Unge Thomas blir en dag plassert i et samfunn av unge menn, hvor han ikke husker annet enn sitt eget navn, og knapt dette. Når han og de andre guttene innser at de alle er fanget inne i en labyrint bestemmer de seg for å samarbeide om å komme seg ut og avsløre den skremmende sannheten om hvem som har plassert dem der, og hvorfor.
Nok en besteselgende ungdomsroman er filmatisert i James Dashners ”The Maze Runner”. Bransjemann Wes Ball debuterer som langfilmregissør med dette eventyret, og har erfaring fra dokumentar og mer visuelle sider innen filmproduksjon fra før av. Man kan godt påstå at dette også viser igjen på hans film da bilder, utsnitt og oversiktsbilder er slående pene, imponerende og storslåtte når han først viser mye eller alt. Inntil da er det mang en trang passasje eller skogshytte som mest er gjenstand for location, og som eventyr blir man lett dratt inn i dette universet som blir skildret.
En god og grundig oppbygning gjør at vi knyttes til de vesentligste karakterene, personer som er nokså stereotypiske utplassert, dog med noen både sjarmerende og likandes også. Hovedpersonen i Thomas, spilt av Dylan O’Brien, fungerer godt i sitt skuespill, samtidig som en velfungerende fremstilling av guttenes relasjoner føles troverdig, variert og sympatisk i forhold til hva de gjennomgår i denne settingen.
”The Maze Runner” er spennende, småskummel og trigger nysgjerrigheten vår godt. Det tar ikke lange tiden før vi sitter og klør etter å få se hva denne gigantiske labyrinten skjuler av farer og overraskelser! Det hele er som en god blanding av nyere franchiser som ”The Hunger Games” og ”Divergent”, et godt gammeldags Indiana Jones-eventyr, et realitykonsept, samt settingen fra tv-serien ”Lost” og filmen ”Fluenes Herre”. Fullt så dyptpløyende som sistnevnte setting går man ikke inn i psykologien mellom guttene, men man kan like at flere sider av gruppedynamikk og psykologi berøres, tross alt.
Rent historiemessig er det dog mye og mange ting man lurer på helt fra starten av filmen. Spørsmålene regelrett hoper seg opp og hvorvidt man får svar på alt man lurer på skal man ikke ta for sikkert, noe skal jo også fungere som mystikk og forundring fra våres side, så greit nok. Likevel skimtes mangt et tynt ledd i historie, logikk og troverdighet, uten å røpe hva akkurat dette innebærer. Det viktigste er likevel å påpeke at filmen klarer opprettholde en nysgjerrighet på denne labyrinten, hvorfor Thomas og gjengen i det hele tatt er plassert der og hvordan det hele går til slutt.
I likhet med nevnte ”The Hunger Games” kjøres befriende nok også her en gravalvorlig tone og setting. Hollywood synes endelig å ha blitt litt mer voksne i denne sammenheng og skildrer heldigvis dette dødsens alvorlige greiene uten overteite og dumme enkeltkarakterer som så alt for ofte har ødelagt spenningsfilmer tidligere. Det er blodig alvor, og ungdommene som er fanget i dette marerittet må virkelig kjempe noen hesblesende kamper. Videre blir det kanskje også på grunn av denne stålkalde hardheten i setting og karakterer at man ikke føler all verdens overfor dem, enten det gjelder skader, dødsfall eller annet. Bittelitt mer varme, dog selvsagt uten å gå i klisjéfella, ville kunne tilført filmen også den sjarmen som karakterene i ”The Hunger Games” har klart å levere.
Man har også glatt hoppet over en haug med mindre problemstillinger, dette forståelig nok for å få tid og plass til mer viktige sider. Her brukes ikke tid på svada, bare for å tilføre flere lag, noe som føles både befriende og saklig for det nevnte alvoret i historien. Som drivende spennende og direkte pirrende heftig action sci-fi er ”The Maze Runner” imponerende velfungerende. Filmen føles til og med litt nyskapende og velfungerende i sin genreblanding, og hovedkarakteren er både fornuftig og likandes, dog litt skuffende stereotypiske. Om dem som har lest boka er helt enig i filmens grep og eventuelle forandringer vites ikke, men som enkeltstående film og intrikate historie så lover ”The Maze Runner” veldig godt for fortsettelsen, for ja, det er allerede kjent at den vil komme.