Anmeldelse av Dr. Jekyll and Mr. Hyde, amerikansk film fra 1920

Filmen begynner med å beskrive Doktor Henry Jekyll som person. Han er en lege, men er også en idealist og en filantropist. Når han ikke behandler de fattige i sin gratis klinikk, driver han med laboratorieforsøk. Folk rundt ham skjønner ikke hans godhet. En av vennene lurer på om Jekyll ikke forsømmer sitt eget liv med på hjelpe andre. Jekyll svarer at ved å tjene andre utvikler han seg selv. Og da faren til forloveden hans setter han på tanken at ikke alle bare er god, begynner Jekyll å lage et serum som skal transformere seg til en ond person. Jekyll tenker: ‘Ville det ikke være fantastisk hvis de to naturene i mennesket kunne skilles - innkapslet i forskjellige organer? Tenk hva det ville bety å gi til enhver ond impuls, men la sjelen stå uberørt!’...

Doktor Henry Jekyll får etterhvert sin annen ytterlighet som han kaller Mr. Hyde. Da begynner Jekyll å leve sitt dobbeltliv. Men ting går ikke helt som han hadde ventet på forhånd. Jo flere ganger han transformerer seg til Mr. Hyde, begynner Mr. Hyde å ta mer over. Til slutt mister Jekyll kontrollen over Mr. Hyde som kommer når han minst venter det.

Skuespiller John Barrymore spiller en utrlolig dobbeltrolle som både Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Det er kult at filmskaperne og Barrymore selv klarer å lage et så bra skille mellom de to vidt forskjellige ytterlighetene. Elsker transformeringesscenene til Barrymore der han gir alt for å gå fra å gå fra Dr. Jekyll til Mr. Hyde og tilbake igjen. Og dette blir gjort nesten uten noen form for sminke. Og det å gå fra kjekk til heslig bare på så sparsomme grep er utrolig. Dette momentet fungerer utrolig bra i filmen. Filmens store styrke at den klarer å skille mellom de to personlighetene spilt av en og samme mann.

Det er litt interessant med slike gamle skrekkfilmklassikere som dette fra filmens barndom. Dette er en stumfilm og det krever at man følger litt med for å lese all teksten mellom scenene. Det er en kunst å lage gode stumfilmer, men det krever ofte en litt annen skuespillerstil. Da må skuespillerne forsøke å si ting mer med kroppen når de ikke har ord å bruke. Og denne filmen er greit utformet i så måte, selv om det blir en del som sies som man må finne seg i å lese underveis.

Dette er en klassisk skrekkfilm skapt med gode skuespillere og en en passende solid regi. Filmen er veldig bra ut hele veien og står i sterk kontrast til de mange lavbudsjettfilmene som fulgte fra 1930-tallet og langt inn på 1960-tallet i skrekklandskapet. Filmen har flere kule scener. Blant annet en forseggjort scene når en stor spøkelsesaktig edderkopp kryper opp i sengen til Dr. Jekyll. Digger også sluttscenen som er litt tragikomisk opp i det hele. Særlig selve sluttreplikken.

Konklusjon
Alt i alt føles ‘Dr. Jeckyll & Mr. Hyde’ som en klassisk affære. Det er svært vanskelig å sette karakter på en slik film. Jeg koste meg jo godt underveis, selv om dette manglet tale. ‘Dr. Jeckyll & Mr. Hyde’ er jo også en film jeg føler jeg føler det er lurt å ha et kjennskap til som filmnerd. Liker også slike skrudde forskere på film og dette er jo en stor klassiker, selv om den ikke er like kjent som Frankenstein eller Dracula. Jeg ruller en sterk firer på terningen og en anbefaling til deg som tåler å se stumfilmklassikere.