Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av The Conjuring, amerikansk film fra 2013

Grøsser, Thriller Spilletid: 112 minutter Aldersgrense: 15 år

Trailere

  The Conjuring - Internasjonal trailer 02.04.2013

Nymotens skremsel i gammel innpakning

[Skrevet av: Stian Buhagen, Dato: 25.07.2014]

James Wan viser seg å være regissøren å gå til om man skal ha skumle filmer for tiden. Jeg har sett flere filmer av denne mannen, men det er ingen av de som kan konkurere med Insidious (2010). Selv ikke den filmen jeg skal anmelde nå. Likevel, skal du ha en film med tykk, tykk stemning og evner å skremme livskiten ut av deg, så er dette en god kandidat. I tillegg til dette har den også sympatiske karakterer og godt skuespill over hele fjøla.

Annonse:

Filmen The Conjuring er tydeligvis inspirert av ekte hendelser. De virkelige Lorraine Warren og Andrea Perron var med i produksjonsteamet for å forsikre seg om at det ble et skikkelig håndtverk. Begge påstår at filmen er en korrekt gjengivelse av hva som skjedde med familien Perron de ti årene de bodde i huset. Akkurat dette er en ganske interessant trivia om filmen, men ikke noe jeg kommer til å fokusere på i anmeldelsen. Filmen omhandler familien Perron som flytter inn i et gammelt hus. Etter hvert som de har fått pakket ut begynner det å skje merkelige ting i huset: Bilder faller av veggen, en av døttrene blir manipulert til å i søvne igjen og det begynner å bli tydelig at de er hjemsøkt. I ren desperasjon tilkaller de ekteparet Warren til å hjelpe dem. Filmen utvikler seg til en kamp mot de onde kreftene som ønsker familien og ekteparet vondt.

I rollen som Carolyn Perron og Roger Perron har vi henholdsvis Lili Taylor og Ron Livingston. De har også fem døtre Andrea (Shanley Caswell), Nancy (Hayley McFarland), Christine (Joey King), Cindy (Mackenzie Foy) og April (Kyla Deaver). I rollene som ekteparet Warren har vi Vera Farmiga og Patrick Wilson. I mindre roller, men dog viktige har, vi Shannon Kook (Drew), John Brotherton (Brad) og datteren til Warren ekteparet, Judy Warren (Sterling Jennis).

Filmatisk spenning

Veldig tidlig i filmen blir stemningen satt av den stemningsfulle musikken, kamerføringen og effektene. Vi blir presentert for ekteparet Warren som er overnaturlige etterforskere. Heldigvis er ikke produsentene like hyperaktive med musikken eller prøver-å-skremme-oss-faktoren til å begynne med. Man kan se disse skremselsfaktorene i løpet av filmen, men i motsetning til filmer som bruker disse for ofte, er det her effektive skremselsteknikker. Landskapene rundt huset Perron familien flytter inn i er skremmende i seg selv: Situert ved en liten innsjø og et større tre får man en fornemelse om at noe ondt bor der. Hvis man ser bort i fra dette, er selve begynnelsen på filmen litt treg og man er ikke helt sikker på hvem det er som er hovedpersonene. I det familien flytter inn og skumle ting begynner å skje er jeg helt med.

I likhet med Insidious har Wan og produsenteamet hans funnet gode skuespillere. Sist jeg så Taylor hadde hun barn med Nate Fisher i Six Feet Under. I denne filmen får hun vist sine skuespilleregenskaper fra topp til tå. Spesielt mot slutten av filmen der hun tar det creepy til nye høyder i en klimatisk og eksepsjonelt spennende avslutning. I en mer underforstått rolle som hjelpeløs ektemann gir Livingston alt han har, i det lille materialet han blir gitt. Dog dette er ikke Livingstons film, så jeg lar det gå. Wan har også klart å få det ytterste ut av barneskuespillerne i filmen, og jeg er mektig imponert av dem. Om jeg skal trekke frem noen av dem så må de bli King som Christine. I en scene veldig tidlig i filmen blir hun skremt vettet av en skapning som befinner seg i rommet. Stemningen og skuespillet er veldig anspent i denne scenen, og selv om man ser at det ikke befinner seg noe i rommet; tror man virkelig på Christines skuespill.

Ekteparet Warren trengte et par skuespillere med gode meritter fra filmen i så henseende. Det er akkurat det vi får av Farmiga og Wilson. Selv om jeg var veldig imponert over Wilson i Insidious, må jeg nok medgi at det er mer interessant å se karakteren til Farmiga streve med det som skjer rundt henne. Hun er enigmatisk i hver eneste scene i filmen. Wilson er ingen dårlig skuespiller selv, men rollen hans krever at han ikke er spesielt ekstravagant og det blir ofte mer kjedelig i lengden. Men likevel kan man merke kjærligheten mellom disse to individene og en god kjemi mellom karakterer er alltid velkommen.

Drew og Brad er medhjelperne til ekteparet Warren. Disse to karakterene er ikke så interessant i seg selv. Men de får bryne seg i løpet av noen sekvenser mot slutten av filmen. Judy derimot får en litt viktigere rolle mot slutten av filmen. I likhet med de andre barneskuespillerne i filmen ødelgger hun heller ikke ryktet til filmen.

