Peter Parker strever fortsatt med å balansere livet sitt som ansvarsfull superhelt og som student og privatperson. Hans forhold til kjæresten Gwen Stacy blir stadig mer stormfullt, og når han begynner å etterforske farens fortid oppdager han flere dypere begravde hemmeligheter. Samtidig åpenbarer det seg to nye, farlige og sterke motstandere i Electro og Rhino, begge med én ting til felles: OsCorp.
Det er gledelig at vi denne gang blir tatt med lengre inn i livet og bakgrunnshistorien til Parker og hans familie. Både hva som skjedde med foreldrene til Peter, og mye av OsCorps virke gås nemlig nærmere etter i sømmene her. Det er ellers en overraskende emosjonell utgave av edderkoppmannen som regissør Marc Webb gjør i denne andrefilmen sin om Peter Parker.
For, utfordringene står altså i kø for vår helt, og motstanden, frustrasjonen og motgangen kommer fra flere hold. Tradisjonelle skumle mannevonde galskapsstyrende skurker må stoppes, denne gang i varianten elektriske Electro, spilt av Jamie Foxx, samt Parkers barndomsvenn Harry Osborn, aka Green Goblin.
Kjemien og tonen mellom Andrew Garfield og Emma Stone er både sjarmerende og livlig, og denne gang har man skrudd opp humortonen ved å overlesse Parker/Spider-Man med ”vittige” kommentarer og utspill, blant annet til egne handlinger og folk i gatene. Dette grepet virker noe stivt, kunstig og alt for filmatisk påklistret, noe man absolutt burde spart seg for. Det føles nemlig veldig utdatert at man kommer slengende med morsomme kommentarer, samtidig som man redder livredde mennesker fra døden og liknende.
Derimot så funker humoren på andre områder, i sin mer tilbaketrukkede og mer troverdige stil, som når Gwen i et opprørsk og frustrerende øyeblikk roper høyt ”Peter!” etter Spider-Man, men så tar seg til munnen fordi hun da skjønner at hun holder på å røpe hvem edderkoppmannen er. Referanser til ’Lille Petter Edderkopp’ i musikken er også et mer smakfullt eksempel på humor, eller en totalt overspillende riv ruskende gal Paul Giamatti som desperat skurk. Musikken er ellers noe å skrive hjem om, for bruken av el-gitar basert elektro musikk kler tematikken og handlingen godt, selvsagt best rundt karakteren ’Electro’.
Visuelt sett er ”The Amazing Spider-Man 2” god på å fremheve de store og mest spektakulære scenene, mens resten av filmen blir mer bare som helt grei i så måte. Scenene fra downtown Manhattan er både lekre og spektakulære, mens svevescenene når Spidy svinger seg mellom skyskraperne fremdeles gir et stort sug i magen. Tematisk er det nok likevel at denne film nummer to både imponerer og overrasker mest. Som sagt er historien mer emosjonell og dramatisk enn i tidligere og liknende filmer, og en riktig så stor gripende hendelse vil komme uventet på en intetanende seer, garantert.
Tidvis går det mye på tomgang, vi får blant annet se Peter deppe på gutterommet gang på gang, mens skurkene tar i overkant lang tid på å komme seg i gang med sine galskapsplaner. Enkle og kjappe inntog av bikarakterer virker også klassisk enkelt gjort. Likevel vektes denne filmen opp av sterke enkeltscener, samt en dramatisk tone og hendelser som gjør at den skiller seg litt ut, i positiv forstand. Den oppfattes videre som både tøff og vågal slik, og gir Spider-Man-franchisen en god grunn til nettopp å ha blitt tatt opp igjen såpass raskt etter den forrige trilogien for bare noen år siden. Neste film ut ønskes også derfor hjertelig velkommen.
[ Foto/Copyright: United International Pictures ]