Musiker Bjørn Afzelius var elsket av hundretusener, idealisten som ville gjøre verden bedre, erobreren som fikk kvinner til å dåne for ham. Hans sanger vil leve evig, men også hans liv og levnet vil bli husket, særlig etter dette portrettet.
Lite visste man kanskje hvem Afzelius virkelig var, noe hans smått mystiske sanger og tekster i lang tid også kan sies å underbygge. Denne svenske dokumentaren starter imidlertid noe trøtt, klassisk og tørt om historien om Bjørn, en historie som likevel vokser seg stor, interessant og svært rørende etter hvert som minuttene tikker og går.
Gjennom samtaler med dem som kjente Bjørn best, blir vi kjent med denne svenske trubaduren som både var elsket og hatet, særlig i hjemlandet. Vi får høre om hans barndom og oppvekst, kjærligheten han aldri fikk som barn, og at mye av dette nettopp lever videre i sangtekstene hans. Tidligere bandmedlemmer, venner, familier, kjærester og barn forteller oss hvem Bjørn virkelig var, mannen bak den ofte litt beskjedne og innesluttede masken.
Det fascinerende med både formatet dokumentar, samt denne unike historien, er måten vår relasjon til mennesket Bjørn Afzelius vokser og videre også derfor blir stadig mer interessant. At han også var så mye mer en musiker, og engasjerte seg i alt fra familieliv til politisk propagandaarbeid på Cuba, er overraskende og fascinerende biter av hans liv som utenforstående kanskje ikke visste fra før.
Lite aner man derfor hva man går til når man skal se et portrett av en artist man bare kan sånn cirka to sanger av, men at man garantert blir revet med når hans venn Åge Aleksandersen og en haug andre gir sine beretninger, ja det kan jeg nesten garantere. Det føles videre som et både verdig og rettferdiggjørende portrett dette her, av en artist og et menneske som tydeligvis ble mye misforstått og undervurdert mens han levde. ”Tusen bitar” er å anbefale, enten man liker og kjenner til Afzelius sin musikk eller ikke, for etterpå er man solgt, uansett.