Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Buffy - Vampyrenes skrekk - Sesong 1 (Buffy The Vampire Slayer), amerikansk tv-serie fra 1997

Action, Grøsser, Drama, Fantasi Spilletid: 44 minutter Aldersgrense: 15 år

Buffy - Sesong 1 - En heltinne står opp fra glemselen

[Skrevet av: Stian Buhagen, Dato: 01.04.2014]

I 1992 skrev Joss Whedon et manus om en selvopptatt tenåringsjente som ender opp med å bli en vampyrjeger. Filmen ble ingen suksess, men ble senere en serie som gjorde det Whedon virkelig så for seg.

Før du begynne å lese må jeg komme med en advarsel, det står ganske mye om sesong i sin helhet. Om du ikke vil bli spoilet er det nok ikke lurt å lese.

Annonse:

Etter at Buffy-filmen ikke ble helt slik han hadde tenkt seg, skrev han og fikset manus fra 1992 til 1996: Toy Story, Speed og Waterworld. Gail Berman, på det tidspunktet president for Sandollar Television (de eide rettighetene til Buffy-filmen), så potensialet i Buffy - The Vampire Slayer og henvendte seg til Whedon med en ide. Hun ville at han skulle lage og produsere en tv-serie om tenåringskvinnen. Selv om Whedon hadde ville distansere seg fra den katastrofale begynnelsen i Hollywood var han ikke lengre vanskelig å overtale. Våren 1997 begynte serien sin gang, men det var bare en halv sesong og 12 episoder ble laget.

Sublim karaktersammensetning

I serien introduseres vi for tenåringsjenten Buffy Anne Summers (Sarah Michelle Gellar), og hennes mor Joyce Summers (Kristien Sutherland), som må flytte til Sunnydale etter at hun brente ned sin forrige skoles gymsal. Hun har et sterkt ønske om å flykte sin vampyrjegerskjebne. På den nye skolen blir hun kjent med bestevennene Alexander Harris (Nicholas Brendon) og Willow Rosenberg (Alyson Hannigan). En annen karakter som blir integral til hennes videre kamp for sin skjebne er vokteren hennes Rupert Giles (Anthony Stewart Head). Andre viktige karakterer i sesongen er Angel (David Boreanaz), mesteren (Mark Metcalf), Darla (Julie Benz) og Cordelia Chase (Charisma Carpenter). Utover sesongen sloss hun mot mesterens lakeier og andre monstre som truer menneskenes liv i Sunnydale. Noe av poenget med sesongen er å utforske Buffys forhold til sin skjebne og hvordan hun klarer å sjonglere dobbeltlivet sitt. Hennes forhold til Angel blir også viktigere, men dette utarter seg ikke skikkelig før i sesong to. Det er egentlig ganske mange elementer som ikke utvikler seg noe særlig før de andre sesongene. Likevel vil jeg si at sesong har en uskyld og lekenhet som gjør at det er er godt startpunkt.

En begynnelse

Buffy sesong en begynner rett på og vi blir fort presentert for heltinnen selv og de som skal bli hennes venner. Vi ser rimelig fort at disse karakterene er her for å bli, selv om ikke alle har utviklet sin personlighet enda. Buffy selv, er en av karakterene som er best definert fra begynnelsen, og det er kanskje ikke så rart da hun også er tittelkarakteren. Hun er selve definisjonen på en sterk kvinnekarakter, en karakter som ikke vipper seg av pinnen. Buffy er ressursterk og vet hva hun vil. Men det betyr ikke at hun ikke også er en kvinne. Hun ønsker å gjøre helt normale ting som jenter foretar seg, blant annet å gå på date, gå ut med vennene sine og ha et normalt liv. Dette dobbeltlivet preger Buffy gjennom hele serien, men på slutten av sesong tre begynner hun endelig å akseptere sin skjebne fullt ut. Selv om Buffy er klar for å leve et annet liv enn hun gjorde, går det ikke lenge før hun føler kallet til sin evinnelige skjebne. Det er dette som gjør henne til en helt fremfor alle. Selv om hun egentlig vil bare leve et normalt liv, velger hun alltid å gjøre det riktig, setter andres behov foran seg selv og kjemper for de svake. Likevel hun er et menneske og er til tider egoistisk, sjenert og usikker. Det som er viktig å påpeke er at hun aldri lar dette stoppe seg selv fra å redde mennesker i nød.