Skremselsfaktoren

Jeg har tidligere nevnt den gode musikken i The Conjuring. Et godt orkester med gode komponerte stemningstema er uhyre viktig for skrekkfilmer. I veldig mye av den eldre sorten skrekkfilmer var det veldig ofte typisk med overagerende og hyperaktiv musikk. Dette var også tilfellet for mye av Insidious. I The Conjuring har de heldigvis roet ned på dette og forsøker å skape mer stemningsbaserte låter. Det er ikke så mye mer jeg kan si om musikken enn at den gjør filmen mye mer spennende og bedre.

Kameraføringen må også nevnes mer innførende. I begynnelsen av filmen er kamera flink til å filme det hjemsøkte landskapet. Det virker nesten som kameraet lever sitt eget liv og flyter frem og tilbake. Mot slutten av filmen leker teamet med kameraet og filmer blant annet en scene opp og ned. Kameraet er veldig effektiv på å skape stemning i likhet med musikken.

Jeg er ikke en fyr som er lettskremt, men det er et eller annet med disse filmene som gjør at jeg kvepper lettere enn jeg har gjort før. I Insidious var det mange ganger de kjørte på med høy lyd og ting som hoppet ut fra ingenting. Med andre ord, veldig typisk amerikansk skrekkfilm. Det finnes dette i denne filmen også, men i motsetning er The Conjuring flinkere til å skape skumle sekvenser. Noe av det skumleste er når du ser noe i mørket som karakterene ikke ser med en gang. Dette gjør filmen flere ganger, men det er så bra snekret sammen at jeg føler ikke at det er repetetivt. Det hjelper også at man knyttes såpass til familien at man ikke vil at det skal skje noe med dem. Her ligger også en av filmens styrker. Med en enkel begynnelse når familien flytter inn i huset får man se hvordan de er. Døtrene leker gjemsel, med et element av klapping involvert. Den som skal finne de andre kan få de til å klappe tre ganger som hjelp. Selve scenarioet blir viktig for en scene senere i filmen. Veldig enkle grep, men hjelper på dybden til familien. Når det er sagt, kunne jeg godt tenkt meg at det ble lagt enda mer dybde til dem. Mulig det er mange karakterer å forholde seg til. Spesielt den eldste søstera får ikke så mye å gjøre.

I tråd med skremselsfaktoren er oppbygning av filmen og karakterene således meget god. Likevel, må jeg medgi av jeg var usikker på hvor ting var på vei i begynnelsen av filmen. Introduksjonen til ekteparet Warren er selvfølgelig viktig og jeg skjønner at det er det innledningssekvensen er for. Likevel synes jeg disse scenene og det som leder opp til det nyinnflyttede paret, er det som er mest uinteressant for min del. Denne innledningen gir også mer mening etter hvert som du ser filmen. Det er ikke noe som trekker ned filmen i så henseende.

Jeg har tidligere nevnt den forrykende avslutningsekvensen. Filmen er uhyre god til å bygge opp det som skal skje med små blikk på hva som skjer hele tiden. Den personen, eller personene som hjemsøker familien får vi aldri se noe særlig av. Dette gjør det hele så mye skumlere. Selv i avslutningssekvensen får vi heller ikke se den personen, bare små glimt. Produsenteamet pøser på med gode effekter og uhyre skrekkfull musikk. Det funker i bøtter og spann og jeg sitter klistret foran skjermen. Filmen er uhyre effektiv fra begynnelse til slutt. Den truer heller aldri med å bli parodisk, mye av det har nok med at antagonistene aldri blir vist.

Vart du skremt no?

Ja det vil jeg tørre å påstå. Mulig jeg er begynt å bli letter skremt igjen, men i forhold til for flere år siden er det flere filmer jeg kan si at jeg har blitt skremt av. Filmen er veldig god på å skape stemning og det har alt å si for en skrekkfilm. Det hjelper ikke med kjipe skremmetriks hvis du ikke har noe å bygge det opp med. The Conjuring har den oppbyggningen i god behold. Den er god på å skape en tilknytning til familien som sliter og ekteparet som hjelper dem. I motsetning til Insidious synes jeg ikke at dette ble en smålig parodisk mot slutten. Denne filmen har en forrykende avslutning som får deg til å holde tak i enden av stolen eller senga du sitter i. En av de bedre skrekkfilmene på lenge.




Les også anmeldelser i samme filmserie:
- Annabelle Comes Home - Annabelle vil skremme få.
- The Nun - Nonnen som ikke maktet presset og forventningene
- Annabelle 2 - Vil slite deg helt ut om du er lettskremt!
- The Conjuring 2 - "It's MY house"!
- Annabelle - Skremmende lite skremmende djeveldukke

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Aquaman - Havmannen drukner nesten i effekter
- The Conjuring 2 - "It's MY house"!
- Fast & Furious 7 - Helt på trynet idiotisk, men fantastisk genrefilm!
- Insidious: Chapter 2 - Raffinerer inntrykket fra første film
- Insidious - Kvalitetskrekk uten blodutgytelse men med sterke karakterer
- Death Sentence - Den søte smaken av hevn
- Saw - Fascinerende og jævlig puslespill

Les også andre anmeldelser av utgivelse:
- Linda Blair is back!
- Oppskrytt oppgulp!
- Skikkelig fet spøkelsesfilm av beste sort
- ”Vart du skremt no?”

