Anmeldelse av Blood And Black Lace (Sei donne per l'assassino), italiensk film fra 1964

Den unge og vakre modellen Isabella blir myrdet av en mystisk, maskekledd person. Isabella var modell hos motehuset Cristiana, eid og drevet av Max Morlacchi og hans elskerinne i enkegrevinne Cristiana Como. Etter drapet blir dagboken til Isabella funnet, og en haug med folk synes plutselig svært interessert i å få kloa i dagboken. Når denne så forsvinner fortsetter både jakten på boka, samt at en rekke flere modelldrap inntreffer.

Til en svært stilfull, lekker og pen intro med fortekster og bilder av de mest sentrale skuespillerne, starter denne filmen av Mario Bava. Filmen regnes som en av de første og mest innflytelsesrike av giallo-filmer, og det er ikke vanskelig å skjønne hvor enorm kraft den må ha hatt tilbake i 1964!

Ikke noe Fretex-klær her på huset nei!

Et rikholdig modellmiljø

Det hele starter både stemningsfullt og rett på sak. Vi er utenfor det italienske motehuset hvor altså kvinnelige klesmodeller jobber og holder til. Til mørkt, ufyselig og stormfullt vær blir Isabella brutalt myrdet. Vårt første møte med morderen kan gi oss frysninger på ryggen den dag i dag, for med en karakteristisk hvit ansiktsmaske og en hatt viser morderen sitt skumle åsyn! Deretter bærer filmen inn på motehuset hvor Mario Bavas regi blant annet fortsetter sin stilfulle, kule og ikke minst fargerike uttrykk. Her inne er farger særlig i rødtoner, lilla, rosa, samt gull, sentrale farger, og med mange karakteristiske utstillingsdukker plassert rundt omkring (noen av dem blodrøe!), ja da settes en herlig ekkel men lekker stemning ytterligere!

Skyggebruk, sort/hvitt, og sterk fargebruk er karakteristisk brukt!

Modellmiljøet skildres som det pene, velholdte og velstandsmiljøet det nok sikkert også er. Følelsen av å komme inn i et særegent miljø er her sterkt og oppleves nesten litt som en italiensk variant av fisefint britisk snobbete overklassemiljø. Her inne ser vi flust av mennesker, modeller, bestyrere, syersker, økonomiske interesser, med mer, og det etter hvert mistenkte karaktergalleriet er veldig stort og varierende. Bavas filmspråk og narrative gang er både effektivt, strengt og lekkert, og til sammen skaper dette både interesse, spenning og beundring!

Det er nok av mistenkte innad i modellmiljøet...

Forut for sin tid!

I en sentral scene ser vi bare en hanskekledd hånd som strekker seg etter noe, og dermed føles dette som starten på giallostilens mange særtrekk med eksempelvis en hanskekledd morder. Samtidig innfører også Bava denne skumle maskekledde morderen og flere steder er det nesten som itden er visket ut, som man sitter og ser en typisk 80-talls slasher, enten den er italiensk eller amerikansk! Slik kan man trygt si at Bava med denne filmen føles langt forut for sin tid, for særlig med denne morderen kan vi tydelig se at tidens etterfølgende filmer og undergenre som for eksempel den nevnte amerikanske ’slasheren’ er sterkt inspirert av grep sett i denne filmen. Enten det er snakk om hockeymaska til Jason Voorhees, Michael Myers hvite Halloween-maske eller Ghostfaces Skrik-maske, ja så føles de alle når man ser denne filmen på et vis som etterfølgere av Bavas hvite maske-morder!

En strømpebukse kan gjøre susen!

I en konkret drapsscene ser vi også hvordan morderen typisk jakter sitt offer, nok en gang på en slik filmatisk laget måte at man tydelig ser hvor både effektivt spennende og smart gjort dette er, til at denne stilen ble tatt opp av mange i etterkant. Den tydelige morderskikkelsen og dennes utseende gjør liksom alt mye mer skummelt også, som om man viser morderen, men samtidig selvsagt ikke mer enn at man blir sittende og gruble på hvem av alle de mistenkte dette kan være. Med mange interne tråder også imellom de øvrige karakterene, blir selve plottet og handlingen også så godt medrivende at man virkelig blir sittende og gjette seg i hjel på hvem morderen er.

Giallo-genrens øvrige trekk som eksempelvis spennende kameraarbeid og bevegelser, samt i grusomme og fæle drap gjøres også godt her. Flere groteske drap blir selvsagt ikke noe annet enn som barnemat å regne i dag, sånn visuelt sett, men måten det gjøres på av Bava skaper en imponerende effekt, selv i dag!

Steintøff, kul og viktig klassiker!

Det er alltid enkelt å glemme, ikke tenke seg om når man ser film, blant annet rundt hva som har gjort både større, mindre, bred og smal film til det den til en hver tid fremstår som. I tilfellet skrekk, slasher, giallo og mørke thrillere, er det både spennende og fascinerende å se en film som ”Blood and Black Lace” igjen i dag. Ekstra morsomt føles det å se de nevnte gjenkjennende trekkene som får oss til å tenke at, ”aha… er det denne filmen man har disse grepene fra ja”! Da blir opplevelsen ekstra kul og den får en tilleggsdimensjon som virkelig gjør det verdt å se en gammel klassiker som dette igjen, i 2016! Filmen bruker mye tid på slutten til å skildre morderens utspekulerte plan og den kunne kanskje vært enda dristigere i spenning, sjokk og effekter rundt slikt. Skuespillet føles ikke fantastisk av alle skuespillerne heller. Dette første blir dog en klar subjektiv smakssak, men tyngden, kraften og fascinasjonen for ”Blood and Black Lace” forblir veldig sterk uansett!

A Bay of Blood - Menneskets råe og brutale natur går i arv!

Danger: Diabolik - Kul 1960-tallsfilm om stortyven Diabolik

Kill, Baby... Kill! - Stemningsspekket spøkelsesklassiker

Knives of the Avenger - Shane i vikingtidinnpakning

Black Sabbath - Tre historier om skrekk og gru...

The Girl Who Knew Too Much - En fryd av et Giallo-spirende thrillermysterium

The Mask of Satan - Stilfull og uforglemmelig regidebut av Mario Bava