Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av The Hateful Eight, amerikansk film fra 2015

Western Spilletid: 168 minutter

Trailere

  The Hateful Eight - Teaser Trailer 12.08.2015

Nok et frustrerende ujevnt mesterverk

[Skrevet av: Tore André Øyås, Dato: 06.01.2016]

Åtter personer må søke tilfukt for vinterstormene og stues slik sammen for en natt i en jernvarehandel langt oppe på det øde fjellet. Dusørjeger John Ruth og hans fange Daisy Domergue, eks-soldaten Major Marguis Warren og byens nye sheriff Chris Mannix ankommer hytta. Her finner de også fire andre allerede ankomne.

Annonse:

Slik samles åtte helt forskjellige mennesker som i et slags Agatha Christie-liknende mysterium inne i denne hytta. Men, før vi kommer så langt åpner filmen med en lang scene hvor dusørjeger Ruth og de andre møtes på veien. Ruth og fangen Daisy sitter i ei hestevogn, på vei til byen Red Rock, men det kraftige snølandskapet og en nærliggende storm setter kjepper i hjulene for dem og de må stoppe ved denne hytta. Med fabelaktig brede, klare og flotte landskapsbilder buldrer Tarantino i gang dette dramaet. Komponistveteran Ennio Morricones musikk gir i denne åpningsdelen nærmest frysninger på ryggen med sin bombastiske og skummelt varslende orkestermusikk, og det er som om alt funker fantastisk i starten!

Så dabber det litt av. Man kommer på at dette er Tarantino, og følgende følger en laaaang periode med uendelig dialog, i like lange scener, samtaler og diskusjoner. Den som venter på den like kjente Tarantino-actionen må smøre seg med tålmodighet. Manuset og den ustoppelige jabbingen er dog tidvis veldig morsom, rå og herlig i all sin særegenhet og skittkastinga imellom flere av karakterene er unektelig underholdende!

I blant karakterene er det likevel ellers denne gang et noe dvaskt ensemble som presenteres for oss. De to som virkelig skiller seg ut er Tarantinos faste makker i Samuel L. Jackson som gjør en strålende figur som den sterke og stødige Marquis Warren, eksmajoren som må finne seg i litt av hvert grunnet sin hudfarge. Denne filmen må ha ny filmatisk rekord i bruken av ordet ’nigger’, bare sånn at det er sagt. Vi befinner oss nemlig i kjølvannet av den amerikanske borgerkrigen, og følgende hagler det i denne historien med rasisme, kvinnenedverdigelse, korte nervelunter og påfølgende voldeligheter. Ingen kan stoles på, og særlig ikke fangen Daisy Domergue, selv om hun er kvinne. Jennifer Jason Leigh er allerede nominert til Golden Globe, og en Oscar-nominasjon kommer meget mulig også. Hun skiller seg kraftig ut, er uforglemmelig og også veldig morsom!

Foruten disse gjør også Kurt Russell en grei fremtoning, mens de øvrige andre på hytteturen blir skuffende tamme, uinteressante og nesten provoserende dårlig utnyttet. Der filmer som ”Pulp Fiction”, ”Kill Bill” og den forrige ”Django Unchained” hadde flust av severdige karakterer, ja der er det altså stort sett bare Jackson og Leighs vesener som vil huskes fra denne filmen.

En annen ting som skuffer litt er selve historien, slik den utvikler seg, kulminerer og ender. Det er stor kontrast mellom utendørsscenene, deres voldsomme visuelle kraft og storhet, til de lange og dominerende innendørsscenene i hytta. Her føles hele filmen plutselig som et teaterstykke, bare omgjort til film. Likhetene til Christie er allerede nevnt, mens også tanker til Conan Doyle, Sherlock Holmes og andre klassiske krimdramaer blir påfallende. Tidvis er det som en engelsk versjon av humoren i gamle "Bør Børson", eller spenningen i "Rød Snø". Mot den siste timen skjer det små spennende ting, og plutselig er det som om vi befinner oss inni et godt gammeldags ’lukket rom’-mysterium, en ’hvem lurer hvem’ krim, og med påfølgende oppslukende underholdning. Mysteriet lever likevel ikke helt opp til sine anslag, og de mange nevnte tamme karakterene utnyttes ikke og får det ikke helt til å gnistre dessverre.

