Anmeldelse av Cave, norsk film fra 2016

De tre ekssoldatene Charlotte, Adrian og Viktor begir seg ut på en fjelltur med mål om å bli de første som kommer seg levende gjennom et uutforsket grottesystem i et øde fjellmassiv. Under den krevende nedstigningen møter de imidlertid på flere utfordringer enn de nok hadde sett for seg…

Regissør Henrik Martin Dahlsbakken har de to siste årene markert seg som en av Norges mest spennende og effektive unge regitalenter. Hans ”Sensommer” som kom tidligere i sommer viste blant annet at karen har både det filmtekniske, fortellermessige og genregrep klart for seg. I denne ”Cave” leker han igjen tidvis glimrende med mye av det samme som funket ypperlig i ”Sensommer”.

Det hele starter både fengende, sprekt og effektivt med en introduksjon av de tre hovedkarakterene. Til røff musikk kappkjøres det opp trollstigens mange svinger, med vakre naturbilder og sveipende kamera, man får norgesreklamefølelsen så det holder! Slik kickstartes fortellingen om et trekantforhold som skal vise seg å ha en del grums under overflaten.

Skildringen av Charlotte, Viktor og Adrian er da også i stor grad godt skrevet og spilt, i hvert fall i filmens første del, på jordoverflaten. Små, mystiske hint slippes ut rundt disse tre, det sås tvil om deres mentale stabilitet, samt at vi får en følelse av ’hvem lurer hvem’ her.

Stemningen blir slik effektiv småuggen, og tydelige assosiasjoner til titler som ”Fritt Vilt”, ”Villmark”, ”The Descent”, ”Nattsvermeren” og ikke minst ”Deliverance” (1972) er morsomt til stede, dog noe overtydelig enkelte steder.

Når våre venner så kommer nedunder jorden, i grottene, ja da eskalerer både det ene og det andre, ikke alltid like troverdig, men i hvert fall ikke noe uambisiøst får man trygt si.

Skuespillet av Mads Sjøgård Pettersen og Benjamin Helstad er helt greit, mens Heidi Toini får kanskje ørlite grann mer å spille på som karakter enn de andre.

Et lite problem med disse tre er mer at vi ikke blir all verdens knyttet til dem. De er for tynt og ørlite for usjarmerende skrevet og fremstilt, og vi syns blant annet ikke nok synd på dem når ting eskalerer. Emosjonelt blir dramaet derfor litt så som så mellom dem og oss, noe som gjør at nervene ikke helt står i høyspenn der de burde gjøre det.

”Cave” er både smellvakkert fotografert, skildret og utnyttet rent locationmessig, mens historien om trekløveret bare tidvis er fengende. Hintene i historien er kanskje også litt overtydelige, og overraskelsene fenger ikke så voldsomt når de kommer.

Det er likevel igjen imponerende å se hvor godt grep Dahlsbakken har rundt mye innen filmproduksjon, måten han etablerer sterke hendelser med få karakterer, settinger og lite staffasje på.

Det er derimot slutten som virkelig er nesten oppsiktsvekkende, for der skjer det noe som nærmest er verdt ventetiden ene og alene! Dahlsbakken viser her hvor leken, morsom og uredd han er i sin lek med konvensjoner i måten han avslutter dette thrillerdramaet på og forteller oss at en oppfølgerfilm er på vei til neste år.

(Foto/Copyright: Another World Entertainment Norway / FilmBros)

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Gledelig jul - Herlig julestemning, og koronaterapi!
- Rett Vest - Sjarmerende og særegent komidrama om far/sønn-forhold
- En Affære - Frustrert lærerfrue goes naughty med elev
- Sensommer - Et stilig og gjennomført norsk-fransk mysterium
- Å vende tilbake - Estetisk pen film om to brødre fra en dysfunksjonell familie

Les også andre anmeldelser av utgivelse:
- Huleutforskning blir til et sant mareritt