Anmeldelse av Blücher, norsk film fra 1988

Vidar Vestheim og Bernt Berg er to vågale dykkere som har sin fortid fra oljedykk i Nordsjøen. De planlegger å vise sine ferdigheter som dykkere med å ta seg inn i vraket til den tyske krysseren Blücher som ble senket under angrepet på Norge under andre verdenskrig. Vraket ligger fremdeles på bunnen av Oslofjorden, men det er også farlig da det inneholder tonnevis av ueksplodert sprengstoff om bord. Ingen har til nå klart å ta seg inn i vraket. Men vraket skjuler mer enn bare gammelt sprengstoff. Det ryktes nemlig at Gestapopapirer gikk til bunns med skipet som inneholder ting som ikke tåler dagens lys. De to dykkerne vikler seg etter hvert inn i litt av et drama hvor en viktig internasjonal forretningsavtale står på spill...
Filmen starter ved en shabby leiegård i en storby. Ved utgangen mot elven som renner forbi finner man bedriften ‘Steinsland Diving’. Mellom husene i leiegården holder en mann med lyst halvlangt hår på å spyle noen dykkerdrakter. En mann i Helge Jordal skikkelse kommer inn i bakgården og snakker til mannen som spyler. Han stumper et par ganger med alle sine ølflasker som han har i sin pose. Han snakker om at de må komme før stimen med dykkere. Det er nemlig en avisartikkel på trykk om at man har funnet vraket av Blücher. Og mannen med ølflaskene insisterer på at det er de som skal finne veien in i vraket. De ror derfor ut i skumringen på fjorden. I båten snakker om at de må komme seg bort før det blir lyst slik at ikke politiet får nyheten først. De vil bare presse dem til å grave opp papirene, og så tar de all æren. Det ligger noen papirer på bunnen som de vil ha tak i, men de må vente til neste gang me å hente dem, nå skal de bare finne inngangen og overleve. Når de er kommet fram til bestemmelsesstedet tar de på seg dykkerdraktene og hopper i vannet. Et annet sted sitter en herremann og slår på nyheten på TV-en. De handler om demostasjoner mot den tyske finansgiganten Kreist som er kommet til landet for å skrive kontrakt under en milliardkontrakt med norsk oljeindustri. Demonstrantene hevder at Kreist er en tidligere nazist som planla å henrette fremstående nordmenn under den tyske okkupasjonen av Norge under Andre verdenskrig. Men hans norske hovedpartner Leif Weder går god for fortiden til den tyske gjesten. Det eneste som kan kaste lys over Kreists fortid ligger sannsynligvis på bunnen av Oslofjorden. Det dreier seg om Gestapo-papirer om bord på krysseren Blücher, som ble senket i april 1940. I spisse for angrepsstyrken sto Blücher. Troppene skulle ta Jong Haakon og regjeringen i et lynkupp. Men Blücher ble senket, og krigen ble ikke het som Hitler hadde tenkt. Over 1000 tyske soldater forsvant for alltid i dypet. Det fortelles også om at dykkere har mistet livet i forsøket på å finne veien inn i vraket. Det gjør at sjansen for at Gestapopapirene skal dukke opp nå er lik null.

Måten man får presentert denne nyhetssendingen på i begynnelsen av filmen virker alt for konstruert. Det hele virker bare som det er laget for å på en billig måte sette oss inn i hva denne filmen åpnebart kommer til å handle om. Det hadde nok for filmens del vært enda bedre om en hadde ventet med å avsløre helt alle faktaene slik at det ikke ligger så mye mystikk igjen i filmen. Historien er helt greit laget, men man burde virkelig presentert dette annerledes. Det hele blir litt tegneserieaktig her til tider, og man blir da dratt litt ut av handlingen. Man forsøker seg også med en litt enkelt humor for å forsøke å friske opp filmen litt. Men det er ikke så morsomt som man ønsker og man finner heller ikke helt den store sjarmen i de enkle karakterene. Helge Jordal og Frank Krogh gjør sitt ytterste her for å portrettere de to rufsete dykkeren uten at det hjelper filmen så alt for mye. Også Hege Schøyen forsøker å berike filmen, men hun passer ikke så godt inn her hun heller i forsåk på å være filmens babe. Det kan bli litt for mye av det gode med to bergensere i hovedrollen, og det kommer fra en som er bergenser selv.

Det er den norske folkelige regissøren Oddvar Bull Tuhus som står bak filmen. Han har fra før gitt oss norske ungdomsfilmer som 1958, Hockeyfeber og Fifty / Fifty. Blücher ble hans siste film som regissør. Dette er en film forsøker å utnytte farvannet som Orions Belte åpnet noen før år før denne filmen så dagens lys. Dette er nok en handlingsdrevet norsk film som var forsøkt å ligne på de amerikanske filmene som ble laget i samme periode. Men i forhold til Orions Belte framstår dette nesten som en vits som man ikke tar for seriøst. Dykkesekvensene er dog ganske tøffe for sin tid. De er litt klaustrofobiske og man får virkelig følelsen av å bli med inn i et skipsvrak. Men bortsett fra det er det ikke mye å hente her. I begynnelsen finner man en litt rolig musikk som kan minne litt om en seig versjon av den man finner i Crocodile Dundee. Denne musikken passer okei inn og gir det hele litt cowboystil. Fotoet er dog til tider litt kult gjort og fiffer opp en ellers litt småkjedelig film.

Det er åpenbart at man forsøker å legge opp spenning i samme stil som Orions Belte, men det er bare det at denne filmen ikke når den til knærne en gang på det punktet. Dette er dog en helt grei film å se. Man kjenner igjen enkelte ting fra Orions Belte og disse likhetene er ikke av positiv art. Her er det også mye som står på spill og stormaktskamp er byttet ut med oljeverdier og skruppelløse bakmenn. Det hadde nok vært på sin plass å ha med litt mer sterke scener og litt mer action. Man blir nesten litt søvnig når man ser dette og filmen åpenbarer seg som langt i fra det en håper på på forhånd. Men det at man ikke tror nok på historien er et lite problem og trekker godt ned. Skurkene er litt for voldsomme og heltene like så. Man har også som sagt fått veldig lite ut av alle de mange norske kjente navnene i denne filmen. Det hele virker litt krampaktig med disse Gestapopapirene som får en svært viktig del i denne filmen. Men spenningsscenene er ikke hvasse nok her til å underholde deg stort bortsett fra noen dykkescener. Det tar seg noe opp mot slutten, men det tar for lang tid før denne filmen kommer skikkelig i gang med det som er litt interessant å følge, og når den gjør det er det hele kjapt over.

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Hockeyfeber - Norsk sportsfilm fra ishockeymiljøet
- 50/50 - Hjelp de er i platebransjen!
- 1958 - Amerikanisert norsk ungdomsfilm
- Angst - Merkelig dramathriller om en ‘stalker’