Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av The Others, amerikansk film fra 2001

Grøsser, Drama, Thriller Spilletid: 105 minutter Aldersgrense: 15 år

Tidløs spøkelsesklassiker!

[Skrevet av: Tore André Øyås, Dato: 08.08.2014]

”The Others” fra 2001 faller rett inn i kategorien ’spøkelsesfilm’, hvor elementer som det uforklarlige og mystiske krysses med rasjonell fornuft, kunnskap og logikk. Å blande slike elementer er neimen meg ikke bare bare, noe utallige liknende filmer har falt nesegrus ved å prøve seg på. Men, nå er det heller ikke bare den litt kinkige tematikken som spiller hovedrollen i”The Others”, filmspråk og visuell kameraarbeid gjør det likeså.

Annonse:

Grace bor sammen med sine to barn i et stort gammelt herskapshus i Jersey, England, mot slutten av den andre verdenskrig. Her bor de rimelig avskjæret fra omverdenen og venter på at far i huset som tjenestegjør i krigen skal returnere. De to barna Anne og Nicholas lider av en spesiell sykdom som gjør at de ikke må utsettes for direkte sollys da dette kan medføre utslett og andre plager. Moren Grace er religiøs og strengt opptatt av disiplin, regler og forsiktighet vedrørende barna. Etter hvert innser hun at hun trenger hjelp i det store huset og søker etter tjenestefolk. Ankomsten til tjenestefolkene resulterer imidlertid i at regler litt etter litt blir brutt og uventede konsekvenser og hendelser finner sted.

Regissør Alejandro Amenábar står bak blant annet ”Open your Eyes”, den spanske filmen med Penélope Cruz i hovedrollen som også ble amerikansk remake som ”Vanilla Sky” i 2001. Amenábar skrev også manus og musikken til sin ”The Others”, og må sies å ha klart å skape en medrivende filmatisk helhet det står stor respekt av.

Husets frue

I hovedrollen som den mildt sagt perfeksjonistiske og smått hysteriske Grace Stewart står en nærmest like perfekt skuespiller i Nicole Kidman. Med sitt porselensaktige utseende, uslåelige blikk, fakter og særegne hvisking når hun snakker, formidler Kidman karakteren helt fortreffelig! Kidman likner interessant nok i rollen som Grace også her mye på Grace Kelly som hun portretterer i årets ”Grace of Monaco”, for øvrig en rolle i en film som ikke yter henne det hun fortjener. Regissør Amenábar derimot gjør absolutt alt riktig ved å tilby både et sterkt manus og utfordringer i det rene og tydelige i en nesten perfekt karakter for Kidman å spille. Hun er både intens og rolig, og gir en energi til hele filmen som oppleves veldig avgjørende for helheten.

Måten hun ”driver” huset på er nærmest hele nøkkelen til fremgangen og historiens driv, for når hun, som den stae og bestemte damen hun er, ofte ikke vil høre på hva tjenestefolkene eller barna sier, ja da blir også konsekvensene for henne til slutt store og dramatiske. Det er videre lett å skjønne at om bare en eller to småting ikke hadde blitt skrevet slik og slik her, ja så hadde hele filmen falt sammen som et korthus. Vanligvis er dette et svært stort minus ved konstruerte filmhistorier, men med ”The Others” oppleves det ikke slik, mer som en rekke logiske punkter og tilfeldigheter som utfolder seg og danner en historie som både overrasker og trollbinder.

En skal også nevne de to barna i huset, Anne og Nicholas, som begge er glimrende castet, overbevisende godt spilt og sjarmerende til tusen! Også her er det veldig avgjørende at vi tror på karakterene, og det er herlig å kunne klare å leve seg inn i tilværelsen, frykten og frustrasjonen deres begge takket være at også disse to figurene funker så optimalt.

Perfeksjonisme?

