, og hvor damene innehar de tidligere mannsrollene?

Noe veldig dyp form for film er dette selvsagt ikke. Det blir likevel bare så påtatt overdrevet, kunstig og til tider grusomt umorsomt at man må få lov til å spørre seg selv om dette underveis.

Kanskje har det også noe med å gjøre at de to regissørene, som er menn, også har skrevet manuset her og at de har tenkt; ’nå skal vi jammen meg være rause og gi damene en skikkelig vulgær grisekomedie slik som gutta alltid har pleid å få!’.

Ironien blir likevel altså rimelig påfallende flau i så måte, da filmen nettopp fremstår som så desperat og enkel på mange måter. Leker man i tillegg med tanken på en stikk motsatt film, hvor menn hadde stått i disse rollekarakterene, ja så hadde det garantert blitt ramaskrik!

Så igjen, er dette egentlig likestilling? Er det ikke mer filmhistorisk filmatisk ”hevn” på vegne av kvinner i bransjen på et vis, mer enn likestilling?

Klarer man å se bort i fra slikt som dette, ja så har filmen sine smått latterlige øyeblikk, for til det har den så alt for mye rart ved seg til at man ikke skal klare å finne noe å le av. De fleste kan dessuten relatere seg til stress, mas og julekjas slik damene her sliter med, og vanskelige påtrengende mødre er vel heller ikke noe nytt. Litt julestemning rekker man faktisk også å få innimellom gitt, så ikke helt bortkasta dette, men kun på hengende håret gitt.

(Foto/Copyright: SF Studios)

Bad Moms - Ikke så voldsomt fæle mødre, tross alt...