Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES

Filmfront.no bruker cookies med Google analytics for å ha statistikk over bruk av filmfront.no. Med å fortsette å bruke filmfront.no godtar du bruk av cookies.
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Poltergeist, amerikansk film fra 1982

Thriller, Drama, Fantasi, Grøsser Spilletid: 114 minutter Aldersgrense: 18 år

Bråkete og tragedieforfulgt spøkelsesklassiker

[Skrevet av: Tore André Øyås, Dato: 20.02.2015]

En klassisk amerikansk familie på fem bor i en liten forstad hvor deres hus en dag blir hjemsøkt av spøkelser. I starten kan det mystiske virke harmløst og vennlig, men etter en heftig natt med storm og uvær, bryter et virkelig helvete ut og hvor særlig familiens yngste medlem får gjennomgå av spøkelsene.

Annonse:

Steven Spielbergs kjente ”Poltergeist” fra 1982 ble både skrevet og produsert av ham, mens regijobben ga han til Tobe Hooper, mest kjent for å ha laget en annen skrekklassiker i ”Motorsagmassakren” 8 år tidligere. Spielberg skal ha vært svært begeistret for denne, noe som sikkert er god grunn til at Hooper fikk styre spakene bak denne spøkelsesfilmen. Originalfilmen ble etterfulgt av to oppfølgere som kom i 1986 og 1988, og en ny versjon av ”Poltergeist” kommer på kino senere i år, nærmere bestemt til sommeren.

En undrende familie Freeling til bords

To store effektklassikere

Hvorvidt ”Poltergeist” kan sammenliknes med den forferdelige skrekken fra Hoopers kannibalportrett fra Texas kan diskuteres, men at den kanskje var, og er, mer i gaten skrekk for barn er vel enklere å bli enig om. Det er i det hele også svært mye Spielbergsk over ”Poltergeist”. Den typiske amerikanske forstadsidyllen, med en klassisk streit barnefamilie har vi sett mye før, og etter, i Spielbergs filmer. Det tette nabolaget her minner svært mye om settingen fra hans ”E.T.” som interessant nok hadde premiere kun en uke etter ”Poltergeist”, samme år! Slik er det morsomt å tenke på at disse to sci-fi- og familiefilmene av noen klassikere faktisk kom på kino på akkurat samme tid. At Spielberg trolig ikke fikk tid til å regissere begge blir også enda enklere å se i lys av dette.

Ikke overraskende ble begge filmene nominert til flere Oscars i 1983, ”Poltergeist” for effektene og lydbruken, noe som ikke er vanskelig å skjønne. For i typisk Spielbergsk ånd er dette en svært effekttung og intens film i så måte.

Lille Carol Anne synes å ha blitt totalt tv-avhengig...

Det utvalgte huset

Det hele starter med at familiens yngste i lille Carol Anne våkner opp en natt og tiltrekkes av tv-apparatet nede i stuen. Hun begynner plutselig å snakke med noe fra tv’en, hun hører nemlig stemmer komme der inne fra. Familien, bestående av mor, far, storesøster og lillebror, får oppleve små merkelige hendelser i dagene som følger. Familiens fugl dør, magnetiske krefter får stolene på kjøkkenet til å røre på seg, og gjenstander flyr igjennom rommene. Særlig oppe på barneværelset til Carol Anne og bror Robbie er det heftig aktivitet. En mørk og stormfull aften tar det imidlertid helt av, og uante krefter bryter løs i huset. Marerittet ender med at lille Carol Anne forsvinner inn i en annen dimensjon, et stort lys som skal vise seg å huse noe virkelig skremmende og fælt. Familien kontakter derfor et team som forsøker å gjøre opptak og lokalisere fenomenet. Senere kommer også en klarsynt inn i bildet, alt for å forsøke å finne og redde Carol Anne ut i fra dette marerittet.

Eeeh.... hva skjer her?!

