Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av The Descent - Nedstigningen (The Descent), engelsk (britisk) film fra 2005

Grøsser Spilletid: 99 minutter Aldersgrense: 15 år

Hulekvinnen våkner!

[Skrevet av: Tore André Øyås, Dato: 06.11.2015]

Sarah mister sin mann og datter i en tragisk bilulykke, og drar et år senere på en skogstur med sine venninner for å få ting litt på avstand og komme tilbake til livet igjen. Gjengen går inn for å klatre i en hule som ligger i området, men blir fanget i alle dens tuneller, kriker og kroker. Mens stresset og panikken sprer seg mer og mer i venninnegjengen, ser det etter hvert ut som at de heller ikke er alene nede i den enorme grotten og de trange gangene…

Annonse:

Denne lille rakkeren av en britisk produksjon så dagens lys i 2006 og var slik rimelig tidlig ute med de etterfølgende tradisjoner innen skrekk som found footage-aktig film. Som produksjon oser det litt b-filmpreg over det hele, blant annet med (særlig i dag) tydelige etterpålagte små elementer innimellom, som flaggermus og liknende. Likevel, det er innen stemninger, oppbygging og menneskelig gruppedynamikk filmen overrasker og funker ganske så godt.

Fryd og gammen, i utgangspunktet.

I filmens anslag blir vi vitne til den tragiske ulykken hvor Sarah altså mister sin lille familie. Denne scenen setter en fæl tone, mye fordi den viser hvor fort ting kan snu i livet, hvor enkelt og kjapt noe slikt grusomt kan skje. Så hopper vi frem ett år, og venninnegjengen på seks legger ut på en grotteklatring i det de tror er det kjente stedet Boreham Caves i USA. Det jentene ikke vet er at den ene av dem, Juno, leder dem til en annen hule, en ukjent og tilsynelatende uoppdaget en som hun vil bli den første til å få oppkalt etter seg. Juno er tydelig gruppas primus moter, den som tar styringen, leder an og som også har sjekket ut området på forhånd får vi vite etter hvert. Hun presenteres fort som en litt mystisk og egenrådig karakter, og vi blir slik både mistenksom og nysgjerrig på henne. Skjuler hun noe, eller er det bare falske uskyldige alarmer?

En annen ting som driver spenningen og nysgjerrigheten vår fremover er at vi aldri vet eller aner hva som skal komme videre i denne filmen. Med mindre man har hørt om det eller sett det på forhånd, ja så er det umulig å skjønne hva som venter. Gruppedynamikken og tonen venninne imellom er uansett noe som i starten legges frem som hoveddrivkraft og tema. Litt etter litt, nede i grotten, skal jentene dog få litt mer enn bare sitt forhold til hverandre å bryne seg på, for å si det mildt.

Vi får små hint på veien. Sarah er den av de seks som ser at ting ikke helt stemmer i denne grotten. Hun ser et blodig fingeravtrykk allerede i åpningspartiet, og senere ser hun også en skikkelse som de andre ikke ser og selvsagt har problemer med å tro på. Videre oppdages også helleristninger i fjellet og en klatrekrok av veldig gammeldags årgang som henger igjen i steinveggen. Hvem eller hva skjuler seg der nede?!

Foruten en smule mystikk og ustøe relasjoner innad i gruppa, er det i første del av filmen særlig i miljøet under jorda, inni denne klaustrofobiske trange grotten, at ting gjør inntrykk. Tidvis svært trange tuneller må forseres, og når Sarah som den første setter seg fast, ja da kjenner man angsten komme krypende. Det blir som noe av det samme man kjenner om man får panikk under vann, har høydeskrekk eller ikke får puste. At fjellet og steiner kollapser hjelper selvsagt heller ikke på stemningen i god forstand. Men, effektivt som spenningsgrep er dette selvsagt! Ulike former for kroppslig skade, beinbrudd og det som verre er eskalerer også etter hvert, noe som hever stressnivået både hos dem på skjermen og oss som sitter trygt hjemme i stua.

Men, det var altså også sånn at det er noe annet som også skjuler seg nedi denne grotten. Uten å røpe sånn konkret hva dette er, må det sies at det etter hvert blir noe i nærheten av ”Alien”-liknende tilstander og stemninger der nede. En annen film, tone og stil som også dukker opp i hodet er blant annet den spanske ”Rec.”, dette mye grunnet både innholdet, handlingen og bruken av nattsyn via et filmkamera som jentene har med. ”Rec.” ble dog laget et par år senere, så hvorvidt den tok inspirasjon fra ”The Descent” er vanskelig å slå fast, men likevel meget mulig. Tilsett en dæsh ”The Hills Have Eyes”, samt ulike vennskapsbonding-filmer, ja så får man ”The Descent”.

