Det amerikanske paret Paul og Marianne tilbringer ferien sin i Italia. De får imidlertid problemer når kona inviterer en tidligere elsker og hans datter på besøk. Sjalusi og farlige seksuelle situasjoner setter dem alle på prøve.
En historie som egentlig kan likne på og høres ut som en blanding av Francois Ozons ”Swimmingpool” (2003) og en hvilken som helst Woody Allen-film dette. Som karakterdrama er den både interessant, variert og oppslukende vakker, i alt fra landskap, setting, location, sol og varme, til relativt flotte mennesker å se på. Deres vidt forskjellige personlighet gjør også historien i god grad spennende.
Det er for eksempel alltid morsomt å se Tilda Swinton i aksjon. Dette er mye fordi hun har valgt så mange særegne roller og karakterer, noe som også er tilfellet denne gang. Marianne er egentlig en kjent rockeartist, men hun har problemer med stemmebåndet, og må følgende ikke snakke på flere uker. Følgende så heser og hvisker hun seg igjennom hele historien, i hvert fall stort sett. En ellers så morsom blanding skuespillere bestående av henne, Ralph Fiennes, Dakota Johnson og Matthias Schoenaerts er herlige rammer for historien. Men, selv Swinton føles ikke helt overbevisende denne gang, og Fiennes sin karakter er i lengden svært masete, irriterende og snakkesalig. Dette siste er selvsagt mye av poenget, men det føles som regissør Guadagnino undervurderer publikum og gnåler alt for lenge med å etablere ham som et hatobjekt, noe som kunne blitt gjort langt mer effektivt og raskere, til minst samme effekt og virkning.
Og ellers… Historien og filmen utfolder seg både sakte, grundig og uten de helt store dramatiske toppene eller utskeielsene. Det både rekker og går, varer og drar ut, mens man mest av alt sitter og lurer mer og mer på hvor dette bringer oss hen. Historien mangler til slutt nemlig virkelig de helt store motivatorene, spenningsvibbene og grepene til å engasjere over gjennomsnittet. Dette føles både irriterende og frustrerende, all den tid blant annet disse herlige skuespillerne er samlet slik under samme tak og rundt samme basseng! Gode sensuelle og mellommenneskelige under og overtoner er filmen dog god på, men problemet ligger i dens milde skildring av dette, stort sett blottet for dristige grep, valg eller uventede hendelser.
”A Bigger Splash” er til slutt en film som er ganske så deilig å faktisk drømme seg litt bort i, som å overvære en sydenferie, med både romantiske, sensuelle og smått dristige elementer iblandet. Helhetlig føles den dog for mild, uspennende dristig og dvask gammeldags til å sette i hvert fall undertegnede helt i sving, mens merkelappen ’mysterie/krim’ også er med på å ikke helt rettferdiggjøre våre forventninger. Filmen bygger helt klart opp til å bli noe spennende, som en thriller, men faller neste pladask slik, for å si det passende. Filmen funker altså best som et karakterdrama av en cocktail med masse nyanser, vibber og relasjoner, uten egentlig helt å gnistre verken her eller der, noe som er litt synd. Det blir som om regissøren og Fiennes jabber i vei, ustoppelig, uten å alltid tenke på et publikum. Med enkelte klarere topper, større variasjoner og dristigere overraskelser kunne dette virkelig blitt noe stort.