Buffy blir også fra første stund godt portrettert av Sarah Michelle Gellar, som ser ut til å ha funnet sin livs karakter. Hun lever og puster Buffy, og det er ikke vanskelig å se ut i fra hennes utallige ansiktstrekk. Gellar vinner mye med ansiktsmimikken sin som ofte forteller mer enn dialogen. Er det noe Gellar kan så er det å spille en sterk kvinnekarakter. Men hun kan også vise sin sårbare side, noe som er ytterst viktig for denne karakteren. Spesielt i de instanser da hun er den usikre og sjenerte Buffy. Dette preger mye av karakteren hennes, men stopper henne aldri fra å gjøre jobben sin. Det bare viser en mer menneskelig side av jenta med den store skjebnen

Buffys bestevenner som spilles av Hanningan og Brendon har ikke helt funnet sin sti så tidlig i serien. Det er spesielt Brendon som stiller svakest da han ikke er like versatil som resten av ensemblet. Selv om Hanningan ikke er på samme nivå som Gellar, er det noe riktig med karakteren Willow fra første stund. Hannigan klarer fint å spille en sjenert jente som ikke er helt tilpass i sosiale situasjoner. I sammenligning med Gellar er også Hannigan veldig versatil når det gjelder ansiktsmimikk og dette bruker hun til fulle. Brendon gjør ikke en dårlig figur ut av seg, han bare mangler den karismaen og humoren han har fra sesong to og utover.

Karakteren Giles som spilles av Head er litt for arketypisk britisk, men er likevel den karakteren som ligner mest på den han kommer til å bli. Head spiller Giles mesterlig, selv om han ikke alltid har så mye å gjøre. Det jeg elsker med Head er at han alltid gjør etter eller annet mens han prater. Han har selv sagt i intervju at det ser mest realistisk ut om karakteren gjør noe mens de prater, istedenfor å bare stå der.

De karakterene jeg nevnte sist i gjennomgangen lenger oppe er de som drar ned sesongen. Selv om Angel ikke er den verste, så er ikke skuespilleren Boreanaz tidlig i serien mye å skryte av. I første episoden av sesongen fremstår han veldig eplekjekk og så langt fra karakteren slik vi kjenner han. Når det er sagt så hadde ikke Boreanaz så mye erfaring på dette tidspunktet. Som skuespiller blir han bedre og bedre utover i sesongen. De to verste karakterene i sesongen er definitivt Darla og mesteren. Jeg er ikke så veldig glad i å rakke ned på Darla da hun gjør en såpass god figur i Angel sesong to og tre, men i denne sesongen er hun ikke mye å skryte av. Det er ingenting gale i skuespiller til Benz, men hun får nesten ingenting å gjøre. I det hun får mer spillerom, blir hun drept. Uansett hvor godt Metcalf spiller en «over-the-top» karakter som mesteren, så blir det hele altfor tullete. Scenene i hulen hans minner mer om en dårlig b-film. Cordelia er Cordelia, selv om hun i Joss Whedons universe er den som til sist forandrer seg mest.

Jeg vil ikke infinne min skjebne

Sesongen begynner sterkt med Welcome to the Hellmouth og Harvest som begge etablerer godt det vennskapet de fire skal ha gjennom serien. Dette vises i en tidlig scene hvor Buffy prater med Cordelia og de møter på Willow. Cordelia ser ikke på Willow som noe annet enn en hindring, og dette oppdager Buffy tydelig i blikket til Willow. Buffy kjenner seg selv igjen i både Willow og Cordelia: Sistnevnte fordi hun var en selvopptatt jente før hun flyttet til Sunnydale, som ikke brydde seg om annet enn å være populær før hun ble vampyrdreperen. Hun kjenner seg også igjen i Willow fordi hun som vampyrdreper alltid vil være utenfor samfunnet, og kan på ingen måte leve et normalt liv. Fordi hun la til side sin overfladiske sider da hun motvillig inntok sin skjebne kjenner hun seg igjen mer i Willow. Det er derfor hun går direkte til Willow etter Cordelias viste henne skolen.

