Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES

Filmfront.no bruker cookies med Google analytics for å ha statistikk over bruk av filmfront.no. Med å fortsette å bruke filmfront.no godtar du bruk av cookies.
Logg inn
Bli medlem
Filmfronts egen podcast
 
 

Anmeldelse av Raising Cain, amerikansk film fra 1992

Kriminal, Drama, Thriller, Grøsser Spilletid: 91 minutter

Omtalespalte: Skrekkfilm

I denne spalten trekker vi frem enkeltfilmer innenfor skrekkfilmens verden. Om det er en større kjent grøsser eller en mindre profilert slasher er ikke poenget, mer at filmen skiller seg ut som skrekkfilm, er verdt å fremheve av skrekkfilmer eller rett og slett bare engasjerer på et eller flere nivåer.

Skrekkfilmsjangeren dekker mange undergenre, men hvor fellestrekkene selvsagt ligger i spenningen, det skremmende, i grøsset, deres evner til å frembringe dette i oss. Om dette videre er en typisk slasher, eller mer i retning psykologisk thriller kan begge deler oppfattes som en variant av skrekkfilmen. Skrekkfilmspalten kan inneholde dybdeanalyser så vil det kunne være sjanse for at ting "røpes" mer enn i vanlige kinoanmeldelser.
Les flere spalteomtaler: Skrekkfilm

Enda en Hitchcock-hyllest, i en delvis mislykket film

[Skrevet av: Tore André Øyås, Dato: 13.03.2015]

Jenny Nix, konen til den eminente barnepsykologen Carter Nix, blir bekymret for sin manns tilsynelatende intense opptatthet av deres datters oppvekst. Hennes egen affære med en tidligere flamme gjør at hun overser sin morsrolle, helt frem til en rekke barnekidnappinger tvinger henne til å innse at det kanskje er hennes mann som forsøker å gjenoppta sin fars merkelige eksperimenter på barn.

Annonse:

Regissør Brian De Palmas ”Raising Cain” ble nominert til selveste Gulløven i Venecia tilbake i 1992, noe som i dag kan virke litt rart. Filmen har nemlig tapt seg tydelig, men innehar likevel spennende trekk, både i historien, tematisk og filmatisk. Dette er ellers langt fra regissør De Palmas beste, men filmen har flere umiskjennelige Palma-trekk som enhver kjenner og fan vil sette godt pris på.

En gal manns portrett

Historien om Carter Nix er fortellingen om en mann med spaltet personlighet. I starten vet vi ikke dette, noe som gjør filmen litt rar, surrealistisk, drømmende og hoppende litt mellom virkelighet, mareritt og karakterskifter. John Lithgow spiller Nix, den kjærlige og svært så barneopptatte faren, tilsynelatende ’en drøm av en mann’ som venninnen til Jenny sier til henne. Samtidig sliter han altså med mye mentalt. Uten at vi får en aldeles utdypende forklaring verken på hvorfor Carter er slik han er, hans oppvekst eller bakgrunn, får vi høre nok til å skjønne at hans far har mye av grunnen til hans rare 'jeg'. Hvem Carter virkelig er forblir slik mye et mysterium filmen ut. Hans bakgrunn, eller tematikken rundt bareoppdragelsen, med mer, gås ikke i dybden, til fordel for heller å bli en mer overflatisk thrillerspennende film.

Foruten å være Carter er han også flere andre personligheter. Mye av spenningen ligger selvsagt i hvem han ”spiller”, hvorvidt han virkelig er schizofren og har spaltet personlighet, og i hvor stor grad. Denne ustabiliteten er brukt, spilt og utnyttet i et utall filmer, både før og etter denne filmen, men i ”Raising Cain” klarer Palma å overføre denne usikkerheten godt til å lage spenning av. Vå seerposisjon veksler slik nemlig fra å være allvitende seer, som vet ting andre karakterer ikke vet, til selv å bli lurt av Cain som plutselig kan vise seg å vite mer enn vi ante.

Klassisk Palma

Brian De Palma står bak mang en kjent og bra film, som ”Scarface”,”De Ubestikkelige”, ”Mission: Impossible” og ”Snake Eyes”, for å nevne noen. Veldig mange av hans filmer har gjennomgående og lett gjennkjennelige gjengangstrekk. Blant disse må nevnes forkledning og en lek med kjønnsroller som er fascinerende. Hans forkjærlighet til (menn i) forkledning og parykker er tilstedeværende også i ”Raising Cain”. I filmer som ”Mission: Impossible”, ”Snake Eyes” og ikke minst ”Dressed to Kill” er dette svært sentralt, og er med på å gi filmene en velkjent lek med identitet, kjønn, forkledning og lureri knyttet til dette. I sistnevnte film er dette så utpreget og sentralt at det da også tar seeren med storm, flere ganger.

