Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES

Filmfront.no bruker cookies med Google analytics for å ha statistikk over bruk av filmfront.no. Med å fortsette å bruke filmfront.no godtar du bruk av cookies.
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av The Fall - Sesong 1, engelsk (britisk) tv-serie fra 2013

Drama, Thriller Spilletid: 300 minutter Aldersgrense: 15 år

The Fall - Sesong 1

[Skrevet av: Stian Buhagen, Dato: 08.01.2014]

I denne omtalen røpes det mye av sesongen, så hvis du ikke har sett den før bør du være forsiktig med hvor mye du leser.

I The Fall følger vi Stella Gibson (Gillian Anderson), som har blitt kalt inn for å etterforske mordet på Alice Monroe og Fiona Gallagher. Etter hvert begynner hun å merke en link mellom de to mordene. Det er her Paul Spector (Jamie Dornan) kommer inn, og han er den som tilsynelatende har utført drapene. Paul er også en vanlig ektemann og far, noe som gjør denne seriemorderen unik. Eller det er godt mulig at serien har blitt influert av Dexter. Likevel, er Paul - som vi skal se - en litt annen mann enn det Dexter er. I lys av etterforskningen er det plottråder som må nøstes opp. Danielle Ferrington (Niamh McGrady) vikles inn i saken når hun ikke tar Sara Kay (Laura Donnelly), et offer for innbrudd, alvorlig. En dag senere blir hun drept. Ferrington er derfor linket til etterforskningen selv om hun vil eller ikke. Hun blir også etter hvert en del av Stella sitt team. Til slutt har vi familien med Sally-Ann Spector i spissen, som lever i uvisshet om sin manns/fars atferd. Vil de finne ut av hva det er han opptar tiden sin med?

Annonse:

Oppslukende roller

Som allerede nevnt er det Gillian Anderson som spiller hovedrollen Stella. Hennes prestasjon som kald og kalkulerende er det ingenting å si på. Hun får frem at dette er en kvinne som er veldig karrierefokusert. Gillian er også flink til å få frem at denne kvinnen gjør hva hun vil. Stella oppfører seg likeså på mange måter som en mann når det kommer til sex. Stella har for eksempel en «one-night-stand» med James Olson (Ben Peel). Hun interesserer seg for han etter å møtt han på et åsted. Ut av det blå stopper hun og man skjønner ikke helt hva hun driver med. Dette i seg er ganske uskyldig, men det får konsekvenser for saken hans og sjefen hennes. Hun behandler heller ikke James spesielt bra. Etter de har hatt sex prøver han å starte en konversasjon, men hun avviser han flatt og ber han om å gå. Hun ønsker ikke å ha noe mer med han å gjøre. Dette og flere ting gjør at man oppfatter hennes som et ensomt menneske, uten følelser, som har sterke ambisjoner og ikke vil at noe annet skal komme i mellom. Når det er sagt, så kan man se fra disse scenene at det er noe hun ikke forteller. Gillian leverer en veldig god prestasjon, men ut i fra alle disse tingene gjør det vanskelig å sympatisere med karakteren. Vi lærer aldri heller hvorfor hun er som hun er, og det blir vanskelig å identifisere seg med henne. Det eneste som kan kritiseres med prestasjon, er at hennes engelske aksent ikke er spesielt bra. Den er for generisk og det virker ikke som hun prøver en gang.

Jamie Dornan som Paul, har jeg sett en gang før i Once Upon a Time, og denne rollen er den rake motsetningen. I eventyrserien Once Upon a Time spilte han en snill sheriff, som ikke ville gjøre en flue fortred. Det er gledelig å kunne meddele at han kler rollen som seriemorder, og man skulle nesten tro at han ikke har spilt noe annet før. Han spiller en karismatisk, stille og rolig familiefar/seriemorder til perfeksjon. Men måten han stiller opp sine ofre på, er veldig creepy. Det som er mest creepy med han, er at han er så vanlig og ikke virker som en seriemorder i det hele tatt. I motsetning Stella er han ikke følelseskald. Du ser også at han er flink med barna sine, og har et ganske greit forhold til kona si. Selv om han er ikke alltid er tilstede når hun mener han burde være det. En kompleks seriemorder, som i utgangspunktet ikke burde få sympati, men av en eller annen grunn får det likevel.