Når det gjelder Xander er måten de treffes på mer overfladisk da det er tydelig at han er interessert i henne fra første stund. Som alle nok vil kjenne seg igjen, er han blind for kjærligheten og skjønner ikke før det er for sent at hun ikke er interessert i han. Dette etableres bedre etter hvert som sesongen fremskrider. Giles er hennes vokter og blir en automatisk del av kjernen fordi han trener henne opp. Det viser seg etterhvert at det ikke blir like lett for Giles å skille "jobb" og de følelesene han har for henne. I løpet av serien utvikler de et far og datter forhold, da hennes virkelig far faller ut av bildet.

Det er ikke bare dette de første episodene lykkes i, og vi får en god introduksjon til hva som skal skje i resten av sesongen. Angel viser seg for Buffy ganske kjapt, selv om det er vanskelig å vite hvem sin side han er på alltid. «The Big Bad» for sesongen viser seg i den ultra cheesy mesteren som aldri på noen måte er en stor trussel. Serien skal dog få for at de prøver ut forskjellige elementer før de til slutt fant en god oppskrift fra sesong to av.

De første «monstrene»

Det to neste episodene The Witch og Teacher's Pet, er ingen gode episoder. De fortsetter likevel å vise forholdet til de fire. Det bygger videre på det de opplevde i de to første episodene og vi ser hvorfor de henger sammen. Samtidig gir det også oss som seere en måte å bli tilknyttet til dem på. Vi får et godt innblikk i hvordan de samarbeider for å utrydde monstrene i episodene. I The Witch blir ordet monster brukt i overført betydning, og er mer på grunn av skurkens handlinger enn hennes utseende. Det er noe serien skal vise seg å være god på. Mange av monstrene i Buffy er monstre ut i fra deres handlinger fremfor utseende. Denne episoden er god med tanke på forholdet til karakterene. Bortsett fra det, har den ingen spesiell betydning for resten av sesongen. 

Det er enda verre i The Teachers Pet, som godt mulig er en av de verste episodene i Buffys historie.Natalie French (Musetta Vander) spiller et vanlig menneske på dagtid, som på natterstider blir til et monster. Det er den første Xander-sentriske episoden, men bortsett fra litt humor og noe innsikt i kjernekarakterene så er det dessverre ikke mye å hente her. Likevel synes jeg disse episodene kombinerer humor, gode dialoger, noe som etter hvert blir seriens fremste egenskaper.

Kampen for det normale livet

Når det gjelder den femte episoden Never kill a boy on the First Date er det et kapittel som i utgangspunktet ikke kan virke så veldig spennende. Vi har en fyr som Buffy tydeligvis er interessert i, men som vi verken har sett eller hørt noe av før. Jeg skjønte heller ikke hva hun så i han til å begynne med. Poenget er ikke at vi skal skjønne det, men heller hva det er denne gutten representerer. Episoden tar opp dobbeltlivet til Buffy mer eksplisitt enn før, og har to poeng den prøver å prente inn: Den viderefører fortellingen om Buffy som ikke kan ha et normalt liv. Owen (Christoppher Wiehl) representerer det normale livet som Buffy vil ha. Mens Angel er det livet hun lever nå eller det livet hun må leve for å kunne være vampyrdreperen. Gjennom hele episoden ser vi hun kjempe mot surrogatfaren Giles for å kunne gå på stevnemøte med Owen. Det hun egentlig gjør er å kjempe for sitt normale liv, noe hun ikke kan ha med Angel. Det er også denne episoden hvor vi ser at Buffy egentlig er mer interessert i Angel, som igjen prøver å distansere seg fra henne. Han vil at hun skal ha et normalt liv også, men klarer ikke å holde seg unna henne.            

Denne episoden lykkes ikke bare i å bringe frem dette budskapet, men viderefører likeså hovedhandlingen i sesongen. Giles har fått vite om en profeti om en «annointed one». En vampyr som skal føre skade og ulykke på vampyrdreperen og verdenen. Det er her serien viser sin uforutsigbarhet: Vi får vite at denne skadebringeren vil være i bussen. Den karakteren som det mest sannsynlig er, en galning som spytter ut galskap, edder og galle i en buss, dreper Buffy på slutten av episoden. De tror de har klart å avverge profetien, men det viser seg at det lille barnet i bussen var den virkelige «annoited one». Jeg applauderer episodens uforutsigbarhet, men det tar det likevel ikke vekk i fra at denne lille gutten og hans profeti viser seg å bare være bortkastet tid. For er han virkelig mektig? Neppe, han gjør jo nesten ingenting. Likevel er episoden den klart beste i sesongen så langt.

