Anmeldelse av Kvinnens plass, norsk film fra 1956

Skipet i den norske amerikalinjen ankommer Oslo. En fjong dame kommer ombord. Hun er journalist og skal forsøke å intervjue den Amerikanske handelsministeren. Hennes navn er Tore Næss og hun flytter inn i et journalistkontor sammen med sin nye kollega, Tore Haugen. De to finner raskt tonen og kysser allerede første dagen på jobb. Begge er opptatt av karrieren, og hun blir stjernereporter. De gifter seg, og snart er hun gravid. Problemet er: hvem skal ta seg av barnet?

Filmen er en spenstig stemme i 1950-tallets kvinnekamp. Den unge kvinnen, Tore Næss, skriver på en viktig artikkel om handelsbalansen. Hun blir tatt på sengen eller skrivebordet om du vil av sin mannlige kollega. Litt rart synes jeg det er at den mannlige kollegaen driver sexpress og kysser sin kollega første dagen de møttes på jobb. Samtidig sier han at kvinner bør ha mer greie på kyssing enn handelsbalansen. Det kysset betyr selvsagt siden dette er både film og 1950-tallet, en gratis billett inn i ekteskapet.

Tore og Tore på sporet
Det er også litt rart at begge heter Tore Haugen, men det er vel litt av tilspissingen i denne filmen. Dette trekket gjorde også Edith Carlmar i sin film ‘Ung frue forsvunnet’ fra 1953, også hun brukte en kvinnelig rolle ved navn Tore, bare at hun der var etterforsker og ikke journalist. Vi merker også ved andre tilfeller at dette er en helt annen tid. Eksempelvis måtte hovedpersonene bevise at at de var gift på pensjonatet for å få dobbeltrom.

Tore knipser UFO
Plutselig går norsk film også i UFO-fella. Riktignok ikke så ille at romvesen begynner å vise seg, men det føltes litt snålt med en UFO som del av handlingen i en norsk film fra 1950-tallet. Dette er da ikke X-Files. Noen forsøker til og med å dekke over hendelsen med en naturlig forklaring, men så får den kvinnelige Tore bildet av den flyvende tallerkenen, som filmen kaller UFO-en for.

Kvinnekamp
Kvinnen Tore får en stor karriere som dyktig journalist. Men når to som jobber i samme avis får barn: hvem skal da lage maten? Og hvem skal stelle hjemme? Er det like anstrengende å stelle hjemme som å jobbe i avisen? Hvor mange arbeidstimer har kvinner i forhold til menn? Og hvor mye krefter bruker de? Det er mange spørsmål som kommer snikende gjennom denne filmen. Vi får selvsagt også de mer tradisjonelle stemmene fra både kvinnelige og mannlige roller som forteller oss at kvinnens plass er i hjemmet.

Filmen føles hverken som fugl eller fisk
Filmen er mer komisk og lett i sin fremstilling i begynnelsen. Jeg skulle ønske at filmen ikke bare slang ut noen fakta, men gikk mer i dybden og viste mer av realiteten. Hvordan det var og hvordan det burde være eller drømmescenario. Det man opplever i filmen er mer et overdrevent i starten og et litt for simpelt drømmescenario. Noe lignende kunne skjedd, men jeg kjøper ikke denne fjærlette og litt kunstige innpakningen. Det hadde kledd denne filmen bedre å utspilles som et mer seriøst drama. Jeg har ikke problemer med komiske undertoner, men når det slår beina under seriøsiteten i det viktige temaet, synes jeg man kunne gjort dette bedre. Men det var vel slik at man måtte trø mer varsomt med ideer om likestilling den gangen?

Mer på spissen mot slutten
Filmen kommer seg noe fra rundt midten og utover. Det redder dog noe av inntrykket, og problematiseringen blir satt mer på spissen. Da får vi også se hvordan det går når kvinnen bli sjef på arbeidsplassen. Dette takler gamlekarene som har jobbet der mye lengre dårlig. Og når hun uttaler seg om hvordan de skal gjøre jobben sin, blir det bråk. Om det hadde vært andre veien rundt, hadde det ikke vært noe problem den gangen. Det er også litt moro når kona kjøper roser til mannen som steller hjemme. Hun glemmer til og med bryllupsdagen deres.

Konklusjon
Litt vanskelig å skulle rulle terning på denne filmen. Jeg likte deler av det jeg fikk presentert. Har dog ingenting mot kvinnekamp og uten den delen av denne filmen, hadde dette ikke hatt noe å spille på. Dette var også den første norske filmen som kvinnens plass i moderniteten stod i sentrum. Som jeg før var inne på hadde nok filmen vært bedre tjent med å bytte sjanger til drama. Da hadde jeg nok tatt dette mer seriøst og humorpoengene er også mer at man smiler av det beste enn at man ler noe særlig. Men regissør Nils R. Müller skal ha for forsøket. Han viser om ikke annet at han er en produktiv regissør, selv om ikke alt han tar i blir til gull. Liker nok bedre mange av Müllers andre filmer.

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Tonny - Kriminalomsorg er et evig aktuelt tema
- Petter fra Ruskøy - Bygdegutten inntar hovedstaden
- På slaget åtte - Den perfekte forbrytelse
- Kasserer Jensen - Lett forvekslingskomedie som kunne vært mer gjennomarbeidet
- Vi gifter oss - En fornøyelig norsk romantisk komedie