Anmeldelse av De urørlige (Les Intouchables), fransk film fra 2011

Mangemillionæren Philippe er lam fra nakken og ned etter en paragliderulykke. Han må leve resten av sitt liv i rullestol og ha timevis med hjelp daglig. Han bor, heldigvis for ham, i luksuriøse omgivelser i Paris og har svært god råd når han skal ansette en ny pleieassistent. Inn kommer søkeren Driss som har mildt sagt lite erfaring med menneskelig pleie, i alle former. De to kan ved første øyekast virke som totalt rake motsetninger, men litt etter litt starter et usannsynlig vennskap forankret i humor, ærlighet som binder dem sammen, ja kanskje nettopp fordi de er så forskjellige.
”De Urørlige” er Frankrikes morsomme og hjertevarme Oscar-kandidat til neste år, og det ikke uten grunn! Filmen har allerede vunnet en drøss med priser og er noe så stort som tidenes mest inntjenende ikke-engelskspråklige film i historien, til nå sett av 20 millioner franskmenn!

Filmens tittel spiller på en dobbelbetydning, det ene er at Philippe faktisk er lam og dermed urørlig, det andre er at han og Driss kan synes urørlige og ustoppelige som kamerater der de braser fremover og lever livet.

Historien bygges meget godt og effektivt opp igjennom innledning og presentasjoner av karakterer og settinger. I et behagelig tempo vokser dermed også vår kjennskap til hovedpersonene og empati og sympati følger etter. Balansen mellom alvor og humor er imponerende treffende og god i denne filmen, perfekt timet og på grensen til overdrevet, men altså aldri tippende over!

”De Urørlige” er forresten egentlig ganske lite ”fransk”, så ikke la deg skremme av dette! Den er en usedvanlig gledesspreder, nesten blottet for de mest klassiske typiske ”franske” ingrediensene som overskuespill og overanstrengt humor. Filmen er som komedie nesten helt rå, både i den helhetlige velfungerende innpakningen, men også humoren flesker herlig til og legger ikke lokk eller en demper på seg selv i hva smågrotesk ordbruk eller bilder den lager i hodene våre. Det vittige manuset, perfekt timet og levert, har mer galgenhumor enn mye annet som behandler alvorlige tema, samtidig som det selvsagt aldri tipper over i det smakløse, til det er karakterene alt for gode, varme og intelligente. Det viktigste her er at selv om den er filmatisk litt ”overdrevet” og effektivt tilpasset, så formidles det så godt, overbevisende og harmonisk at man sluker det rått.

Skuespillerne funker nemlig totalt optimalt i sine roller! Philippe spilles av erfarne Francois Cluzet, (Frankrikes svar på Dustin Hoffman, utrolig lik!), som er overbevisende som den lamme og tidvis gretne mannen som likevel aldri har smilet og humoren langt unna. Driss spilles av minst like erfarne Omar Sy som rett og slett sprudler i rollen som den unge og livsglade karen som gir livet mer mening til lamme Philippe. Sy vant Frankrikes svar på Oscar (César) og det rett foran nasen på årets Oscar-vinner fra ”The Artist”, Jean Dujardin.

De to franske stjernene storspiller og det smitter utrolig godt over på oss som ser dette velfungerende samspillet. Og ja, sa jeg at dette vennskapet er basert på en sann historie? Vi får se de virkelige Philippe og Driss noen sekund på slutten. Kanskje kan denne sjarmbomben være med på å smelte Oscar-akademiet like godt som undertegnede?! Den klaffer rett og slett så sjeldent godt på alle punkter at den helt klart er en av årets gledesspredere og feelgood-filmer! En må være svært grinete for ikke å la dette gå inn i hjertet!

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- C'est la vie! - Frustrerende fransk furore.

Les også andre anmeldelser av utgivelse:
- Et moderne eventyr
- Sjarmerende feelgoodkomedie inspirert av virkeligheten