Niamh McGrady spiller Danielle Ferrington, og det kan se ut som hun skal få en liten rolle til å begynne med. Det er fascinerende å følge hennes transformasjon fra en vanlig politikvinne til å bli del av temaet til Stella. Stella ser et potensiale i henne, selv om Danielle er med på å indirekte føre til at Sara dør. Niamh tar rollen på strak arm. Hun går fra å være likegyldig når hun intervjuer Sara til en som ser hva hun har gjort uten å blunke. Etter dette forandrer hun seg og får en skikkelig oppvekker. Og det er kanskje derfor Stella hyrer henne til å bli med i teamet sitt, fordi hun kan fungere som et moralsk kompass. Niamh er en god skuespiller og jeg kjøper transformasjonen hennes.

De andre rollene er også bra, og er med på å komplementere helheten. Disse rollene glir dog mer inn i bakgrunnen og krever ikke like mye plass som Stella og Paul. Med unntak av Jim Burns (John Lynch) og Olivia Spector (Sarah Beattie). Burns spiller en sentral rolle da det er han som er sjefen til Stella. Han har tydeligvis også hatt et forhold til henne, noe vi får vite sent i serien. Her får vi også et av de få innblikkene i hvordan karakteren Stella er skrudd sammen. Lynch er god i rollen som Burns, og portretterer denne underlegne rollen på en utmerket måte. Han prøver så godt han kan å styre det meste med en jernhånd. I begynnelsen virker det som om det er han som har kontrollen. Vi ser dog at dette ikke er helt riktig, og det blir mer og mer tydelig at det er Stella som styrer showet.

Sist men ikke minst, Olivia, datteren til Paul. Hun får en viktig men bisarr rolle i fortellingen. Uten å røpe for mye har hun mange vonde drømmer, som virker å ha en tilkobling til farens onde utskeielser. Sarah Beattie er ung, men av de få gode barneskuespillerne jeg har sett på lenge.

Kald, kalkulerende og creepy

Det første som opptar meg er at Spector er minst like mye en hovedkarakter som Stella. Og det mest forstyrrende er at han er lettere å like enn henne. I rollen som Stella fremstår Anderson veldig kald og kalkulerende. I motsetning, er han en person som det er lett å like, en sympatisk, stille og rolig familiemann. Kanskje det er meningen at vi skal ha mest sympati med seriemorderen. Det har jo vært/er i vinden de siste tiårene at man skal heie på de onde. Bare se på Dexter, Breaking Bad, The Shield og The Sopranos. Hvis det er slik at vi skal ha sympati for Paul, kan det også være en grunn til at Danielle får mer plass i serien.

Som sagt får vi også se mye av Pauls interaksjon med familien. At han er slik en vordende familiemann forsterker inntrykket. Men det er nok ikke seriemorderen Paul som får sympati, heller ideen av han som far. Alt dette er bare spekulasjoner, men sier no om hvorfor jeg føler som jeg føler. Det siste er at han forsøker å hjelpe Lizzie Tyler (Seainin Brennan) å komme vekk fra sin mann. Hun og James Tyler (Brian Milligan) har mistet sitt barn og er i terapi hos Paul i den første episoden. I episode fire kommer han over konen som tilsynelatende har blitt slått av sin mann. Uten at det er nødvendig av han, går han ut av veien for å få James tiltalt. Paul setter nesten karrieren sin på spill for å hjelpe henne.

