Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Umeå4ever, norsk film fra 2010

Komedie Spilletid: 99 minutter

Enkel småmorsom norsk komedie som sliter med å skille seg nok ut

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 17.07.2012]
Vi følger Stian som er blitt 31 år gammel og sliter med kjærligheten. Han har lenge vært sammen med Stine og så blir det brått slutt. Hun har vært utro med sjefen sin og velger å gå fra ham fordi han ikke passer inn i livet hennes. Han tror at ingen vil ha ham og depper fordi han vil bare at kjærestene hans skal like ham og stifte familie. Ting går ikke helt på skinner for Stian og han sitter igjen med en familiebil. Han føler seg alene og tenker ut at det er ingen som bryr seg om ham bortsett fra han selv. Selv foreldrene hans liker kameraten hans Anders bedre enn ham. Han er helt på bunn og finner ut at han skal dra til Umeå for å finne en gammel svensk ungdomskjæreste. Han drar sammen med kameraten hans Anders til stedet der han sist var som femtenåring og opplevde den store kjærligheten...
Annonse:

Filmen starter med at vi ser en gutt som skriker til på en kampsporttrening. I en gymsal står alle lignet opp for å trene mot jevnbyrdige treningskamerater. Med ett får de beskjed fra treneren å stille opp og sekunder etterpå har de stilt opp på snorrette linjer med hendene ned langs siden. En jente roper på den lysluggede gutten Stian som skrek i åpningsbildet. Hun tar ham med inn i garderoben og spør om han liker henne. Hun er svensk, pen og lyshåret. Stian nikker for at han liker henne så kysser de. Noen tiår senere i 2010 i Oslo befinner den samme Stian seg. Han står å kikker ut over vannet mens kameraten hans leker med en grillfile som de skal legge på den varme grillen. Stian finner fram et brev hjemme som faren hans har funnet fram når han ryddet hjemme. Han spør om kameraten Anders husker taekwondostevnet Umeå og Robyn. Anders sier at han ikke kan glemme henne siden Stian har pratet om henne fra han var 15 til 25 år gammel. Stian sier at det ikke er det men det er en del morsomme bilder. Så kommer Color Line båten og tuter til dem i det den passerer forbi ute i fjorden. Anders sier at de ikke skal bekymre seg om fortiden, men heller grille og kose seg. Men Stian sier at han ikke kan fordi Stine kommer med båten nå og ville at han skulle hente henne. Anders liker ikke det siden de hadde en avtale og etterpå skulle de jo se kamp også. Så ringer Stine og han må gå. Han setter seg i bilen og kjører i regnet for å hente Stine som kommer med båten. Når han nærmer seg båten blir det finere vær. Han plukker henne opp og hun ber om unnskyldning fordi hun hadde vært så sint i telefonen. Han nikker og sier at hun nok var litt sint ja. Da blir hun sint igjen og legger ut om at det skal to til for å krangle. Han sier at det ikke var sånn ment, men hun er ikke tilsnakkendes og ligger seg til for å sove i bilen.

Regissør Geir Greni har laget en rekke kortfilmer og har nok båret lenge på drømmen å lage spillefilm. Han var faktisk villig for å satse alt for kunsten og da han ikke fikk all finansiering i orden satset han like gjerne huset for å lage film. Vi liker at mannen virkelig gøtser på. Jeg er nok ikke helt med på at dette var en film som er god nok eller har såpass bred appell at jeg ville satset al jeg eide på den selv om filmen faktisk er litt morsomt. Det er mye bra håndverk her og man merker at Greni vet hva han gjør og kan kunsten å lage film. Dette er en komedie som fungerer bra til tider og humorporsjonene er greit fordelt utover. Filmen makter det å beskrive en god del småmorsomme situasjoner og enkle detaljer som kan oppstå i hverdagen. Anders som er kameraten til Stian er henger sammen med Stians foreldre når ikke Stian. Man får også den irriterende kjæresten som er en skikkelig bitch og den snille Stian som nesten finner seg i alt. Her får man nok en komedie om frustrerte unge menn som roter med kjærligheten.

Dette er en film som ikke er så mye mer med enn humoren. Man småhumrer litt av en del av poengene som fungerer. Noen poenger er litt for banale og hovedpersonen er også litt for fargeløs her. Da fungerer kameraten hans Anders i Vegar Hoels skikkelse. Dette er jo bygget opp som en roadmovie. Filmen forsøker å være tøff uten å være rølpete nok slik man her hadde forventet seg. Når man kommer inn i en situasjon vet man litt hvordan den kommer til å ende. Man kjenner de enkle karakterene litt for godt og de blir ofte litt ensporet. Men til tross for alt dette plukket så er det mye sjarme å spore her innimellom slagene. Dette blir imidlertid ingen storfilm og man føler egentlig at dette bare er helt grei enkel underholdning.

For å oppsummere er denne filmen oppe å lukter på fireren i de situasjonene som fungerer best, men filmen blir litt ujevn og kunne nok hatt godt av mer bearbeiding av manus for å skru det hele til litt å få det mer interessant. Dette sliter litt med å skille seg ut og jeg må si at jeg hadde forventet mer enn dette av en spillefilmdebut. Om man liker norsk film så er dette noe en helt klart kan prøve seg på. Om man ikke forventer for mye så kan dette fungere som typisk morsmålsunderholdning.


Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Alle må dø - En leken slasher som prøver, men tryner.

Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(3 av 6 - 32 stemmer)

Kritikker i media

  • Umeå4ever
  • Stavanger Aftenblad
  • FilmMagasinet
  • Østlandets blad
  • Romerikets Blad
  • Filmforumet
  • Verdens Gang
  • Dagbladet
  • Side2
  • NRK P3 - Filmpolitiet
  • Filmfront
  • Haugesunds Avis
  • Avisa Nordland
  • Tønsberg Blad
  • Cinerama
  • arilabra.com
  • Smis.no
  • Adressavisen
  • Aftenposten
  • Filmbyen
  • Gudbrandsdølen Dagningen
  • Online.no

Land:

Norge

Språk:

Norsk

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2020 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.