Anmeldelse av Alien: Covenant, amerikansk film fra 2017

Ti år etter Prometheus-ekspedisjonen reiser et romskip til det de tror er et uoppdaget paradis. Her finner de likevel én beboer: humanioden David.

Vi befinner oss på romskipet Covenant som er på vei mot en planet for å kolonisere den. På veien kommer de imidlertid over en annen beboelig planet, langt nærmere, og bestemmer seg derfor for å sjekke denne ut først. Når de finner David her, vikles de inn i en verden og en planet de aldri hadde sett for seg skulle eksistere.

Etter Ridley Scotts noe irriterende og forvirrende Prometheus fra 2012 er det gledelige å se at Covenant har blitt langt bedre på sentrale elementer innen filmfortelling. Der førstnevnte film spilttet en hel verden særlig rundt fremstillingen av karakterene, har man nå konstruert hakket dypere, mer komplekse og ikke minst menneskelig troverdige folk i blant mannskapet.

I sentrum står denne gang et så kjønnsbalansert mannskap at likestillingsforkjempere trolig vil få en tåre i øyekroken. Nå har da også regissør Scott alltid satt fler kvinner i hovedroller enn det som er malen i Hollywood, men her føles også både samarbeidet, de ulike rollene og talesjargongen så god at det lover godt for fremtiden på vegne av begge kjønn gitt!

Mange av de sentrale karakterene føles dessuten som reflekterte og troverdige følelsesmennesker. Robotpersonlighet er det nemlig David som skal stå for, igjen herlig spilt av Michael Fassbender. Han står fremdeles ofte på sidelinja, som en stum og småmystisk kar. Hvem er han egentlig, og hva pønsker han på, lurer man jo på.

Følelser og empati er tidvis til å ta og føle på, det gjør godt å kjenne på sorgen, angsten og panikken i blant dem, for det skaper langt større engasjement og innlevelse i historien.



Nå kan det også pirkes på enkelte sider ved Covenant-mannskapet, som en litt irriterende inndragning av tro og religion, eller litt klassisk filmatisk oppførsel som vel egentlig kun skjer med stae folk på film for å få handlingen fort fremover. Scott tar seg også et par irriterende lettvintheter med noen grep som ikke kan nevnes uten å røpe ting dessverre. Litt for forutsigbar er den også, både narrativt og spenningsmessig.

Som spenningsfilm er Covenant likevel nokså god fordi den er slow burning i sin utdelig av stemning, spenning og blottlegging av etter hvert utstrakt bruk av CGI- og dataanimerte kreasjoner, arkitektur og landskap.

Det visuelle i bilder og komposisjoner er både lekkert og pent gjennomarbeidet, og enkelte actionsekvenser er herlig underholdende og komplekse i uttrykk, uten å virke rotete og grautete. Når spenningen og angsten i tillegg også er langt bedre i dette nyeste kapitelet, ja så får hele filmen en kvalitetstyngde som yter Alien-universet god rettferdighet.

Historielinjene fortsetter her å vokse seg enda større, slik også Prometheus gjorde med sine mer eller mindre antydninger om artenes opprinnelse. Denne gang får vi også svar på mye av det som sikkert gjorde at mange satt igjen som et spørsmålstegn for fem år siden. Hvem er egentlig David? Hva skjedde etter slutten på Prometheus? Hvordan ligger menneskeheten til i forhold til andre levende vesener?

Slik er Alien-universet vokst kraftig i tematikk og omfang, og er med Covenant egentlig mer blitt til en gedigen eksistensfilosofisk historie hvor den konkrete spenningen rundt romvesnene stadig settes mer og mer i skyggen.

Men ikke misforstå, det blir heldigvis flere creepy og veldig blodige scener her, både med noen litt nye små krabater, samt med ”mor selv” i det største monsteret av dem alle.

Man vil også kjenne igjen den vemmelige bleksprutedderkoppen fra tidligere filmer, og det spares absolutt verken på blod, gørr eller visuelt groteske scener. Ekstra creepy og fascinerende tankevekkende er jo også det at vår egen fremtid faktisk også må gå i en liknende retning, at man må finne andre steder for menneskeheten å overleve.

Til slutt sitter man igjen som en godt tilfredsstilt seer, hvis både historie, mytologi, karakterer og univers plutselig føles langt mer åpenlyst og befriende oversiktelig enn på lenge i Alien-universet. Så skader det jo heller ikke at filmen også er både spennende og alltid underholdende selvsagt. Dette er både mørkt, dystert, blodig og heftig velregissert.

(Foto/Copyright: 20th Century Fox)

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser i samme filmserie:
- Prometheus - Solid sci-fi som varmer hjertet, men ikke helt Ridley Scotts beste
- Aliens vs. Predator: Requiem - Romvesen har krig på jorden enda en gang
- AVP - Alien Vs. Predator - Actionpreget versusfilm om ikoniske romvesen
- Alien - Oppstandelsen - Special edition er fint severdig
- Alien 3 - En enklere monstergrøsser
- Aliens - Noe av det ypperste innenfor sci-fi
- Alien - Sci-fi klassikeren er fremdeles glimrende som spenningsfilm

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- House of Gucci - House of Gaga!
- All the Money in the World - Hva penger kan gjøre med folk...
- The Martian - Passe smart romeventyr med både sjarme og humor
- Exodus: Gods and Kings - Moderne vri på en eldre historie
- The Counselor - Tynn suppe lakkert med sukker
- Prometheus - Solid sci-fi som varmer hjertet, men ikke helt Ridley Scotts beste
- Robin Hood - Stødig og effektivt om tyvenes prins
- Body of Lies - Ikke like solid som man forventer
- American Gangster - Gnistrende gangsterdrama
- Kingdom of Heaven - Direktor’s Cut hever filmen flere hakk
- Matchstick Men - God underholdning
- Black Hawk Down - Troverdige og hardslående krigshandlinger
- Gladiatoren - Engasjerende underholdning for alle!
- G.I. Jane - Første kvinne som prøver seg som Navy SEAL
- Thelma & Louise - Vanvittig roadtrip
- Black Rain - Douglas er god som vanlig i en folkelig actionfilm
- Legenden - Eventyrfilm som har sine magiske øyeblikk
- Blade Runner - Gjennomført sci-fi-klassiker!
- Alien - Sci-fi klassikeren er fremdeles glimrende som spenningsfilm

Les også andre anmeldelser av utgivelse:
- Dras mer over i Alien-landskapet
- Første halvdel som Prometheus og andre halvdelen er Alien-film
- In space no one can hear you scream