En mer enkel, perfeksjonistisk, subtil og finslipt regi som man ser i ”The Others” skal man lete litt for å finne. Som historie og tematikk må derfor absolutt alt stemme, fungere og være troverdig, innenfor fiksjonsuniverset. Utrolig nok er det nettopp slik det også føles når vi litt etter litt får små hint om at ikke alt synes å stemme i dette huset, at ikke alle personer trolig er hva de virker som. ”Problemet” og utfordringen vår som publikum ligger i å tolke og skjønne hvem som er hvem, hva eller ikke, uten at filmen røper for mye til ikke å klare å overraske til slutt.

Visuelt sett er alt i fra settingen med huset og eiendommen, tåken, været og stemningene dette skaper selvsagt perfekt for en spøkelsesfilm. Likevel er det alt inni huset som er mest interessant og som virkelig imponerer. Sjeldent er vel nettopp elementer som lyd, lys og kameraføring like viktig og sentralt som i en slik ’haunted house’-film, og igjennom bruken av lys, samt ikke-bruken av lys igjennom skygger og mørker kriker og kroker, med på å skape denne stemningsfulle helheten i det digre huset. Knirkende gulv, dører og andre lydelementer verken overdrives eller voldtar oss lydmessig, nei også her er Amenábar stilsikker tilbakeholden og tar heller i bruk dette måteholdent. At barna heller ikke tåler dagslys er selvsagt også med på å understreke nerven og de hysteriske tilstandene som oppstår i huset, samt at det tilfører ytterligere mystikk rundt mye.

Ekstra pluss skal Amenábar ha for ikke å ha tatt i bruk spesialeffekter, noe som blant annet gjør filmen nærmest tidløs i all sin velfungerende enkelhet. Alt for mange spøkelsesfilmer overøser seg selv med enten effekter som river ned troverdigheten og det realistiske, eller smeller øredøvende lyder mot oss i tide og utide. Også musikken til Amenábar brukes grådig lite, og fargelegger heller kun et fåtall scener i hva dramatisk orkestermusikk angår. I nyere og typisk mer utagerende og bråkete filmer slenges både blod, gørr og utallige effekter i trynet vårt, og antydningens kunst kan synes utdødd for lengst inne denne genren. En type film som "Insidious" 1 og 2 er kanskje vel så creepy og skummel, men den gjøres på en måte som Amenábar tydelig nekter, altså å skremme oss med audiovisuelle overtydelige effekter. Isteden viser han oss hvor skremmende det kan være å nettopp IKKE vise det skremmende, for slik blant annet å la vår fantasi lure på hva i alle dager det er som truer. Manus byr dessuten på små gullkorn innimellom som får hjernen til å vri seg i nysgjerrighet og interesse, samt tilfredsstiller oss like mye når det hele rulles opp til slutt.

The Twist

”The Others” kan på i hvert fall et punkt sammenliknes med klassikeren ”Den Sjette Sansen”, uten å røpe for mye i hva nettopp dette er. Likevel føles ikke førstnevnte som å tråkke i noe oppgåtte stier eller å herme nevneverdig av filmen til M.Night Shyamalan fra 1999. Slutten i ”The Others” kommer kanskje ikke fullstendig overraskende på oss, til det har historien hintet om at flere ting ikke stemmer og er som det ser ut. Men, måten det gjøres på og at hele bildet plutselig går opp for oss gir en ubeskrivelig herlig, grøssende god følelse i hele kroppen og hele historien føles som en perfekt lukket story på denne måten. Vi klarer rett og slett ikke å la være å tenke tilbake på filmen og slik forstå mange av de løse trådene som ble gitt oss utover i filmen og slik åpenbarer hele historien seg som den svært velskrevne og effektive grøsserskrønen den er!

