Anmeldelse av Glasskår, norsk film fra 2002

Vi befinner oss på 80-tallet. Dette er historien om Viktor og hans forhold til den heltete storebroren hans Ole Kristian (OK). Viktor er venner med Roger og Arnor som han nesten alltid henger med. Gutta vil forsøke å få innpass hos jentene, men velger å ta en annen vei enn Ishockey for å sjarmere det annet kjønn. De bestemmer seg for å starte band, siden de skal på leir snart og ikke har tid til å bli gode på skøyter. Roger mener det ikke gjør noe at de ikke kan spille, fordi alt handler om image. Det gjelder bare å trykke på noen knapper å se kul ut. Alt er bare fryd og gammen helt til en dag da OK ligger på sengen og griner fordi han er blir alvorlig syk. Men det er ikke så lett å imponere jentene som de først tror...
Filmen begynner på isen der et lag spiller Ishockey. Keeperen ser bra konsentrert ut der han står og passer buret. Vi hører av kommentatoren at han heter Ole Kristian Hansen og han ser ut til å ta alt i denne ishokeykampen. På sidelinjen sitter gutta og følger sånn passe slapt med. Den ene av guttene knuser sin tomme colaglassflaske. Viktor som sitter i midten med blondt hår forteller at det var her alt begynte. Han og bestekameratene sine skulle inngå en hellig pakt. De skulle bli blodsbrødre og skjærer seg på flasken så blodet pipler frem en og en. Problemet var bare det at han hatet å se blod. Men så når det var hans tur kommer en liten gutt inn i bue og sier at de må følge med fordi nå skjer det. Viktors bror står nemlig som en Gud i målet. De stormer ut for å følge kampen og blodet er glemt. Det var hans storebror OK som de kalte ham som står i målet. Han klarer til å med å score fra målet sitt og redder hele laget. Men det de ikke så var at det bare var ni måneder igjen. Far så det ikke, selv om han er kirketjener og har god kontakt med både Gud og Jesus. Ikke Muttern heller, selv om hun alltid passet på dem. Ikke onkel Reidar heller, selv om han eide sportsbutikken i byen og trente OK’s lag. Heller ikke Viktor så det heller selv om han er sylskarp.

Filmen er basert på en roman av Harald Rosenløw Eeg med samme navn som filmen. Det handler om Viktor som ikke har det så alt for lett med en dødssyk bror og en familie som er bra sammensveiset men som ikke forteller for Viktor helt hvordan alt ligger an. Han får forklart at mange har problemer med det de ikke kan forklare. Slik er det definitivt med OK. Viktor er mye sine kamerater og de finner på mye sprell og bøller med den noe eldre eksosgjengen. De pisser på tanken og stikker bananer i eksosrøret på bilen. Det blir mye spennende med gjengen som opplever tiden på terskelen inn mot ungdomstiden. De tre kameratene jakter på identitet, jenter og gjør stadig nye oppdagelser om de voksnes verden.

Her får man litt av et typegalleri. Onkel Reidar er mannen som ikke har noen venner og alltid prøver ut nye sportsleketøy og later som om han er mye kulere enn det han faktisk er. Den skumle og tøffe eksosgjengen med den overkule rocka Remi i spissen. Den tøffe helten OK er godt likt av alle andre enn eksosgjengen. Så har vi den tøffe og pene ungdomsjenten Car som OK og Remi slåss om. Viktor er den litt sjenerte gutten som kommer litt i skyggen av broren sin. Han er sammen med den tøffe Roger som skaffer sprit for dem og den rødhårede Arnor som drømmer om Wendy.

Regissøren heter Lars Berg og debuterte med Actionfilmen ‘Farlig Farvann’ i 1995. Men i senere tid har han laget en rekke barnefilmer som denne, Maja Steinansikt og Asfaltenglene. Han viser seg her som en grei regissør. Han klarer her å gjøre en bra oppvekstskildring her. Ting er litt trist, men det er også mye håp om dølle guttekamerater. Dette er en grei film som blir ok å se også om en er litt utenfor målgruppen. Det er en passe grei humor i filmen som løser litt opp på stemningen. Og det man opplever her en grei 80-tallskildring med de typiske frisyrene, men det mangler kanskje noe rosafarger innimellom her. Det er ikke alle barna her som spiller like bra. Blant annet så merker man det når de skal forsøke å fremprovosere latter og slikt at de ikke spiller helt naturlig. Eirik Evjen i hovedrollen gjør derimot en bra figur.

Alt i alt likte jeg denne filmen ganske godt. Den er litt nedpå og har litt humor uten å imponere for mye. Jeg liker godt den sympatiske hovedrollen i filmen her som det er lett å kjenne seg igjen i. Det er noe bra med ham i hvordan han er ansvarlig og leiter etter sin egen identitet. Han er en litt komplisert fyr som både er tøff og redd på samme vis. Det er også litt symbolikk i filmen med tittel og ting som passer inn med selve handlingen. Dette er en grei film for folk i overgangen til ungdomsskolen. For alle oss andre så kan man selv kjenne seg igjen i en del her fra den samme tiden. Jeg ruller en svak firer på terningen for denne filmen som gjør jobben sin bra til tider.

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Asfaltenglene - Detektivsøstrene løser saken
- Maja Steinansikt - Frisk barne og familiefilm
- Farlig Farvann - Småfrisk actionthriller