Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Face/Off, amerikansk film fra 1997

Action, Thriller, Kriminal Spilletid: 133 minutter Aldersgrense: 18 år

Svært underholdende 90-talls konseptaction

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 06.06.2012]
FBI-agenten Sean Archer går inn for sin jobb med et voldsomt pågangsmot. Særlig når det gjelder å stoppe den gale kriminelle terroristen Castor Troy som drepte sønnen hans. Sean og teamet hans klarer å få tak i Castor, men de får ham ikke til å snakke om hvor han har gjemt en gigantisk bombe som truer millionvis av folk i storbyen. For desperate situasjoner kreves det også drastiske løsninger. Her er planen helt vanvittig. Sean og Castor bytter nemlig fjes stemme og kommer på den måten inn i hverandres roller. Dette er noe som skaper mer hodebry for hverandre og det er ikke bare bare å fylle rollen troverdig. Sean får en vanskelig oppgave med å forsøke å få broren til Castor til å snakke og finne bomben før det er for sent. Så dypt som dette har ingen gått under cover før, men situasjonen kommer ut av kontroll. Castor med Seans fjes forsøker å gjøre livet surt for Sean i med Castors fjes. Da ingen vet at de har byttet fjes så er det nå Castor som sitter på trumfkortet og Sean må kjempe seg tilbake for å få tilbake sitt gamle liv og familie på den andre siden av loven...
Annonse:

Filmen begynner med at vi får se en far med sin sønn på en karusell. De koser seg på karusellhestene der de kjører rundt og rundt. Faren kysser gutten sin som han er så glad i. Et annet sted finner vi en mer skruppelløs kar som ligger buskene og sikter på faren til gutten gjennom sitt snipersikte. Vi ser at han nøler litt mens faren og gutten har sin beste tid sammen. Mannen i buskene drikker litt av sitt sugerør og skyter faren kaldblodig i ryggen. Han har også drept sønnen. Og brått er den frydefulle karusellturen forvandlet til et mareritt for den kjærlige faren. Så beveger vi oss seks år fram i tid. Faren som heter Sean Archer befinner seg i storbyen i en skyskraper. Han jobber som agent for en hemmelig antiterroristgruppe. Den skruppelløse mannen heter Castor Troy og har her forkledd seg som prest for å plassere et skap fullt av tidsinnstilte bomber i en bygning. Det kommer vel som ingen bombe at denne mannen er en terrorist. Og nå har han plassert en bombe i kirken. Han rocker over kirkegulvet i sitt prestekostyme mens han legger an på en av de unge damene i kirkekoret som synger ‘Halleluja!’. Nå har Sean og sitt team fått et spor når broren til Castor skal ut å fly. De tror kanskje de kan få has på Castor gjennom ham. På flyplassen møtes de to brødrene. Castor er innført sin mørk lilla dress og mørk rød skjorte og med sine to gullpistoler i hylsteret bak på ryggen. Han forteller broren sin Pollux at han må holde seg unna område 18 i byen der det kan bli litt røykfylt. Så entrer de to privatjetten. Castor legger heftig an på en av flydamene og råklier med henne. Hun vier seg å være en FBI-agent og snart er flystripen fulle av FBI-folk inkludert Sean og gjengen hans. Castor prøver å true piloten til å ta, men når FBI presser på fra alle kanter er det ikke lett å være en Castor opp i alt dette og det hjelper heller ikke på at han dreper den kvinnelige FBI agenten og kaster henne ut av flyet. Nå starter en voldsom jakt når flyet hans stoppes for Castor vil ikke bli tatt frivillig.

Konseptet er jo ganske stilig og bra gjot her slik at det virkelig fungerer. Det to stykker bytter fjes som dette er en artig tanke og er noe om gjør seg godt på film. Man får med dette en god del fiffige problemstillinger når begge på hemmelig vis entrer hverandres verdener og liv. Dette blir me andre ord en helt ny type rollebyttefilm. Det er ting som ikke flyter like godt her som hvordan man mister kontrollen over Castor som tar politimannens rolle sånn helt uten videre. Dette virker noe rart, men man dveler ikke mye over det i denne filmen og det er gjerne like greit. Man vet jo ikke helt om det ville latt seg gjøre å bytte fjes på denne måten, men det ser troverdig ut i filmen og man har også klart å gjøre denne illusjonen ganske bra. Ikke minst på grunn av hovedrolleinnehaverne John Travolta og Nicolas Cage som spiller hverandre på en ypperlig måte. De gjør hverandre så god og det er nok litt småkomplisert å skulle spille en annen karakter som forsøker å være noe han egentlig ikke er. Dette er Cage på høyden av hans karriere, og man skulle fått mer av dette nå for tiden da Cage sliter med drøssevis av middelmådige filmer på samvittigheten. Også Travolta må sies å være på toppen av sin karriere her også selv om han har klart seg bedre enn Cage med årene. Travolta husker man for hans ikoniske roller i Grease og Pulp Fiction, her gjør han også en god rolle og viser at han også kan være del av god action sammen med Cage. Cage får virkelig fram det beste i seg selv når han både spiller terroristen Castor Troy og politimannen som Sean som Troy. Dette hørtes kanskje litt komplisert ut å få folk til å bytte roller i filmen på denne måten, men ting er ypperlig utført i så øyemed og man er aldri i tvil om hvem som er hvem her til en vær tid.