Diskusjon

11.02.2015 sier Tore Andre Øyås: Kommentar på Petromax sin omtale 'Oppskrytt oppgulp! ': Er enig at det er mye tradisjonelt her ja, men som sagt er det i utførelsen av dette tradisjonelle at regissøren overrasker og glimter til. Bare se på måten han driver kameraføringen i filmen, i god grad her leker med våre foråhndsforventninger om å skvette rundt hver bidige sving, men hvor dette som regel ikke skjer. Der det imidlertid faktisk skjer, er på mer uventede tidspunkter, slik jeg husker.
Selvsagt krever det jo en god del velvilje å sluke mye i en film som dette, og kanskje man må ha en god dag, meg selv inkludert :)
11.02.2015 sier Stian Buhagen: Kommentar på Petromax sin omtale 'Oppskrytt oppgulp! ': Jeg likte den godt, som du kan se i min anmeldelse, hvor jeg gav den fem. Ja den låner vilt og hemningsløst, kan det godt hende. Men det er såpass bra gjennomført og godt skuespill at dette gjør meg ingenting. Stemningen er bra. Jeg er da ikke noen tenåring, men liker den likefremt. Hvis du vil ha flere argumenter for hvorfor, se min anmeldelse!
26.07.2014 sier Stian Buhagen: Hehe. Men del to av Insidious var rimelig skuffende. Den var spennende og skummel her og der. Men sææærdeles parodisk til tider. Skuffet mann her, siden eneren var såpass gnistrende. Dog det var noen clever storypoints som gjorde at noen flere ting gav mer mening i eneren. Og slutten på toeren, bla bla bla. Hehe :P
25.07.2014 sier Tore Andre Øyås: Ok, nettopp sett "Insidious 2", men skal ikke røpe noe.... ;)
25.07.2014 sier Stian Buhagen: Gjør det! Jeg kjøpte meg Insidious del to i dag, så det blir spennende å se hvordan den er i forhold til eneren :)
25.07.2014 sier Tore Andre Øyås: Fikk lyst å se denne igjen nå! Det var såpass mye her som funka at den frister veldig til et gjensyn! :D
03.01.2014 sier Stian Buhagen: Spørs om jeg må se denne snart :). Likte veldig godt Insidious, og siden det er det samme teamet; kan det vel ikke gå galt?
15.12.2013 sier Tore Andre Øyås: Hear hear! :)

Omtalespalte: Skrekkfilm

I denne spalten trekker vi frem enkeltfilmer innenfor skrekkfilmens verden. Om det er en større kjent grøsser eller en mindre profilert slasher er ikke poenget, mer at filmen skiller seg ut som skrekkfilm, er verdt å fremheve av skrekkfilmer eller rett og slett bare engasjerer på et eller flere nivåer.

Skrekkfilmsjangeren dekker mange undergenre, men hvor fellestrekkene selvsagt ligger i spenningen, det skremmende, i grøsset, deres evner til å frembringe dette i oss. Om dette videre er en typisk slasher, eller mer i retning psykologisk thriller kan begge deler oppfattes som en variant av skrekkfilmen. Skrekkfilmspalten kan inneholde dybdeanalyser så vil det kunne være sjanse for at ting "røpes" mer enn i vanlige kinoanmeldelser.
Les flere spalteomtaler: Skrekkfilm
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(4,4 av 6 - 69 stemmer)

Kritikker i media

  • The Conjuring
  • Sørensen Exploitation Cinema
  • Trauma-magazine.com
  • Captain Charismas Filmblogg
  • Screenrant.com
  • Filmfront
  • B.T. (Danmark)
  • Filmsnakk.no
  • Side3
  • Filmskribenten.dk
  • arilabra.com
  • Film-nyt.dk
  • Krismunthe.wordpress.com
  • Cinemaonline.dk
  • filmkorn.dk
  • Revoltmedia.no
  • Uncut.dk
  • Defilmblog.be
  • IGN.com
  • Timeout.com
  • London Evening Standard
  • The Atlantic
  • Washington Post
  • New York Post
  • Rollingstone.com
  • Horrorfanzine.com
  • Philadelphia Inquirer
  • Miami Herald
  • Cinemablend.com
  • Dagbladet
  • Adressavisen
  • NRK P3 - Filmpolitiet
  • Cinerama
  • Filmforumet
  • Hamar Dagblad
  • Berlingske Tidene
  • Politiken (Danmark)
  • Ekstra Bladet (Danmark)
  • Lyd og Bilde
  • osloby.no
  • Filmz.dk
  • Jyllands-Posten
  • Cinemazone
  • Filmmagasinet Ekko
  • Scoopet
  • Svenska Dagbladet

Land:

USA

Språk:

Engelsk

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2019 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.