Ingen filmer er dog perfekte, ei heller denne filmen som også er så til de grader avhengig av at ting skal gå opp slik som her. En må derfor svelge noen kameler, også i denne filmen. Den konstruerte historien er allerede nevnt, men også enkelte logiske spørsmål melder seg jo, som for eksempel hvorfor ikke tjenestefolkene tross alt sier noe mer konkret, litt før, og litt tydeligere. Hvorfor har ikke hovedkarakterene flere merker på kroppen, som for eksempel skuddsår? Og hvor er i det hele tatt de døde kroppene? Dette er sider som det hoppes elegant over, til fordel for at altså hele historien skal gå opp. Sjeldent har uansett undertegnede brydd seg mindre om slike klumper i logikk og realisme, for med sitt slående språk og audiovisuelle perfeksjon nærmest får regissøren oss til å glemme alt slikt, og bare det sier litt om styrken til filmen.

I stil og tone kan ”The Others” legges i den samme filmatiske gata som ”The Conjuring” , ”The Orphanage”, og kanskje ”The Innkeepers” i hva stemning og annet angår. Felles for disse filmene er deres blant annet sakte tempo, nokså nennsomme bruk av (skremme)effekter, samt at når det først brukes og gjøres, ja så sitter det ofte som et skudd! Det stilfulle og nærmest tealtraske i kullisser og setting gjør slike filmer til noen veldig filmatiske filmer, altså kanskje ikke de mest troverdige i sine filmatiske uttrykk eller fremtoning. Slik sett finner man jo filmer som ”Blair Witch Project” og ”Paranormal Activity”-franchisen på den andre siden som virkelig utgir seg for å være ekte og realistiske.

Tidløs ’haunted house’-klassiker

Som stilfull, utrolig gjennomført og solid gammeldags filmatisk tone både i bilder, lyd og story, er ”The Others” en film som vil holde seg i tiår fremover. Den blir aldri hemmet av tidens filmatiske avslørende visuelle spesialeffekter, bruker lite øredøvende kjipe skremmeelementer, eller bommer i å levere i den helt avgjørende slutten av historien. Klassikerpreget blir dermed såpass påfallende og sterkt at filmen fortjener nettopp et slikt stempel, som en spøkelsesfilmklassiker. Det er en type film nærmest alle regissører trolig ville drept for å ha på CVen sin, en studie i streng regi som oser høy selvtillit, god tro på sin historie, samt en gjennomførelse som hyller antydningens kunst fremfor noe annet. Akkurat slik M. Night Shyamalan har sin ”Den 6. Sansen” på sin CV, slik vil Alejandro Amenábar i hvert fall for undertegnede huskes som mannen bak denne grøsserperlen!


Diskusjon

Omtalespalte: Skrekkfilm

I denne spalten trekker vi frem enkeltfilmer innenfor skrekkfilmens verden. Om det er en større kjent grøsser eller en mindre profilert slasher er ikke poenget, mer at filmen skiller seg ut som skrekkfilm, er verdt å fremheve av skrekkfilmer eller rett og slett bare engasjerer på et eller flere nivåer.

Skrekkfilmsjangeren dekker mange undergenre, men hvor fellestrekkene selvsagt ligger i spenningen, det skremmende, i grøsset, deres evner til å frembringe dette i oss. Om dette videre er en typisk slasher, eller mer i retning psykologisk thriller kan begge deler oppfattes som en variant av skrekkfilmen. Skrekkfilmspalten kan inneholde dybdeanalyser så vil det kunne være sjanse for at ting "røpes" mer enn i vanlige kinoanmeldelser.
Les flere spalteomtaler: Skrekkfilm
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(4,7 av 6 - 37 stemmer)

Kritikker i media

  • Filmfront
  • 1000misspenthours.com
  • Dagbladet
  • Aftenposten
  • Filmanmelderen.no
  • Ekstra Bladet (Danmark)
  • Cinemazone
  • B.T. (Danmark)
  • Filmz.dk
  • skrekkfilm.com
  • Captain Charismas Filmblogg
  • Verdens Gang
  • NRK P3 - Filmpolitiet
  • Politiken (Danmark)
  • Jyllands-Posten
  • Cinerama
  • Berlingske Tidene

Land:

USA, Spania, Frankrike

Språk:

Engelsk

Filmselskap:

Miramax Films

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2019 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.