Som tematikk og fenomen er det selvsagt i dag vanskelig å sluke det som skjer i ”Poltergeist”. At dette imidlertid helt klart var mye mer nytt, spennende og ikke minst lite skildret på film tidligere i 1982 er ikke vanskelig å skjønner fordet. Når man i dag ser filmer som ”Paranormal Activity”-serien og andre, ja så ser man i ”Poltergeist” at disse har en gammel original å takke på flere måter. Spielberg og Hoopers spøkelseshus er imidlertid så over-the-top gjort og utført at her snakker vi ikke om et lite uskyldig spøkelse i "Åndenes makt"-stil, nei her er det langt større krefter i sving. Når filmens svar på Lilli Bendriss så entrer huset, ja da åpner det seg porter og hendelser som virkelig både underholder og ikke minst får kjørt effektapparatet i denne filmen.

Et medium må til...

Noe virkelig skummelt blir det ikke, men barn vil selv i dag sikkert synes noe helt annet, for her er både monstre, enkelte svært ekle og skumle utført, samt en barnetematikk i mareritt og skrekk som virkelig treffer et barnlig sinn. For oss voksne er det i dag mer fascinerende å se filmen i nostalgiens og retroens navn. Det er nemlig svært amerikansk det vi ser i denne filmen, i alt fra husinnredningen, matvarene, tidstypiske klær, osv. Det er også morsomt å se at barnerommet er innredet med både Star Wars-leketøy, plakater av ”Alien”-filmen, og liknende. Andre ting som er direkte morsomme i denne sammenheng er også det tidstypiske i filmens manus og oppførsel blant karakterene. Her er nemlig flere tullete svakheter, som for eksempel at Robbie er livredd det skumle treet utenfor soverommet, men hvor verken mor eller far kommer på å dra for gardinene til ham når han skal sove! Heller ikke en stor ekkel klovn som skremmer ham skjønner noen at ikke må settes rett foran senga hans så han blir nedglodd av klovnen mens han skal sove. Stakkars gutt! At noen skitne hagearbeidere av noen mannfolk plystrer sultent etter eldstedattera på 16 år, ville dessuten i dag blitt anmeldt som seksuell trakassering, mens i filmen bare står mor og ler og smiler på kjøkkenet. Morsomt.

Familien liker også å sovne med tv-apparatet stående på, noe som altså resulterer i at Carol Anne våkner og blir tiltrukket. Jaja… Det er ellers mye vittig og direkte sjarmerende morsomt lagt inn i filmens første del, også dette klassisk Spielberg som familieportrett.

Et bråk uten like!

Foruten å være veldig tidlig ute med tematikk rundt spøkelser, poltergeist og liknende, i hvert fall i denne store skalaen, er også filmen minneverdig på grunn av sin grandiose storhet i bruk av lys, lyd og størrelse i handlingsomfang. Det er en gjennomgående effektiv og god bruk av sterkt lys som illustrerer det ukjente her, både spøkelser og åpninger fra ”den andre siden”. Enkelte innslag med skrekkelige monstre krydrer også helheten slik at man også får noe mer konkret forevist, annet enn bare alt dette lyset. Selve huset er svært dynamisk, i alt fra ristende jordskjelvaktige bevegelser, via gjenstander som flyr rundt i rommene, til de kjempende menneskene inni det. Når huset til slutt slukes ned i jorden er det som den enorme kraften virkelig spiser opp denne stakkars familiens hjem, en gang for alle.

Mot slutten av historien går det så hardt for seg at det nærmest svir i ørene når alle effektene, både visuelt og lydmessig, krangler om å bråke mest på skjermen. Musikken av Jerry Goldsmith ble Oscar-nominert, men dæven så klassisk amerikansk overdrevet den utbasunerer seg! Til slutt er man nesten glad det hele er over bare på grunn av alt bråket. Flere merkelige oppførselstrekk fra karakterene her er ellers med på å trekke filmen ned, særlig om man ser den i dag, 33 år etterpå.

Aldri fred og få!

Etterfulgt av tragedier

Foruten å være en svært storslått og effektiv familieskrekk som den er, er ”Poltergeist” også kjent som en av de mest tragedieforfulgte filmene i historien. Mange skal ha det til at det hviler en forbannelse over filmen og dets mannskap, både foran og bak kamera. Etter originalen skjedde nemlig flere tragedier knyttet til flere av folkene. Fire av skuespillerne døde i løpet av de første seks årene etter innspillingen. Ryktene om forbannelsen skal ha det til at stammer fra det faktum at ekte menneskeskjelett ble brukt som rekvisitter til film nummer en og to. Hvorvidt man velger lene seg til slike teorier eller ikke, så er det i hvert fall vondt å tenke på at både hovedrollen i Carol Anne, spilt av Heather O’Rourke og hennes storesøster Dana, spilt av Dominique Dunne, begge døde i ettertid. Sistnevnte døde etter vold fra ekskjæresten samme år som filmen kom ut, mens lille Heather døde under en tarmoperasjon i 1988. Da hadde hun rukket å spille i alle tre "Poltergeist"-filmene. I tillegg døde også to av birolleskuespillerne fra film nummer to.

