Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Kristine Valdresdatter, norsk film fra 1930

Drama, Romantikk Spilletid: 87 minutter

Gammelnorsk film som oser av nasjonalromantikk

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 17.04.2012]
Den engelske Lord Wakefield er en mann som elsker Norge og hvert år om sommeren kommer han til Vang i Valdres for å fiske. En sommer er det den vakre Anne som er budeie på seteren der han tilbringer tid. Han blir straks forelsket i henne. Men det er ikke enkelt når også bondegutten Tolleif er forelsket i Anne han også. Men han holder seg borte når Lorden han ser at Wakefield prøver seg på Anne. Han skriver i et brev til henne at de må glemme hverandre når ikke Anne er den han skal ha. Anne blir lei seg og holder seg borte fra bygda. Alle tror Anne er druknet i vannet. Og på vårparten ligger det et barn på trappen til et lensmann Solbjørs trapp. Han tar seg av ungen og hun får navnet Kristine Valdresdatter. Som liten plages hun at hun ikke vet hvem foreldrene er. Hun vokser opp og er smart og pen og er den beste på skolen sin. Hun elsker sin barndomsvenn Harald i ungdommen, men selv om de begge synes de er de den rette for hverandre så kommer en masse hindre i veien for dem...
Annonse:

Filmen begynner med at vi skal besøke Vang i Valdres som ligger i en dyp kløft innunder Jotumheimen. Vannet ligger blankt og stille og fjellene hviler ned mot det på begge kanter. Bjørken blomstrer og soler seg i det pene lyset denne dagen. I elven renner fannet i strie strømmer. Lun og smilende ligger Vangsmjøsa en sommerdag som det vi får her. Til denne bygda kom Lord Wakefield sommer etter sommer. På jonsokdag drog han alltid opp til Solbjørsetra. Han er en pen mann og går selv om det er en pen sommerdag med både hatt og dress med dressjakken kneppet igjen. Lensmannen som lorden bodde hos nede i bygda fulgte med oppover til seteren. Som kjentmann brukte han gjerne Ole Vik eller Storeviken som de kalte ham. Budeien Anne og bondegutten Tolleif hadde hatt en travel dag oppe på seteren. De pynter med bjerk og står i for å gjøre alt klart til de besøkende. Når Lord Wakefield ankommer forteller han Anne at alt her omkring er like vakkert som det Anne er. Under maten taler Lorden om at han alltid lengter tilbake til dette vakre land hvor han blir møtt med gjestfrihet og smilende jenter. Så slår han av en skål for jentene i Valdres. Så spilles det fele og folk byr opp til dans på seteren. Selv Lorden svinger seg i valsen med Anne.

Regien er med storregissøren Rasmus Breistein. Han er kjent for sine mange bygdefilmer utover 1920-tallet og med den store suksessen med Fante-Anne som sin flotte debutfilm. Etter Fante-Anne fikk vi også Brudeferden i Hardanger i 1926 og her avslutter han Norges stumfilmhistorie med den siste stumfilmen som ble laget. Som Fante-Anne så bygger dette også på skrevet litteratur. Denne gangen er det Hans Andersen Foss' roman med samme navn som filmen som benyttes som sterk inspirasjonskilde. Men i forhold til Fante-Anne og Brudeferden I Hardanger så er dette mye lysere fortalt. Det nærmest skinner hele veien av denne filmen og den er blitt veldig nasjonalromantisk. Kjærlighet og identiteten står veldig sentralt her. Det var jo viktig å vite før i tiden hvor du kom fra og det staket også ofte ut hvor du kom hen også. Her får vi nok en bygdefilm der livet på bygden vises uten å kritisere ting. Selve historien er kanskje litt unaturlig og oppstyltet. Men til tross for det er dette en film som folket nok kommer til å godta likevel. Det er jo mange løse tråder her som nøstes opp på slutten og kanskje går det til og med mye bedre enn man hadde forventet på forhånd og det liker jo mange å oppleve.

Dette er jo en veldig norsk film og for mange vil det kanskje bli for mye av det gode. Det gjør seg gjeldene både klærne, landskap, bygden og bygningene. Her får man veldig utstrakt bruk av bunad hos kvinnene. Landskapene er med høye fjell og dype daler og det flotte vannet rett ved. I bygningene er det mye laftede flotte tømmerhus, sjarmerende setre og typiske skolestuer. Også gårdshusene er typiske med stående kledning og småskjeve slik som eldre gårder skal se ut på denne tiden. Man driver med gårdsbruk og man får se slåtten. Bygden framstår også som svært idyllisk her. Solen skinner alltid og det stråler av folkene og man går ofte i bunad og felen er aldri langt unna med sine flotte folketoner.

Selv om dette er en film uten lyd så har den inkorporert musikken ganske bra her slik at det virkes innimellom som om det er lyd. Blant annet så er det mye bruk av felespillscener som har felemusikk til seg og da ser det også ut for et utrent feleøye som om det er den felen som spiller. Og også sang blir brukt her som skal forestille de som er med i filmen som synger. Det er også bra gjort med måten man spiller ut scenene på. Man skjønner bra hva som skjer her og tekstene er ikke for lange slik at det blir tungt å lese. Skuespillerne gjør også en god jobb for å få dette til å bli en bra severdig film. Igjen får vi se den flotte stumfilmdronningen Aase Bye som den voksne Kristine Valdresdatter. Og hun er jo både blitt erfaren, dreven og egnet til å spille hovedrollen her. Vi får også en pur ung Tore Foss (Lån meg din kone, Ung Flukt og Operasjon Løvsprett) her som Harald som gjør sin debut i denne filmen.

For min del er dette en film som begynner bedre enn den slutter. Det hele blir litt for preget av å skulle gjøre folket glad. Det er jo faktisk en del klisjeer som er brukt her også, selv om en ikke hadde opplevd så alt for mange av dem den gangen så plager det en litt. Man føler også at filmen blir litt i det enkleste laget når den skal fortelle historien. Jeg liker slik noe er lagt opp her, men hadde jeg kunnet velge så hadde jeg nok håpet på at det kom til å legges opp litt annerledes og litt mer naturlig. Slutten blir også litt for konstruert. Men til tross for mye plukk her så oppleves dette ikke som en dårlig film. Den spiller jo ofte på folkets strenger og gir dem det de vil ha. En stort norskere film enn dette får man ikke. Dette oser gammel-Norge slik man ser det når landet er på sitt mest nasjonale. Man skal heller ikke kimse over at filmen ble en stor publikumssuksess. Jeg gir en firer for denne filmen som ga meg noen øyeblikk underveis og som har et enkelt men okei fotoarbeide.


Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Gullfjellet - Tannløs gullfeber
- Ungen - Godt dystert drama som glimter til innimellom med noe småhumor mellom slagene
- Brudeferden i Hardanger - Klassisk norsk dygdestumfilm
- Felix - Romantisk stumfilmdrama som ikke bergtar deg
- Fante-Anne - Solid norsk triumf for sin tid

Les også andre anmeldelser av utgivelse:
- Norges siste stumfilm i ny musikalsk drakt

Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(5 av 6 - 8 stemmer)

Kritikker i media

  • Kristine Valdresdatter
  • Filmfront

Land:

Norge

Språk:

Norsk

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2019 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.