Lite karakterutvikling og høydepunkt nummer to

Neste episode The Pack og det er den andre episoden sentrert rundt Xander. Den tar opp mer eksplisitt hans forelskelse til Buffy, og at Willows elsker han. Likevel er det ikke en episode som har noe utslag på sesongen. Han lærer muligens noe i denne episoden, og at han var en hyene blir husket senere, men lærdommen av dette videreføres ikke. Dette er først og fremst fordi Xander som karakter ikke endrer seg noe særlig før senere i serien. Men vi får i alle fall se han fra en annen side, en mer agressiv side som vet hva han vil og gjør det han vil. Når det er sagt, så skjer det noe i denne episoden som får konsekvenser for resten av sesongen. Rektoren Flutie blir spist av de andre hyenene. Han blir til slutt erstattet av Snyder i episoden Puppet Show. Alt i alt ingen spesielt god episode, som de fleste andre i sesongen dessverre.

Sesongens andre høydepunkt kommer heldigvis ikke lenge etter Never Kill a Boy on First Date. Episoden heter Angel, hvor karakteren kommer nærmere Buffy og vi lærer mer og hans forhistorie. Her fullbyrdes Buffy sitt forhold til Angel, og de kysser for første gang. Det er også her hun og seeren finner ut hans virkelige identitet; han er en vampyr. Dette får store konsekvenser for deres forhold og hvordan vi opplevde serien til nå. Flere spørsmål må stilles: Hva skal hun gjøre nå? Har de noen fremtid? Er han snill eller ond? I denne episoden får også Darla mer utvikling, og viser hennes tilknytning til Angel. Det er veldig synd at vi ikke får vite noe særlig mer om henne før denne episoden. Spesielt siden det er Darla som gjorde Angel til en vampyr, og det faktum at hun blir drept av han i denne episoden. Et par elementer i denne episoden som ikke funker så bra: Scenen hvor Darla forteller planen sin om å omvende Angel til deres gjeng gir ikke helt mening. De som kjenner til Buffy og Angel vil skjønne hva jeg mener. Her forteller blant annet mesteren at han har umåtelig respekt for Angel. Dette stemmer ikke med det vi får vite i sesong to av Angel, hvor får vi se han kaste både Darla og Angel ut av gjengen sin. Du skjønner, mesteren gjorde Darla til en vampyr fordi hun var i ferd med å dø. Hun ble etterhvert hans favoritt. Dessverre får vi ikke noe særlig inntrykk av dette i sesong en. Som nevnt tidligere er karakteren Darla i denne sesongen et svakt minne om det hun virkelig blir i Angel sin serie. Derfor sitter jeg ikke igjen med noen sympati for mesteren i den siste scenen hvor han skriker og kaster ting fordi hun er død. Likevel er det en av de beste episodene i sesongen, og setter en standard som de andre episodene som etterfølger ikke helt klarer å opprettholde.

Internett-dating og Snyders inntreden

Derfor er det veldig skuffende når den etterfølgende episoden er I Robot you Jane. Skurken i denne er en demon som blir scannet inn på internett. Willow får kontakt med han gjennom et chatteprogram og blir forelsket i han (Morloch). Ja du leste riktig, han blir scannet inn på en datamaskin og slår seg til rot i nettet. Han manipulerer Willow og andre gjennom å chatte med dem. På en eller annen måte klarer han å hypnotisere dem til å gjør den minste ting. Det eneste som redder denne episoden er introduksjonen til Jenny Calendar (Robia LaMorte), som får en viktigere rolle senere i serien. Uansett er konklusjonen at episoden har en veldig dårlig handling, og lite eller ingen karakterutvikling. Dette er også typisk for sesong en; vi har mange «monster-of-the-week» episoder men lite eller ingen av de har noe særlig innflytelse på utviklingen av resten av sesongen. Mange karakterer blir introdusert for å så ikke bli tatt med videre. Forklaringen på dette er selvsagt at serien var inne i en prøvningsperiode og produsentene visste ikke helt hva som funket eller ikke. Dette gjør dessverre at de fleste episodene bærer et preg av b-filmer og har liten eller ingen relevanse for resten av plotet.