Når så Tarantino starter på sin sedvanlige blod- og voldsballett, som vi jo alle vet kommer, ja så blir man skuffet og tenker at han nærmest dekker over det potensielle knallgode han kunne gjort med historien med disse guttevalpbillige voldsgrepene, igjen! Hevn-motivet er selvsagt gjennomgående i hans filmer, så veldig rart er det dog ikke at det kommer også i denne filmen, men mer enn noen gang føles volden og actiongrepene billig, vel så mye som underholdende. Han har imidlertid tonet det noe ned, ja faktisk, for volden og blodet spruter denne gang hakket mindre enn det gjorde i den ellevilt overdrevne ”Django Unchained”. Men når de svake og torturerte, som svarte og kvinner, selv bare tyr til samme voldsbruk som de hvite menn, nei da har man vel ikke kommet særlig lengre eller lært noe, eller hva?! Slik føles dermed Tarantinos vold enda mer som kun ren underholdning, og det er jo direkte svakt. En alternativ måte å tolke voldsbruken deres på er at han vil si at også svarte (og kvinner) i bunn og grunn er helt like som de hvite menn, altså de bruker vold og er like hjerteløse de også, ergo er vi alle av samme ulla. Enten/eller, synes det så åpent og tvetydig at det er nærliggende å tro at Tarantino selv ville ha poengtert ting langt mer tydelig hvis han ville ha sagt noe konkret rundt dette i sine filmer. Enn så lenge får det dermed bare være opp til hver enkelt å tolke volden på vår egen måte.

”The Hateful Eight” er tydelig uansett Tarantinos oppgjør med borgerkrigens mange styggheter av rasehat, anspentheten mellom nord og sør, samfunnsklasser, og alt annet stygt som kom ut av tiden. Men ved å provosere igjennom skildringer av denne tidens styggheter imellom folk og grupperinger, tvinges vi også selv til å konfrontere våre tanker, følelser og kunnskap rundt fordommer, historiske linjer, med mer. Skal man kritisere Tarantino for å være voldelig mot den kvinnelige karakteren, eller grovt sjikanerende i kjeften mot den fargede, ja så må man samtidig også rose ham for også å snu ting på hodet innimellom. For karakteren Marquis Warren, spilt av Samuel L. Jackson, er nemlig minst like frekk i trynet tilbake, mens Daisy spilt av Jennifer Jason Leigh ikke akkurat er godheten selv hun heller, og slik brytes også fordommer interessant nok også opp på en og samme gang. Det som så skjer med oss publikum er at selv om Daisy blir slått flere ganger, og selv om Marquis gjentatte ganger får dritt slengt i trynet, ja så heier vi heller på dem fordi de også viser at de kan slå tilbake, de finner seg ikke i behandlingen. Slik taper de ’stygge’ ansikt også i Tarantinos voldelige historier, og volden blir slik i hvert fall delvis berettiget og unnskyldt. At han selvsagt også lett kan gjemme seg bak faktum som at ’slik var det jo på den tiden', er en annen ting, og selvsagt bruker han altså volden også som ren underholdning. La oss da bare håpe at de millionene som liker Tarantino liker filmene hans for også noe mer enn bare denne volden.

Det er som om et av hans kjennetrekk som regissør henger hardt igjen fra 90-tallet, en tid da volden hans nettopp gjorde ham kjent, berømt og særegen som regissør. I dag føles ikke volden og uendelige blodspruter noe releveant eller interessant i det hele tatt nesten, for mer enn noen gang drar dette oss nærmest ut av fiksjonen, mer enn inn i den. Når gjentatte hoder skytes i fillebiter foran øynene våre, ja så er det selvsagt brutalt nok, og virkeligheten skildres slik sant nok veldig realistisk. Men, igjen sitter man og føler Tarantino fordummer både historien, karakterene og seg selv litt som regissør med disse barnslige grepene, som om han bare ikke klarer å la være å spore av her og der. Når det hele er over sitter man igjen med en kjip følelse av at målet hans liksom bare var en slik klassisk blodig shootout, og det har vi vel sett mer enn nok av i filmhistorien. Men, men, den godeste Tarantino synes altså dog å ha blitt ørlite grann voksnere i måten han porsjonerer litt mindre blodige scener utover i historien, så la oss bare glede oss til hans neste film, måtte den være enda mer blodnedtonet. ”The Hateful Eight” er uansett for øvrig spekket med audiovisuelle lekkerbiskener og tidvis herlige scener som alt i alt gjør filmen til en opplevelse, tross sine også like tidvise nedturer og kjipe grep.




