Anmeldelse av Hjertestart, norsk film fra 2017

Når kona hans dør blir offshorearbeideren Kjetil alene med deres seks år gamle adopterte sønn, Daniel. Forholdet deres er kaldt og ufungerende, for det var kona som mest bandt dem sammen. For å finne mer ut om Daniels bakgrunn reiser de til Colombia for å forsøke å få bedre kjemi og lære gutten bedre å kjenne.

Regissør Arild Andresen står fra før av bak spillefilmene Kompani Orheim og Keepern til Liverpool, to svært vellykkede og gode filmer, også disse i stor grad karaktersterk og drevet. Når han så med Hjertestart igjen tar fatt på konkrete karakterportretter føler man seg fort i trygge hender.

I hovedrollen som plutselig og uventet alenefar står Kristoffer Joner. Han spiller mot lille Kristoffer Bech i en duo som både i stor grad overbeviser, rører der de sliter med å finne hverandre som far og sønn. Kjetil takler nemlig farsrollen veldig dårlig og vil forsøke å finne Daniels biologiske mor. På veien dit møter de et Colombia med sin tilhørende kultur og forskjeller fra Norge, samt en vennlig familie som de to får bo hos.

Kjetil får hjelp av Tavo, en drosjesåfør som med sin familie etter hvert får et riktig så godt forhold til Daniel. Samtidig sliter Kjetil med å komme nærmere sønnen, og overveier altså om han skal la andre få overta gutten, at han kan få et bedre liv i Colombia.

Joner er som vanlig fjellstødig og troverdig. Hans tilstedeværelse oser av sliten, frustrert og forvirret alenefar, og frustrasjonen smitter også godt over på oss i filmens første del som foregår i Stavanger-regionen.

Med små og sentrale tilbakeblikk eller minner ser vi også hans avdøde kone, spilt av Ellen Dorrit Petersen, merkelig nok for anledningen snakkende østlandsk som forklaring på at Kristoffer Bech som Daniel også gjør det samme.

Når filmen så går til Colombia og Bogota forandres både litt av tonen og settingen, naturligvis. Forholdet mellom Daniel og Kjetil får kjørt seg ytterligere, men kanskje er turen nettopp også med på å sette ting klarere i perspektiv, bringe far og sønn nærmere hverandre.

Filmatisk kjører Andresen en rolig, behagelig og passende stil, med tilhørende musikkspor som aldri overdøver det som skjer i bildene, mer stemningslegger dem.

Man føler lenge kanskje at filmen er litt vel småkald, tung, flat og emosjonelt enkel, men etter hvert kommer også disse sidene bedre til sin rett i flere nydelige enkeltscener, scener som dessuten er godt skrevet uten for mye overflødig i manus og unødvendig snakk.

Daniel føles selv både troverdig, sjarmerende og godt instruert, mens filmen aldri oppleves for søtladen og rørende, mer troverdig og smart bygd opp rundt skildringen av enkeltmennesker, adopsjonsproblematikk, og andre tema.

Det går dog litt lenge før Kjetil selv oppdager at gutten kanskje rett og slett bare trenger mer kjærlighet og oppmerksomhet, noe som får karakteren til å virke litt unødig dum kanskje. Den noe diffuse tittelen kan tolkes på flere måter, men at svært mye i menneskers relasjoner starter med og har utgangspunkt i hjertet, er i hvert fall sikkert og visst.

Hjertestart blir slik en film som unektelig berører og på mange måter skildrer relasjoner på en befriende ærlig, ujålete og troverdig måte. Filmens slutt mangler kanskje det lille siste ekstra som denne historien kunne hatt, men man går ut av kinosalen og kjenner på en god følelse av at Arild Andresen igjen har levert et stødig og beundringsverdig drama.

(Foto/Copyright: Norsk Filmdistribusjon / Motlys)

Se om film er på streaming:

Full dekning - Solid og kleint om våre hemmeligheter og synder.

Kompani Orheim - Solid avrunding på Jarle Klepp-trilogien

Keeper'n til Liverpool - Treffer blink!