Den neste episoden The Puppet Show er litt mer finurlig, og har litt flere dreininger ved seg som gjør den verdt å se. For det første har den en småskummel dukke som ikke viser seg å være ondskapen selv, men som tidligere var et menneske. Han prøver å få drept en demon som gjorde han til en dukke. For det andre så blir den nye rektoren Snyder introdusert i denne episoden. Det er ikke alle som liker denne karakteren, men jeg setter pris på han da han bringer mye humor til scenene sine. Mye av episoden går med på å lure oss til å tro at det er enten dukken eller Snyder som står bak drapene. Det har seg nemlig slik at en demon som vil være menneske, men som må innhøste organer for å kunne gjøre det. Selve handlingen er ikke så veldig interessant, men samspillet mellom karakterene, dukken og Snyder gjør den verdt å se. Om ikke annet er episoden verdt å se på grunn av Cordelias opptreden og den aller siste scenen hvor Xander, Willow og Buffy skal gjøre en skuespilleropptreden. Her viser de seg ikke akkurat som de skuespillerne vi er kjent fra i serien.

Mareritt blir virkelighet og en usynlig jente

Neste episode ut er Nightmares som utforsker frykten til de enkelte karakterene. Det er en episode som viser seg å være ganske viktig for hovedkarakteren selv. Opp til dette punktet har det vært mye snakk om forholdet til Joyce og Hank, faren til Buffy. Vi vet at de skilte seg rett etter det som skjedde i filmen. Men vi vet ikke noe særlig om hvorfor de skiltes eller hvordan Buffy opplever det. I denne episoden utforskes Buffys frykt om at de skilte lag på grunn av henne. I en veldig sårbar scene sier faren dette til henne direkte, men vi får veldig kjapt vite at det bare er et mareritt. Handlingen ellers i episoden er ganske veik, og det fører ikke til noe særlig mer.

Out of Mind, Out of Sight er den episoden hvor vi virkelig begynner å se utviklingen mot den kvaliteten vi kjenner til. Vi ser at skuespillerne begynner å bli tryggere på seg selv, manusforfatterne har begynt å få tak på handlingene og dette er en episode som er veldig bra gjennomført. Antagonisten i episoden blir altfor ensidig, noe som ofte er et problem gjennom seriens gang. Marcie Ross (Clea Duvall) ble for flere år siden oversett av alle hennes klassekammerater, noe som gjorde henne til slutt fysisk usynlig. Hun har vært alene så lenge at alt hun tenker på er å hevne seg på Cordelia, som hun så mest opp til. Hun banker opp kavaleren som Cordelia skal gå på ballet sammen med, og kidnapper til slutt både Buffy og Cordelia. Hennes plan er å skjære av fjeset til Cordelia, slik at hun skal se hvordan det føles å ikke bli sett. For alt handler om skjønnhet og hvis ikke Cordelia har det, hva er hun? Selv om episoden stiller noen interessante spørsmål lykkes den ikke helt da det hele ender opp litt for ensidig.

Må jeg innfinne meg profetien?

