Anmeldelse av Rogue One: A Star Wars Story, amerikansk film fra 2016

En gruppe opprørere slår seg sammen for å forsøke hindre det ultimate masseødeleggelsesvåpenet å få utfolde seg. De må stjele tegningene av våpenet for å komme seg til kjernen for slik å ødelegge det.

Rogue One: A Star Wars Story er det første frittstående Star Wars-kapittelet og handlingen foregår i opptakten til den første Star Wars – A New Hope fra 1977. Filmen forsøker dermed å skille seg ørlite ut som egen og altså frittstående, men på alle gode måter; det klarer den heldigvs ikke særlig godt.

Til det er nemlig Rogue One så gjennomarbeidet og herlig lik særlig de første filmene i serien at man virkelig føler atmosfæren og Star Wars-stilen som gjennomsyrer også denne nyeste filmen.

Bortsett fra fraværet av den legendariske åpningsmusikken av John Williams, samt bevisste avbrudd fra øvrige kjente musikktema, føles Rogue One altså temmelig som en forgjenger av A New Hope.

Regissør denne gang heter Gareth Edwards, mannen som har gjort det finfine sci-fi dramaet Monsters (2010) og nyinnspillingen Godzilla i 2014. Til en liten forandring er det Michael Giancchino som har laget musikken og hopper slik etter storheten selv, John Williams.

Også i Rogue One er det i all hovedsak stor, orkestral og bombastisk musikk, og likhetene til Williams er veldig slående. Litt irriterende er det dog at når musikken peiler innpå de kjente Williams-temaene, ja så snur den og ebber ut i noe annet og nytt, men ikke på langt nær like slående temaer dessverre. Denne formen for ”ertemusikk” oppleves faktisk slik mer irriterende enn ny og kul. Hvorfor ikke heller lage nettopp noen nye temaer, i stedet for å nestenherme?

I front kjemper Felicity Jones i rollen som Jyn Erso, datter av Galen Erso, mannen som har konstruert og tegnet Dødsstjernen som Imperiet har bygget og som skal testes ut på intetanende sivile. Galen, spilt av danske Mads Mikkelsen, har imidlertid med vilje lagt inn en svakhet i kjernen av Dødsstjernen, noe som derfor er nøkkelen til å få den ødelagt!

Filmen handler altså i stor grad om noe av det som har irritert fans i flere årtier; hvorfor Darth Vaders dødsvåpen så enkelt kunne ødelegges i en viss senere film.

Edwards regi og mannskap har satt sammen en fryd av en underholdende film. Ikke bare er den nevnte Star Wars-følelsen så godt ivaretatt, men rent audiovisuelt er den stort sett likeså!

Effekter er nydelige, settinger er varierte, og kampscenene fyldige uten å bli grautete. Med vakre og slående tablåer i bakgrunnen, som stjernehimmel, tåkete måner og planeter eller et sydhavsparadis, skapes filmatisk effektiv eyecandy på høyeste nivå!

Det tar litt tid før moroa virkelig kommer i gang. Jones i hovedrollen er stødig, men føles litt døll, småkjedelig og ikke minst sur og smågrinete, forøvrig fullt forståelig! Det første smilet, fra noen av karakterene egentlig, kommer imidlertid først etter 80 minutter, og derfra løftes heldigvis sjarm og følelser litt opp og ut av lerretet. Øvrige nye karakterer er heller ikke all verdens å føle for, men på den annen side er disse fri for det meste av klissete klisjéer, så man skal kanskje ikke klage for mye.

God old gammelnok i Darth Vader er det jo morsomt nok å få se igjen, og også andre kjente fjes dukker opp etter hvert.

Ikke all bruk av CGI føles helt vellykket dog, spesielt når det brukes til å konstruere ansikter som man fremdeles i 2016 ser nettopp at ikke er ekte. Dette brukes ikke alt for mye heldigvis, så noe stor blemme er det ikke.

Rogue One blir slik en ganske så fornøyelig og imponerende visuell film som innen den slutter egentlig bare har fått oss til å ville se mer. Regien til Gareth Edwards er nemlig tettpakket og tidvis hesblesende effektiv med få pustepauser og hvor det føles som om alt går i ett.

Plutselig er det slutt, og broen over til A New Hope føles veldig godt etablert. Forstettelsen på Star Wars-sagaen er med andre ord i svært gode hender etter at Disney kjøpte franchisen og kommer med flere filmer etter hvert. Og man gleder seg!

(Foto/Copyright: 2015 Lucasfilm Ltd., All Rights Reserved.)

Star Wars: Obi-Wan Kenobi - Obi-Wan Kenobi - Sesong 1: En skuffende første sesong om en av mine favorittkarakterer

Star Wars: Andor - Andor - Sesong 1: Blodseriøs og dyster Star Wars-serie

The Book of Boba Fett - The Book of Boba Fett - Sesong 1

Star Wars - Episode IX: The Rise of Skywalker - Skuffende siste innslag i Skywalker-sagaen

The Mandalorian - The Mandalorian - Sesong 1: En fantastisk Star Wars-serie

Solo: A Star Wars Story - Pen og detaljrik forhistorie om Han Solo

Star Wars: Episode VIII - The Last Jedi - Heidundrende underholdende generasjonsskifte!

Star Wars: Episode VII - The Force Awakens - Kvalitetsspekket og imponerende underholdende kraftoppvåkning

Star Wars: The Clone Wars - En dårlig start på en fantastisk serie

Star Wars - Episode 3 - Sithene tar hevn - Klisjemessig, men med kul bakgrunnshistorie

Star Wars - Episode 2 - Klonene Angriper - Bedre og mer severdig enn sin forgjenger

Star Wars - Episode 1 - Den Skjulte Trussel - George Lucas, hva skjedde?

Star Wars - Episode 6 - Jedi-Ridderen Vender Tilbake - Den gode gamle Star Wars-finalen

Star Wars - Episode 5 - Imperiet slår tilbake - Oppvisning i effektmakeri, underholdning og filmkunst

Star Wars - Episode 4 - Stjernekrigen - Eventyrlig sci-fi på sitt beste

The Creator - Skremmende virkelighetsnær “kunstig” film!

Godzilla - Monsterguden Godzilla redder dagen

Monsters - Befriende poetisk og realistisk monsterinvasjon

En litt rotete film om opprørernes kamp mot imperiet

Svært vellykket Star Wars-Spinoff