”Dressed to Kill” er også en av Palmas mange filmer som har sin helt egen vri, hyllest og/eller versjon av kjente scener og elementer fra Hitchcocks ”Psycho”. I ”Raising Cain” skjer dette jammen meg også, nærmere bestemt i en scene hvor en bil senkes ned i et vann, akkurat slik Norman Bates gjorde i ”Psycho”. I denne scenen gjør Palma imidlertid sin helt egne makabre vri og tilfører en ekstra hendelse som gjør at han nærmest ”stjeler” Hitchs sin scene og gjør den enda mer makaber. Frekt? Joda, helt klart, men også svært vellykket for Palmas egen films skyld, noe også ”Dressed to Kill” tjente svært godt på flere steder. Som en blanding av rip-off og hyllest er slik Palma en mester i å blande kjente filmscener med sitt eget univers. En sterk strykerbasert musikk gir også igjen assosiasjoner til Bernhard Herrmanns velkjente ”Psycho”-toner.

Et annet velkjent Palma trekk brukes også i denne filmen, ikke minst mot slutten, mye for å understreke kompleksiteten og handlingsrekken i klimakset. Slow-motion brukes her og forsterker slik også, foruten å tydeliggjøre hva som faktisk skjer, spenningen og dramaet i situasjonen.

 

Varierende kvalitet

Som film lider dessverre ”Raising Cain” av en rekke ulogiskheter både innen filmatiske grep rundt tid, sted og hendelser, mens også menneskene ikke oppfører seg 100 prosent logisk og smart hele tiden. Et trenet øye merker slik med en gang, og slikt burde Palma holde seg for god for, selv tilbake til i 1992. Men, dette skjer både titt og ofte, med mange regissører, uten at det irriterer oss seere mindre av en grunn. Eksempelvis er det irriterende å se Jenny stå opp, kjøre ut om natten, osv uten at Carter, eller hun selv for så vidt, ikke gir uttrykk for at ektefellen høyst sannsynligvis kommer til å merke det. Flere andre oppførselsmønstre skjemmer også, men er vanskelige å nevne uten å røpe for mye. Slik føler man seg som publikummer gjort dummere enn man faktisk er, noe som ikke er kult.

Lithgow i hovedrollen har dessuten en skuespillerstil som blir noe stiv og lett overdrevet, særlig i ansiktsuttrykk og spill som den onde Carter. Han ser imidlertid litt skremmende ut, så dette er jo endelig godt. På den andre siden klarer likevel karakteren og filmen altså å formidle mye av galskapen hans ved å være uforutsigbar i handlingsmønsteret.

Etter hvert utvikler ”Raising Cain” seg fra å starte som en litt forvirrende, utydelig og rar film, med hovedpersoner som vi ikke alltid vet hvor er, tenker og opplever, til å bli en mer og mer typisk Palma-film hvor mange av hans gjenkjennende trekk som regissør kommer til syne. Rent spenningsmessig er det varierende hvor grepet man blir, særlig gjelder dette rundt hovedpersonen Carter og hans splittede sinn. Denne siden av historien oppleves i dag for filmatisk overdrevet og klein, mens de nevnte menneskelige svakhetene også trekker ned helhetsinntrykket. Likevel tilbyr filmen flere riktig så ekle støkk av noen hendelser, og en umiskjennelig driv av ustabilitet, uforutsigbarhet og en ofte truende atmosfære tilfører filmen mye godt som spenningsfilm. Igjen, ikke regissørens beste dette, men den tilbyr en typisk 90-tallsaktig spenning og underholdning det er lett å sette pris på, uten å gå alt for dypt i sin egen tematikk eller karakterer.




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Mission - Impossible - Første film glimter virkelig til
- Carlitos Way - Al Pachino og Sean Penn kjører et kriminelt show av høy klasse
- De ubestikkelige - Bra gangsterdrama om Al Capone
- Scarface - En av de mest hensynsløse mafiaskildringer!
- Blow Out - Strålende og meget undervurdert De Palma-thriller
- Carrie - Spesiell film som delvis lykkes

Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(4 av 6 - 2 stemmer)

Kritikker i media

  • Raising Cain
  • Filmfront

Land:

USA

Språk:

Engelsk

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2020 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.