Prophecy Girl er sesongens siste episode og lykkes med flere ting. I denne episoden ser vi både den menneskelige siden av Buffy da hun gir opp kallet sitt for en dag. Når Buffy overhører profetien om at hun skal dø, ler hun først før det går opp for henne hva det er som er i ferd med å skje. Da gjør hun som hvilket helst menneske ville gjort i en slik situasjon; hun vil ikke dø og gir opp. Man skulle tro at det hun har gått gjennom ville gjøre henne klar for dette. Men det er godt å se at hun har beholdt sin menneskelighet, og dessuten er hun bare er 16 år på dette tidspunktet. Hadde dette vært hvilken som helst vampyrdreper hadde hun godtatt dette, men Buffy er ingen vanlig person. Hun har en mor hun er glad i og har en fast vennegjeng som både hjelper henne emosjonelt, men er også med på å bære hennes byrde som superhelt. Likevel er hun alltid alene, noe vi skal se blir gjentatt i løpet av serien. Men i forhold til de andre vampyrdreperene er en av grunnene til at hun er så sterk er fordi hun får denne emosjonelle støtten. Som nevnt tidligere har Buffy en iboende evne hvor hun til slutt alltid gjør det som er rett. Derfor tar hun også opp igjen kallet sitt etter hun har pratet med Willow om det som skjedde på skolen. Vi ser sorgen til Willow over de døde studentene, og at når det gjelder vennene til Buffy, så er hun villig til å gjøre hva som helst; til og med å dø. Det er også her vennskapets styrke kommer inn. Hun går til mesteren selv om hun vet hun skal dø, og det gjør hun faktisk også til slutt. Men det er på grunn av vennskapet til Xander og Willow at hun til slutt blir reddet. Selv om Xander sine følelser for Buffy ikke blir gjengjeldt så drar han likevel med Angel for å redde Buffy. Det er Xander som redder Buffy, noe han også skal vise senere når det gjelder Willow i sesong seks. Her ser vi vennskapet deres på det sterkeste, og hvorfor Buffy har en fordel foran de andre vampyrdreperne. Men det er ikke fordi hun har venner hun er sterk, det er hun fra før av - som hun viser gang på gang -, de gjør henne sterkere.

Er det verdt det?

Selve handlingen i sesong 1 er dessverre ikke så veldig mye å skryte av. Dens fremste styrke er de gode karakterene som er tilstede fra første stund, selv om de ikke er fullmodnet til deres storhet enda. Så selv om de fleste episodene i denne sesongen i utgangspunktet er veldig dårlige, reddes de av de gode karakterene og til dels utviklingen deres. Buffy får mest utvikling, men de andre karakterene får også brynet seg. For eksempel får både Willow og Xander episoder som er sentrert rundt dem. I disse episodene går de gjennom forskjellige ting, men denne utviklingen holder seg bare i disse episodene og vi får ikke se noe særlig av disse fruktene senere. Det er likevel karakteren Buffy og hennes utvikling som er mest fascinerende. Lenge har jeg hatt et elsk-hat-forhold til denne karakteren. Men etter å ha lest en del analyserende anmeldelser av serien, har jeg begynt å skjønne Buffy bedre. Uansett hvor lite hun liker sin skjebne, tar hun rollen til seg og på grunn av henne iboende evne med å alltid redde folk er hun den perfekte helt. Dette blir tatt enda videre i neste sesong to, noe jeg skal fokusere ganske mye på i neste anmeldelse.

Når dette er sagt er det flere elementer enn de jeg allerede har nevnt som drar sesongen ned: Den forferdelige musikken, som ikke er nærheten av stemningen Chrisophe Beck, mannen bak musikken etter sesong en, skaper i serien. Musikken i sesong en prøver hardt å skape stemning, men på grunn av billige synthlyder får den ingen tyngde i det hele tatt. Og om man syntes monsterdesignet i de senere sesongene var dårlig, så er det ingenting i mot det vi får se i sesong en.

Nå høres jeg veldig negativ ut, men disse elementene drar virkelig sesongen ned og gjør at den til tider ikke er noe særlig å følge med på. Likevel om man ser på sesongen i sin helhet så er den en fin introduksjon til Buffy-universet, men den er dessverre ikke dugende til noe særlig mer. Om man skulle føle det for godt å skippe den og gå rett på sesong to så er det like greit. Sesong to gjør en god jobb i å introdusere de enkelte karakterene og hva som har skjedd forut. Samtidig er karakterene mye mer grunnet i manuset, og man ser at skuespillerne er mye tryggere på sine tolkninger. Likevel vil jeg anbefale å se sesong en, ihvertfall en gang så du ser helt hvor karakterene kommer fra.


Diskusjon

Les mer om tv-serien
Gjennomsnittskarakter:
(4,8 av 6 - 16 stemmer)

Kritikker i media av S01

  • The Hollywood Reporter
  • Los Angeles Times
  • Filmfront
  • Cinerama
  • Variety

Land:

USA

Språk:

Engelsk

Filmselskap:

Kuzui Enterprises, 20th Century Fox Television, Sandollar Television, Mutant Enemy

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2019 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.