Etterfulgt av disse tragediene er det klart filmen får en ekstra sterk dimensjon. Det er ikke hver dag slikt skjer, og særlig ikke med en film hvis tematikk handler mye om nettopp livet, døden, og det å trå over i neste dimensjon når man forlater jorda.

What?! Er det EKTE altså?!

Kort oppsummert kan man si at dette spøkelsesbråket av en effektfilm i stor grad lyser Steven Spielberg i mange ledd. Som nettopp effektfilm forblir den derfor i dag utdatert, selvsagt, men som familiefilm, samt tematisk og visuelt, er den fremdeles en fryd som underholdningsfilm. Dens retrosjarm er dessuten noe som vi voksne kan sette god pris på, og hvor barn trolig også vil finne mye fascinerende her. Som skrekk er den nok også rimelig utdatert, særlig for voksne, men hvor den virkelig må sies å være en foregangsfilm for nyere tematiske filmer som den svært suksessfulle ”Paranormal Activity”-franchisen. Filmen har altså masse underholdende elementer, som i klassisk amerikansk nostalgi, humor, sjarm og effekter som til sammen gjør den både utdatert i dag, men på samme tid også veldig severdig.




Les også anmeldelser i samme filmserie:
- Poltergeist 3 - Mannen i speilet
- Poltergeist 2 - Mer trøbbel med åndeverdenen for den uheldige familien

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Motorsagmassakren 2 - Førstefilmen og oppfølgeren er som natt og dag!
- Lifeforce - En film som vil veldig mye
- The Funhouse - Mareritt i spøkelseshuset
- Salem's Lot - Kul vampyrisk TV-film for sin tid
- Eaten Alive - Undervurdert skrekkfilm fra Tobe Hooper
- Motorsagmassakren - Still going strong!

Les også andre anmeldelser av utgivelse:
- Fremdeles svært underholdene

Diskusjon

23.02.2015 sier Pål Frostad: Kommentar på Tore Andre Øyås sin omtale 'Bråkete og tragedieforfulgt spøkelsesklassiker ': Likte at vi omtrent er enig i vurderingen av denne filmen. Jeg så alle Poltergeist-filmene for noen år tilbake og likte langt på vei filmen, selv om den som som du påpeker ikke er så veldig skummel.

Omtalespalte: Skrekkfilm

I denne spalten trekker vi frem enkeltfilmer innenfor skrekkfilmens verden. Om det er en større kjent grøsser eller en mindre profilert slasher er ikke poenget, mer at filmen skiller seg ut som skrekkfilm, er verdt å fremheve av skrekkfilmer eller rett og slett bare engasjerer på et eller flere nivåer.

Skrekkfilmsjangeren dekker mange undergenre, men hvor fellestrekkene selvsagt ligger i spenningen, det skremmende, i grøsset, deres evner til å frembringe dette i oss. Om dette videre er en typisk slasher, eller mer i retning psykologisk thriller kan begge deler oppfattes som en variant av skrekkfilmen. Skrekkfilmspalten kan inneholde dybdeanalyser så vil det kunne være sjanse for at ting "røpes" mer enn i vanlige kinoanmeldelser.
Les flere spalteomtaler: Skrekkfilm
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(4,5 av 6 - 35 stemmer)

Kritikker i media

  • Poltergeist
  • Thefilmfile.com
  • Martin Seth Filmblogg
  • Horrorfanzine.com
  • Filmz.dk
  • skrekkfilm.com
  • RogerEbert.com
  • Dagsavisen
  • Filmfront
  • Arbeiderbladet
  • Cinerama
  • Hjemmekino.no
  • 1000misspenthours.com
  • Verdens Gang
  • Aftenposten
  • Scoopet

Land:

USA

Språk:

Engelsk

Filmselskap:

Warner Bros. Pictures

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2020 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.