Anmeldelse av Diplomati (Diplomatie), fransk film fra 2014

Det er like før daggry og Dietrich von Choltitz, en tysk general i Paris, forbereder seg på å utføre Adolph Hitlers ordre om å ødelegge hele den franske hovedstaden.

Det er både skremmende og sterkt å overvære disse timene av historiske fakta som kunne gjort så uendelig mye skade og forandret både historien og byen Paris til det ugjenkjennelige. Heldigvis ble det ingen teppebombing av Paris, noe vi visstnok kan takke en aldri så lite heltemodig svenske for!

Ja, faktisk, for i følge dette dramaet var det en svensk diplomat og generalkonsul ved navn Raoul Nordling som høyst trolig fikk snakket Choltitz utav galskapen. I regi av Volker Schlöndorff fortelles en veldig fascinerende og tett spennende historie fra den andre verdenskrig, en krig som aldri synes slutte å fascinere på film!

Som om ikke Hitlers galskap av uendelig mange tragiske handlinger var ille nok, så skildrer ”Mannen som reddet Paris” hvor ufattelig mye enda verre hans stormannsgalskap var nær ved å bli denne varme sommernatten i 1944. Hitler elsket Paris og mye av byens arkitektur, kulturliv, bygninger og prakt. Han ville skape noe tilsvarende i og med Berlin, og følgende måtte jo Paris ryddes av banen må vite, og folket med! Bomber var plassert under byens mange broer og var klare til å sprenges. Vannet i Seinen ville etter eksplosjonene ha steget flere meter, kuttet strøm og rasert tusenvis av bygninger, og så videre.

Det er visstnok ikke helt sant at mannen som kom på besøk hos general Choltitz var svensk, men trolig for dramatisk effekt er han gjort svensk, kanskje for å bedre få frem Sverige som representant for det uavhengige bedre, satt opp i mot tysk overarroganse og brutale voldsvilje. Uansett, mye av filmen foregår på hotellrommet til den tyske generalen som en heftig dialog mellom disse to. Filmen er skrevet om fra teaterstykket med samme navn av Cyril Gely som også har skrevet manuset til filmen. Som film blir det da også noe teatralsk over den narrative gangen, for de nevnte lange dialogdrevne scenene er 80 prosent av hele filmen, mens et fåtall foregår ute og i andre rom. Likevel, helt fra starten av blir vi brakt rett inn i den dirrende spennende natten og forelagt hva slags enorme planer som står på spill her.

Skuespillet til André Dussollier og Niels Arestrup i hovedrollene er fortreffelig, og særlig måten sistnevnte mykner opp fra å være en hissig surpromp av en erketypisk usmakelig general, til å mykne mer og mer opp og bli mer menneskelig, er veldig godt spilt. Det er videre lite overraskende hvordan denne skjebnesvangre natten endte, heldigvis, men måten det skjedde på er utrolig spennende og fascinerende fortalt og levert!

Se om film er på streaming:

Blikktrommen - Særdeles potent, morsomt og absurd filmverk fra gylne tider