Filmatisk er ”The Descent” en svært svært mørk film. Naturligvis er dette mye grunnet scenene under bakken, enten de er spilt inn i studio og/eller på location, så er grottene og følgende også bildene svært mørke, kun lyssatt av lommelykter, glowsticks eller lysbluss. Dette stiller både store krav til bilder og kvalitet, men gir også en grobunn for glimrende jump-scares som flere ganger får blodpumpa i sving! Tonesatt av tidvis voldsomt orkestrert dramatisk musikk, blir inntrykket noe delt, for denne musikken føles ikke så veldig godt passende denne ellers så ”lille” og smale produksjonen, men gir selvsagt litt ekstra energi til de mest dramatiske angstscenene.

Når ting etter hvert virkelig eskalerer i dramatikk, ja så er det ikke måte på hvor voldsomt, blodig og bråkete det hele blir. Med Sarah i spissen, blir venninnegjengen mer og mer spredt der nede, og en etter en faller de fra. Blodet flyter, og et voldsomt scenario utspiller seg nede i mørket! Et skrikete skrål av et voldsomt bråk følger, og høytalerne får virkelig skjørt seg mot slutten. For å overleve må Sarah og gjengen nærmest bli som primitive huleboere og virkelig ta frem sine dyriske morderiske sider og egenskaper, det bringer frem primære instinkter og noe helt grunnleggende menneskelig i dem. En konkret scene viser svært godt hvorfor man ikke skal snike seg opp bak en stresset venninne når man er i en slik situasjon. Denne scenen blir som en slags påfallende og ironisk skildring av typiske skrekkscener hvor altså en person lydløst kommer opp bakfra, et grep svært mye brukt innen denne genren.

I dag er det litt som om ”The Descent” har falt litt, både i intensitet og virkning. Mye av dette skylles nok at det altså i ettertid har kommet så veldig mange filmer med liknende grep, som found footage, filming med håndholdt kamera, nattvisjonsfilming, og liknende. Det er imidlertid ikke vanskelig å skjønne at filmen gjorde godt inntrykk for ti år siden, og mange av dens skumleste scener funger da absolutt fremdeles. Som en lavbudsjettsfilm er den også svært godt utnyttet og lagt frem, samt viser godt hvor lite som skal til for å virkelig skremme og få mye utav ressursene. Interessant er det også at dette er en neste ren kvinnefilm, i blant karakterene, noe som er et svært sjeldent syn. De psykologiske bindingene mellom disse kvinnene skildres også stort sett godt, litt tankevekkende og interessant. Her får vi både typiske og mer utypiske karakterer som til sammen blir en variert gjeng, relasjoner og samhold som også fortsettes å skildres selv igjennom det voldsomme som skjer mot slutten i Neill Marshalls regi.

Som spenningsfilm har ”The Descent” derfor flere lag med sider, spenning og mystikk, selv om den etter hvert utvikler seg til å bli en riktig så vill splætterfest. Hvorvidt man setter pris på dette siste, eller mer liker spenningen i filmens første del, er nok slik noe som vil kunne dele et publikum. Denne blandingen og overgangen i historiens utvikling er uansett veldig uforutsigbar og overraskende, og er nok mye av grunnen til at denne filmen ble så godt tatt i mot da den kom.




Les også anmeldelser i samme filmserie:
- The Descent 2 - Mer monsterskrekk i hulene

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- HellBoy - Saftig gladvold!
- Tales of Halloween - Småkvalm godtepose til Halloween
- Centurion - Britisk gladfilmvold
- Dog Soldiers - Relativt vellykket monstergrøsser

Les også andre anmeldelser av utgivelse:
- Klatrekvinner versus ukjent hule...

Diskusjon

Omtalespalte: Skrekkfilm

I denne spalten trekker vi frem enkeltfilmer innenfor skrekkfilmens verden. Om det er en større kjent grøsser eller en mindre profilert slasher er ikke poenget, mer at filmen skiller seg ut som skrekkfilm, er verdt å fremheve av skrekkfilmer eller rett og slett bare engasjerer på et eller flere nivåer.

Skrekkfilmsjangeren dekker mange undergenre, men hvor fellestrekkene selvsagt ligger i spenningen, det skremmende, i grøsset, deres evner til å frembringe dette i oss. Om dette videre er en typisk slasher, eller mer i retning psykologisk thriller kan begge deler oppfattes som en variant av skrekkfilmen. Skrekkfilmspalten kan inneholde dybdeanalyser så vil det kunne være sjanse for at ting "røpes" mer enn i vanlige kinoanmeldelser.
Les flere spalteomtaler: Skrekkfilm
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(4,3 av 6 - 30 stemmer)

Kritikker i media

  • Stavanger Aftenblad
  • Trauma-magazine.com
  • Dagsavisen
  • NRK
  • Cinerama
  • 8mm.no
  • Captain Charismas Filmblogg
  • Defilmblog.be
  • Cinemablend.com
  • Filmjunkie.blogg.no
  • Verdens Gang
  • Dagbladet
  • Adressavisen
  • Filmfront
  • Filmz.dk
  • Blodklubben.no
  • Side2
  • Se og hør
  • Aftenposten

Land:

Storbritannia

Språk:

Engelsk

Filmselskap:

Celador (Crawlspace) Ltd., Celador Films

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2019 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.