Anmeldelse av Sønner av Norge kjøper bil, norsk film fra 1962

Vi skal tilbake til drabantbyen Solbråten. Denne gangen har alle mennene har fått bildilla. De haster hjem fra kontoret litt tidligere enn nødvendig for å rekke bilvasken før middag. Det kan ikke utsettes til kvelden, for da skal bilene repareres. Og om søndagen skal de poleres. Snart har alle i blokken en doning. Konene er sur fordi de egentlig ikke har råd til bil i det strame budsjettet. Men mennene hører ikke etter og er blitt blind fordi de må vise seg frem som vellykket. Men etter at alle i blokkgjengen har bil blir det nok for konene. De streiker og tenker å gi mennene en skikkelig lekse og reiser avgårde på avbetaling...

Filmen åpner med at mange menn er i full sving å vaske en bil ute i solskinnet. Den nye bilsåpen er dyr, men så er den god også. De diskuterer også når de skal polere bilen. Like etter kommer Andersen med en ny bruktdoning svingende inn på plassen. Alle løper bort og gratulerer han med kjøpet. De godter seg også ove at de nå har en bil mer enn naboblokken som de konkurrerer mot. De setter igang med en gang å vaske det sorte gliset. Gutta gleder seg med vaskingen av Andersens nye bil. Bilen kostet 8 tusen og han fikk prutet den ned i 6500. Et røverkjøp med bare en eier. Bilen bruker 2 liter på bykjøring. Og selvsagt er bilen kjøpt på avbetaling som var nytt den gangen. Selv ikke konen til Andersen vet noe om bilkjøpet ennå.

Dette er den andre oppfølgeren av filmene ‘Støv på hjernen’ og ‘Sønner av Norge’. Filmen er basert på novellen ‘Blank i lakken’ av Hans Faye Lund. Det er rart hvilke gleder menn har av bilen, og her ser du at menn og bil går hånd i hånd allerede fra første stund når doningene ble allemannseie. Denne filmen er laget 2 år etter at bilsalget ble fritt i Norge. Bilen ble da det nye statussymbolet. Bilen kunne jo også revolusjonere hverdagen til familier. Da kunne de kjøre rundt uten å bruke penger og tid på bussen. Feriene ble også lettere å planlegge og man kunne mer bestemme når en skulle dra og komme hjem. Men det er også mye omkostninger å ha bil. Man må ha førerkort, deler, reparasjoner og bensin. Bøter kan man også få. Bruktbilselgerne er også sleipe som åler og pakker på alle mennene biler, selv om de ikke har råd også. For dem heter redningen avbetaling og det kan gjøre at alle har råd til alt. Kvinnene derimot drømmer mer om å reise til syden. De vil ikke dra på campingferie med bilen.

Dette er en satire om drabantbyens bildilla og tiltakende avbetalings-tendens. Nok en gang kastes det et humoristisk blikk på sekstitallets livsverdier og kjønnsrollemønster. Og denne gangen har alle mennene fått bildilla. Kvinnene blir ikke hørt i alt bilfjaset, men de har bein i nesen og vet hvordan de skal ta igjen. Nok en gang er komedien smidd rundt situasjonskomikk og heldigvis får man ikke noe simpel underbuksehumor. Filmen oppleves også som reinspikka snill komikk. Her får man komiske blikk på alt rundt det å ha bildilla. Man vasker bildeler i stuen, kjørelærerne for også litt å stri med når mennene humper rundt i sine nye doninger, og når bilen så skal betales, har man ikke tenkt på det. Og selv på ferie driver man å forbedrer bilene. Heldigvis blir det ikke bare bil i filmen og det blir blant annet moro når mennene skal stelle hjemme.

Det er jo en del store navn på plakaten, selv om forrige film hadde flere storheter på plakaten. Blant skuespillerne har vi Inger Marie Andersen, Willie Hoel, Kari Diesen, Arne Bang-Hansen og Turid Balke som også har vært med i alle disse drabantbyfilmene. Nye fjes er Carsten Byhring, Randi Kolstad og Per Theodor Haugen som tok over rollen etter Odd Borg som Gunnar Sørensen. Felles for dem alle er at de viser å trives i sine rollefigurer og spillegleden oser ut av dem.

Denne filmen føles som litt dårligere enn den forrige filmen i serien, og fremdeles langt bak ‘Støv på hjernen’ som fremstår som den beste filmen av de tre. Igjen får man en helt ok folkekomedie. Filmen ble faktisk ble sett av flere enn ‘Sønner av Norge’ på kino, men litt bak ‘Støv på hjernen’ som troner på toppen. Noen vil kanskje si at disse filmene har gått litt ut på dato, men det er litt artig å se hvordan ting kunne fortone seg i etterkrigs-Norge. Regissør Øyvind Vennerød står bak ‘Sønner av Norge kjøper bil’. Dessverre er dette aldri noen ‘Fjols til fjells’ eller ‘Gjest Baardsen’, men dette duger til en underholdning om man liker eldre norsk komedie. Manuset kunne vært bedre også og man kunne ha fått plass til flere morsomheter underveis. Man går litt tom i løpet av filmen og enkelte scener er dratt for mye ut. Det virker også som en del scener bare er improvisert frem ut av ingenting og fyller tid i filmen. Dette var nok det man drømte seg bort med på begynnelsen av 1960-tallet, men i dag er dette bare glemt nostalgi. Jeg ruller en svært svak treer på terningen for en komedie som skuffet litt på humorfronten.

Sønner av Norge - Folkelig komedie om etterkrigstidens Norge

Himmel og helvete - Narkotikapropaganda som nesten parodierer seg selv

To på topp - Rolf Just Nilsen på topp!

Alle tiders kupp - Norsk kriminalkomedie med glimt i øyet

Sønner av Norge - Folkelig komedie om etterkrigstidens Norge

Millionær for en aften - Grei fornøyelig komikk til tider, men litt for ujevnt i lengden

Støv på hjernen - Norsk folkemoro med 1950-tallets husmødre