Selv om disse to karakterene, Stella og Paul, er såpass ulike er det likevel er det noe som knytter dem sammen. Noe jeg merket med sesongen etter hvert som jeg så episodene var måten produsentene klippet på. Klipping i seg selv er kanskje ikke så kontroversielt, men måten de gjør det på fikk meg til å heve øyenbrynene. I The Fall blir denne klippingen til tider creepy, og man aner at skaperen søker å få frem et budskap som kanskje ikke er helt klart for seeren på det tidspunktet. Jeg så serien med en av de jeg bor med, og han var enig i at klippingen var rimelig creepy. Et eksempel er i begynnelsen av episode to hvor Paul gjør klart offeret av Sara. Han vasker henne, fargelegger neglene henne rød og plasserer henne i sengen etterpå. Før han går, tar han bilder til sin samling. Samtidig med dette har Stella og Olson sex. Det klippes hyppig frem og tilbake mellom disse scenene og jeg kjenner at jeg blir litt ubekvem. Det verste er at karakterene heller ikke sier noe. Ingen musikk. Bare det som skjer på skjermen. At dette også er tidlig i serien gjør at man kan knytte Stella og Paul opp mot hverandre. Du ser tydelig i sexscenen at det er Stella som bestemmer hva som skjer. Det er hennes måte å takle en stresset situasjon. Hun trenger en «release», for å kunne fortsette sin etterforskning. Det er også derfor hun kaster han ut. Hun vil ikke infinne seg med han mer. Paul bestreber etter å gjøre offeret perfekt og klar til etterforskerne. Derfor vasker han og gjør henne klar møysommelig. Hele akten, og at han til slutt tar bilde av hans verk, er hans «release» og han er klar til å fortsette.

Episodene

Før jeg går over på dommen min av serien, vil jeg se på de enkelte episodene for å se hva som skjer og hva som er bra med de. Her vil det røpes en del. Om du ikke vil vite noe, bla ned til dommen istedenfor.

Episoden Dark Descent starter det hele og er en fin start på sesongen. Den introduserer karakterene på en god måte uten å gjøre for mye ut av det. Det er aldri for mye informasjon og man vet alltid hva som foregår. Det eneste som kan kritiseres er at serien tar seg litt for god tid. For nye seere kan det derfor være vanskelig å komme inn i den. Nøkkelordet her er «kan», og har du for eksempel sett The Wire så er dette ingenting. Vanligvis gjør ikke dette noe, men jeg synes The Fall er en anelse treig i starten. Som nevnt tidligere så får man også se like mye av seriemorderen som Stella. Vi får se hans familieliv og jobbsituasjon som terapeut. Derfor blir det også litt ubekvemt å få være med når han utfører sine mord.

I Darkness Visible får vi se utfallet av Pauls mord på Sara Kay. Her får vi den kjente klippingen jeg snakket om. Paul gjør liket av Sara klart til fremvisning for etterforskerne og ikke minst media. Vi får også se Pauls interaksjon med barnepasseren deres Katie (Aisling Franciosi), som er tydelig forelsket i han. Dette har blitt gjort før, og det blir litt for generisk. Heldigvis fører det til noen viktige scener senere i sesongen, som gjør at man skjønner poenget med henne. Vi blir også kjent med en ny karakter i form av Jimmy Olson. Denne karakteren viser seg å ha en viktig rolle i episoden. Utfallet av hans etterforskning av mordet på Michael Lockwood, tar en overraskende vending på slutten av episoden. Denne episoden er mye bedre enn den første og vi ser at skaperne tør å ta sjanser. Dette videreføres i de senere episodene.

Etterforskningen av Sara Kay fortsetter i Insolence & Wine. Stella finner ut at de har med en seriemorder å gjøre. Dette går hun ut i media, og forteller også at det finnes en link mellom mordene. Det er her vi ser hvem som virkelig har makten av henne og sjefen. Før pressekonferansen, og i episode en, forteller Burns at de to mordene ikke skal kobles opp mot hverandre. Når mordet på Sara Kay utføres blir det klart for Stella at de hører sammen. Familienfaren Paul utforskes mer og vi blir kjent med foreldrene til konen hans. Datteren hans har fremdeles vonde drømmer og begynner å legge merke til farens merkelige oppførsel. Hun forteller moren at han gjemmer ting på rommet hennes. Episode tre er igjen mye bedre enn de to forgående. Serien fortsetter å komplisere det hele og det er flere ting på spill

I My Adventurous Song får vi se mer av den sympatiske Paul og at han prøver å hjelpe Liz Tyler. Med fare for å miste jobben gjør han det han kan for å få mannen hennes bak lås og slå. Vi har med andre ord med en litt annen seriemorder å gjøre. Det som er mest creepy, og gir mest frysninger er hvor rolig og avbalansert han er. Han er aldri oppfarende eller voldelig bortsett fra når han dreper. Paul har også sett ut sitt perfekte offer og all fritid går med på å planlegge dette. Den neste siste episoden bygger opp mot en veldig god avslutning på sesongen. Vi aner ikke hvor dette skal enda, og jeg følte at jeg bare ble mer og mer oppslukt.