Dette er en ganske god actionfilm som leverer varene. I sjefstolen sitter selveste John Woo som har vist seg å ha øyne for gode actionsekvenser på film og han gjør det bra stødig her også i så måte. Det er ofte noe veldig storstilt over Woo når han leter etter å skape minneverdige øyeblikk. Det er ikke alltid at Woo treffer helt med det han gjør, men her gjør han det på storstilt vis. Her får vi en spennende og actionfylt film som kan minne om de store agentfilmene i bransjen. Det er utrolig kult å se de to hovedkarakterene som infiltrerer hverandres liv på en svært minneverdig måte. Woo klarer å få oss til å føle på den kule settingen her som leker med hva som er medisinsk mulig i denne fjesbyttingsactionfilmen. Man får servert litt av et frydefult actioneventyr her. Dette er ikke like bra som The Rock, men viser at dette også har bøtter av potensiale å by på som også Woo bruker til det fulle her. Det er mange bra actionsekvenser her som da man stormer Castor Troys leilighet med fult SWAT-team. Der blir det mye tøff skyting så fjærene i sofaputene flyter rundt i luften og en liten gutt som hører på ‘Somewhere over the rainbow’ midt opp i all denne syke desperasjonen av kuleregn. Denne scenen får vi et møte mellom de to som haer har tatt hverandres roller og det får de gjennom et speil som de står på hver sin side av og forsøker å drepe hverandre med å skyte seg selv i speilet. Med andre ord kan man si at denne scenen har flere lag og passer som hånd i hanske med all fjesbyttingen.

Man kan ikke få sagt nok ganger at dette konseptet er svært kult. Filmen viser seg som en av de store actionfilmene fra 90-tallet. Det er ikke hver dag man ser noe som engasjerer så mye som det dette gjør og særlig for en mann som meg som digger slike på kanten konsepter på film. Jeg ruller faktisk en svak femmer for denne filmen som fremdeles fungerer som den gjorde på sutten av 90-tallet når jeg så denne på kino. Dette er Woo på sitt beste når det gjelder Hollywoodfilm. Jeg vet ikke om noen andre ville klart å ha like god kustus på dette som det Woo her viser at han har. Dette er god gammel 90-tallsaction der man får de trygge gode eksplosjonene og kulene svirer rundt deg i hopetall. Man skulle laget mer slik action nå for tiden og ikke bare gå for oppfølgere av gamle prosjekter. Slutten er også ganske bra her med særdeles overmettet action så det kan litt rundt for noen og en hver. Spenningskurven er bra lagt opp her og jo mer man nærmer slutten jo mer action får man og jeg trenger egentlig ikke si at dette er veldig underholdende hele veien, fordi det skjønner man raskt av å lese dette eller å se filmen for seg selv.


Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Red Cliff - Kinesisk krigsunderholdning med store, episke slag
- Paycheck - Futuristisk action med stil over substans Woo-style
- Windtalkers - Solid krigsfilm
- Mission - Impossible 2 - Usannsynlig og underholdene
- Hard Target - Mye bedre enn først fryktet
- Hard-Boiled - En actionfest uten sidestykke!
- Once a Thief - Frekke tyverier med kul action og noe humor
- Bullet in the Head - Supersterk krigsfilm fra John Woo
- The Killer - Dødelig kul action av beste merke
- A Better Tomorrow II - John Woo med en mer actionfylt oppfølger til sin gjennombruddsfilm
- A Better Tomorrow - John Woos første store filmhit

Diskusjon

18.09.2007 sier kanoner: Herlig gladvold regisert av john woo. Ligger på min topp ti liste over gode filmer. Det skal nevnes at jeg liker store produksjoner med masse action, så hvis du krever en viss realisme i actionen, så er kanskje ikke dette filmen for deg.

Er masse gode scener og gode sitater i denne filmen. Jeg nevner:
"Weee what a prediciment"
"I could have peaches for hours"
"I want to take his face... off"

Scenen fra kirken er legendarisk. John Travolta gjør en av sine bedre roller i denne filmen :)
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(4,9 av 6 - 35 stemmer)

Kritikker i media

  • Face/Off
  • Verdens Gang
  • Filmfront
  • Se og hør
  • Cinerama
  • Hjemmekino.no
  • arilabra.com
  • Filmhjerte.blogg.no
  • Dagbladet
  • Aftenposten
  • Dagsavisen
  • Filmbyen

Land:

USA

Språk:

Engelsk, Latinsk

Filmselskap:

Paramount Pictures

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2019 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.