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Once Upon a Time… In Hollywood - Tidsmessig fargesprakende lek!
- Django Unchained - Film blir ikke bedre, Tarantino har gjort det igjen!
- Inglourious Basterds - Tarantino tolker andre verdenskrig
- Quentin Tarantino's Death Proof - Genuin underholdning
- Sin City - Stødig voksen tegneserieadopsjon
- Kill Bill - Vol. 2 - Annerledes og mesterlig oppfølger
- Kill Bill - Vol. 1 - Sinnssykt underholdende av mesterregissør Tarantino
- Jackie Brown - Tarantino på valium
- Pulp Fiction - 1990-tallets store mesterverk!
- De Hensynsløse - Hensynsløst drama i god Tarantinoånd

Diskusjon

07.01.2016 sier Tore Andre Øyås: Kommentar på Tore Andre Øyås sin omtale 'Nok et frustrerende ujevnt mesterverk': Litt sjalu på deg da, at du fikk sett 70mm-versjonen! ;) Sheriffen var selvsagt litt friskere enn flere av de andre ja, helt klart, men mulig han huskes dårligere av meg siden han var ukjent for meg fra før...?
Egentlig en vanskelig film å trille terningen på, så en femmer er alldeles passende også egentlig :)
07.01.2016 sier Jacob: Kommentar på Tore Andre Øyås sin omtale 'Nok et frustrerende ujevnt mesterverk': Veldig grundig og god omtale. Så 70mm-versjonen i går og må si meg enig med de meste av punktene dine. Synes at de kuleste scenene foregikk ute i snøen. Mange av karakterene ble litt tomme og lite utvikling på den froten. Foruten om Samuel L. Jackson syntes jeg Walton Goggins som spilte The Sheriff gjorde en herlig figur. En ganske morsom film, med en kul historie, fine bilder, stilig musikk og bra dialog, men må si det ikke var en av Tarantinos beste. Blir en femmer hos meg! :)

Omtalespalte: Kinofilm

Les flere kino-omtaler med mer.
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(4,6 av 6 - 83 stemmer)

Kritikker i media

  • The Hateful Eight
  • Bergens Tidene
  • Dagsavisen
  • Cinerama
  • Cine.no
  • The Telegraph
  • The Guardian
  • Cinemablend.com
  • Krismunthe.wordpress.com
  • IGN.com
  • Variety
  • Screenrant.com
  • Comingsoon.net
  • Sistestopp.com
  • Verdens Gang
  • Aftenposten
  • Side2
  • Stavanger Aftenblad
  • FilmMagasinet
  • NRK P3 - Filmpolitiet
  • Romerikets Blad
  • Gudbrandsdølen Dagningen
  • Hamar Arbeiderblad
  • God Morgen Norge (TV2)
  • Rbnett.no
  • Jyllands-Posten
  • Lyd og Bilde
  • Filmsnakk.no
  • Filmmagasinet Ekko
  • KinoMagasinet
  • Scoopet
  • Filmskribenten.dk
  • arilabra.com
  • Filmnytdvd.dk
  • Soundvenue.com
  • Filmbuff.blogg.no
  • Cinemaonline.dk
  • Fredrikstad Blad
  • The Hollywood Reporter
  • Total Film
  • Defilmblog.be
  • Dailyreview.crikey.com.au
  • slantmagazine.com
  • Flickchickcanada.blogspot.no
  • Skont Productions (Youtube)
  • Captain Charismas Filmblogg
  • Dagbladet
  • Adressavisen
  • Filmfront
  • Berlingske Tidene
  • Cinemazone
  • B.T. (Danmark)
  • Filmz.dk
  • Göteborgs-Posten
  • Filmhjerte.blogg.no
  • Filmpuls.dk
  • The New York Times
  • Entertainment Weekly
  • Natt&Dag
  • Svenska Dagbladet
  • Politiken (Danmark)
  • Ekstra Bladet (Danmark)
  • Film-nyt.dk
  • RogerEbert.com
  • Washington Post
  • New York Post
  • Wall Street Journal

Land:

USA

Språk:

Engelsk

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2019 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.