Anmeldelse av Tusen ganger god natt (A Thousand Times Good Night), norsk film fra 2013

Rebecca er en av verdens fremste krigsfotografer. En dag blir hun hardt skadet da hun følger en kvinnelig selvmordsbomber i Kabul. Hjemme sitter hennes mann og to døtre og lever i stadig redsel for hennes liv, og de stiller henne et ultimatum: jobben eller familien.

Regissør Erik Poppe arbeidet selv som fotograf i konfliktområder på 80-tallet og historien er da også skrevet av Poppe. I hovedrollen har han satt Oscar-vinner Juliette Binoche fra ”Den engelske pasienten” og ”Sjokolade”. Den svært så dedikerte fotografen Rebecca synes som født til denne jobben og kallet etter å dokumentere det de fleste overser eller ikke tørr.

Binoche er med i hver eneste scene i denne filmen og må slik bære hovedrollen som aldri før. Dette klarer hun med bravur, hun er rett og slett bunnsolid i alle settinger, stemninger og sammenhenger. Det er med en voldsom overbevisning man ser skuespilleren overbevise oss om at hun er den hun er. Samtidig står danske Nikolaj Coster-Waldau mot henne nærmest like stødig, mens den eldste datteren som spilles av Lauryn Canny er både troverdig og rørende til stede i de mange vanskelige scenene mellom hennes og moren.

Erik Poppes regi er sterk og stødig så det holder. Både tempo, klipp og narrativ utvikling har en fin og behagelig rytme over seg, verken for dvelende, ei heller forhastende. Bildene er både nydelige og naturtro, og på sitt beste får man følelser av å overvære et nesten dokumentarisk sterkt drama. Dette er selvsagt mye takket være den råe og sterke historien hvor Rebecca er midt oppi både selvmordsaksjoner i Kabul og dramatiske opprørsepisoder i Kenya. Vekslingen mellom et sterkt manus og scener hvor ikke ord men blikk og stillhet lar tale for seg er også god og skaper fine stemninger og troverdig realisme mellom karakterene.

Følgende blir det også en del poetisk vakre enkeltscener her, samtidig som det også er enkelte tilløp til mer filmatiske overpoetiske skytninger som klarer seg hårfint på grensen til det banale. Voksne folk som løper flørtende ut i havet med klær på og smektende orkestermusikk er eksempler på dette.

Poppe er som nevnt flink til å holde tempo og balanse i en fin blanding, og når han går for å skape spenning, ja da lykkes han også der knallbra. Det er veldig virkningsfullt i nerve og karakterdrama når han først går inn for dette.

Det er i det hele tatt noe godt gammeldags filmhåndverksmessig over ”Tusen ganger god natt”. Kvaliteter i alle ledd har resultert i et sterkt menneskelig drama hvor både skuespill, manus og filmatiske sider er med på å overbevise. Dette er ingen gladfilm, og det melodramatiske balanserer som nevnt tidvis hårfint fra å bli svulstig. Varme og håp er likevel til stede, selv om karakterene i historien ikke nødvendigvis lykkes i den ofte vanskelige og krevende balansen mellom jobb og familie. Så, hatten av for Binoche og Poppe her altså.

[ Foto/Copyright: John Christian Rosenlund/Paradox ]

Utvandrarna - Vellykket, sterk og evig aktuell.

Utøya 22. juli - Imponerende og diskutabel; som et slag i magen.

Kongens Nei - Fabelaktig balansert historie og underholdning!

deUSYNLIGE - Fantastisk av Poppe!

Hawaii, Oslo - Vakker norsk filmfortelling med tvist

Schpaaa - Erik Poppes debut er sterk