I den siste episoden, The Vast Abyss, lider Paul etter han ikke klarte å drepe Annie Brawley. Konen finner ut at Paul ikke forteller hele sannheten. Vi tror nesten at hun skal finne ut av hans hemmelighet. Istedenfor påstår hun at han har vært utro. Paul ser sin sjanse og innrømmer skyld. Det er her Katie får en viktig, og litt bedre rolle. Paul påstår at han har vært utro med henne, og på samme tid får han en god unnskyldning for å ikke gjengjelde hennes følelser. Stella finner også ut i denne episoden at det er Paul som er morderen. Alt i alt en veldig god avsluttende episode. Det er tydelig at det skal lede over i en sesong to. Jeg gleder meg allerede.

Kritiske punkt

The Fall er en veldig god, men utradisjonell serie fra Storbritania. Der er en serie som definitivt er verdt å se. Dens utradisjonelle klipping, gode skuespill og atmosfære gjør den verdt å se. Jeg ser for meg at hvis spenningskurven holder seg opp kan sesong to bli veldig bra. Jeg har allerede sagt veldig mye om hva som er bra med serien. Likevel er det visse ting som må poengteres: Det er litt vanskelig å like protagonisten Stella. Hun er altfor kald og avvisende. Man blir heller aldri særlig kjent med henne. Serien kan være litt treig til tider, og de bruker litt lang tid på etablere karakterene. Dette er i seg selv trenger ikke være et kritikkpunkt. Men på nåværende tidspunkt har jeg bare sett serien en gang, og det blir litt vanskelig å vurdere hvordan dette holder seg. Jeg tror likevel at det kan være en serie som gjør seg enda bedre ved andre fremsyning. Brikkene er på plass og man kan nyte reisen, mer eller mindre ihvertfall.

Episodene er nok også litt lange til tider, og det er ikke alt som skjer som er interessant. For eksempel gir ikke Pauls interaksjoner med Katie meg så mye. Det har liksom blitt gjort før, med tenåringsjenten som forelsker seg i den eldre herremannen. Jeg er heller ikke så glad i konen til Paul, og Bronagh Waughs skuespill må nok påta seg mye av skylden. Det er så mange andre i serien som er mye bedre enn henne. Hun som spiller datteren hennes er bedre, og det sier egentlig sitt. Sesongen klarer ikke å karre seg til en femmer, men den er neimen ikke langt i fra. Anbefales på det sterkeste.


Diskusjon

11.01.2014 sier Pål Frostad: Dette må jeg sjekke ut :)
10.01.2014 sier Stian Buhagen: Ja, enig med sistnevnte. Ikke minst, hvordan denne serien gjør seg andre gang. Tror dens virkelige potensiale kan skinne gjennom da.
09.01.2014 sier Tore Andre Øyås: Må si meg enig i mye av dette ja. Alt i alt en forfriskende sterk serie, og kjempekjekt å se Anderson tilbake som etterforsker igjen! Hennes karakter er som nevnt iskald og vanskelig å like veldig godt, men dette "gjør" jo også nesten hele serien syns jeg. Veldig godt poeng med å sette henne opp mot denne likandes seriemorderen, et morderportrett som i seg selv er uvanlig... Skal virkelig bli interessant å følge dette videre.
Les mer om tv-serien
Gjennomsnittskarakter:
(4,9 av 6 - 18 stemmer)

Kritikker i media

  • The Fall
  • People Weekly
  • Captain Charismas Filmblogg
  • Serienytt.no
  • The New York Times
  • Filmfront
  • Vielskerserier.dk

Land:

Storbritannia, USA

Språk:

Engelsk

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2020 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.