I New England vinteren 1820 blir hvalfangerskuta Essex angrepet av en enormt stor hval. Skuta forliser etter hvert og mannskapet må overleve flere måneder til havs. Denne sanne historien ble til en bestselgende bok som igjen inspirerte Herman Melville til å skrive ”Moby-Dick”.
Regissør Ron Howard står bak suksesser som ”Apollo 13”, ”Da Vinci-koden” og Oscar-filmene ”Et vakkert sinn” og ”Frost/Nixon”. For to år siden glitret han også til med den meget effektive og regimessig sterke ”Rush”, også her med Chris Hemsworth i hovedrollen. Denne gang klarer verken Howard eller Hemsworth å skape så voldsomt gnist eller engasjement som i disse nevnte filmene.
Det er ikke Hemsworth sin skyld selvsagt, at både manus, karakterer og det narrative løpet er såpass dølt og klisjemessig skrevet og gjort. Karakteren Owen Chase er nemlig som snytt utav en stereotypisk Hollywood-datamaskin, med tilhørende streit mandig både oppførsel, glatthet og utseende. Her vektlegges og tilbes egenskaper som på den tiden, altså midten av 1800-tallet, selvsagt var langt mer opphøyet og vanlig, men dette gjør ikke karakteren noe mer interessant i dag fordet, annet enn i en smule historisk kontekst. Hans kaptein på skuta spilles av Benjamin Walker, og sammen med resten av gutta om bord er disse like kjedelig fyllmasse som kapteinen er typisk bedreviter og Hemsworths rake motsetning. Forutsigbarheten lyser dermed i mot oss når disse starter som uvenner, og man enkelt kan gjette seg til hvordan deres forhold vil utvikle seg, sammen med mye annet på turen.
Det er liksom ellers så mye vi har sett før her. Skipsforlis og lengre perioder på havet er gjort større og langt bedre i eksempelvis ”Life of Pi” (2012), ”Master and Commander” (2003), ”Titanic” (1997), med flere. Med en både enkel fortellerstil, en utvikling og karakterer som ikke fenger stort, ja så blir det liksom så lite originalt på kjøttbeinet her. Det er altså klassisk Hollywood-glatthet over hele rekka, og de stakkars mennene på båten verken synes å fryse, bli skadet eller syke i løpet av over et år sjøen eller i iskaldt vann. Rart!
Det er ikke vanskelig å skjønne utroligheten og hvor sykt dette må ha vært for folkene i virkeligheten, bevares. Likevel er det merkelig hva regissør Howard har tenkt med historien, for mye empati eller respekt for hvalfangerne klarer han jo ikke å opprette. Igjen står man derfor med dette svært todelte synet på hele historien, hvor hendelsen altså er utrolig nok, men resten egentlig bare er usjarmerende og kjedelig.
Det positive er dog at de visuelle effektene i havet, hvalene og mye av de mest dramatiske scenene ser veldig bra ut. Stormen er forferdelig skremmende og man har vanskelig med å skjønne hvordan folk orker å jobbe på havet, særlig når værgudene ikke er helt med. Ironisk nok gjør dog skildringen av hvalene oss nærmest en bjørnetjeneste, for man blir både glade i dem og rørt av dem. Når så våre ”helter” på hvalskuta bare er ute etter å slakte dem, ja da blir liksom opplevelsen enda surere i kinosetet! Ikke meningen å føre noe politisk agenda her, men man blir liksom sittende og rope inni seg; ’heia hvalen’! Om det er dette filmen vil få oss til å føle, eller om vi skal heie på menneskene vites ikke, i en film som altså ser bedre ut enn den oppleves.