Anmeldelse av Skraphandlerne, norsk film fra 1975

Albert og Herbert Hansen er far og sønn. Konemor er død for tredve år siden så de danner hele familien Hansen. Albert er eier av skraphandlerfirmaet ‘Hansen og Sønn’ som han driver sammen med Herbert. Det er ikke akkurat god butikk men de klarer seg. Albert er begynt å bli gammel og klager over hjertet sitt og er avhengig av sønnen sin Herbert som begynner er midt livet med sine passerte 40 år. De er som familier flest. Deres forhold er godt med litt krangling og små uenigheter. Men deres kompanjongskap går mot slutten og sønnen Herbert føler at faren Albert er en bremsekloss for at han skal selv stifte sin egen familie og det tenker han å gjøre noe med for å slite seg løs når han får en kvinnelig kompanjong han heller vil slå seg sammen med...
Filmen begynner med at vi får se et bilde av en høy tynn mann i frakk med en gutt som han holder i hånden. I bakgrunnen ser vi en hest med vogn bak. Så zoomes det ut og vi ser at vi befinner oss i et rom med en rekke eldre gjenstander og tikkende klokker. Så følger vi med helt rundt i rommet og inn på kjøkkenet. Der sitter en kar med sort hår og leser avisen. Når han har lest ferdig reiser han seg opp og går bort til døren og plukker opp en kost og banker tre ganger i taket med den. Så tar han på seg en jakke og banker i taket igjen. Og da får han svar fra gamlingen som svarer jada. Han går ut og tar fram hesten i bakgården foran en stor vogn tom vogn. Så kommer gamlingen ned i en morgenkåpe og skur på radioen som han tar med seg sammen med avisen under armen. Han tar seg en kaffekopp og går ut i bakgården han også. Han går inn på utetoaletten og lukker døren hardt igjen som resulterer i at en rekke gammelt skrap faller ned foran døren. Da kommer han seg ikke ut og roper etter hjelp.

Dette baserer seg på den britiske TV-serien Steptoe and Son. Dette er en komedie som handler om mennesker. Her har man ikke romantisert noe og man får servert mennesker slik de vanligvis er. Disse er verken fantastiske eller særlig vellykkede. Man får servert dagligdagse situasjoner i et satt forhold mellom far og sønn slik de har levd i førti lange år. Men man kan jo ikke fortsette å bo hjemme i det uendelige og sønnen vil endre på det. Han vil bo for seg selv og ha litt privatliv og derfor deler de huset i to. Far synes ikke det er så gøy for han vil jo bo slik han alltid har bodd. Dette blir det mye moro ut av. Det skaper jo en del utfordringer for far må jo gjennom noen rom for å gå opp å legge seg og på kjøkkenet deler de vasken gjennom en vegg. Også TV-en slik at de ser halve vær og det er ikke lett å bestemme hva de skal se på. Det har sine utfordringer å være sønn og være uten penger til å etablere seg. Han eier jo også halvparten av farens hus og det kan komme godt med når han skal frigi seg fra faren. Det er ikke lett å bli gammel heller for faren som ikke vet hva han skal finne på uten sønnen som han trodde han skulle bo med for alltid.

Bo Hermansson står for regien her. Dette er hans tredje spillefilm. Han er nok mest kjent for å stå som regi for suksess-serier ‘Fleksnes Fataliteter’ og ‘Fredrikssons fabrikk’. Her forsøker han seg nok en gang på en komisk norsk film. Jeg har ikke sett den svenske TV-serien Albert og Herbert, som var lenge før min tid og som alle digget den gangen da den gikk på NRK, som her karakterene har sitt navn fra. Hermansson laget også den serien, så da hadde han sikkert nok ideer for å gjøre en norsk versjon av dette universet. Han kan det å skape litt komiske situasjoner som det blir litt av her. Han står jo også for manuset her og da kan han gjøre litt som han vil med karakterene. Dette er jo noe litt annet enn Fleksnes, men det er litt i samme gaten. Her har man ikke Fleksnes og modern her er det Herbert og faderen. Man kan skimte at dette er skapt av de samme hjernene som lagde den britiske Fleksnes. Hermansson har skapt en komedie som man blir litt glad i her selv om det hele har mer potensiale å utnytte her. Her surfer han litt med å bruke en av våre norske nasjonalskatter i Leif Juster. Det kan liksom ikke gå helt galt når han deltar i en film. Juster har jo en god komisk timing som han bruker mye her.

Filmen har ikke så mye feelgood som man kanskje håper på. Her får en mer hverdagskomikk. Det hele er nesten blitt litt grått og trist og traust, men det er jo en del av konseptet. Det er jo en del moro her, men man gapskratter ikke, det er mer som man smiler litt innimellom. det hele føles jo også litt bedre når man blir mer kjent med karakterene. Men jeg må si at jeg kanskje hadde forventet litt mer av dette. Dette er første gang jeg ser filmen og hadde nok forventet å le mer av en Justerfilm enn det jeg gjorde her. Jeg digger jo også Fleksnes så jeg hadde håpet på at dette skulle falle i god jord det også, som det også tidvis gjorde. Filmen blir kanskje litt enkel i lengden. Ting flyter nok best i begynnelsen her, selv om resten også er okei fornøyelig den også. Om du liker eldre norske komiske klassikere så vil nok dette falle i smak. Det er ikke like legendarisk som Fleksnes, men det skal jo litt til å følge opp et fenomen som det. Juster gjør mye av filmen her. Man glemmer nesten Tom Tellefsen her, selv om han spiller dugenes han også, når han spiller mot den store profilen Juster. Men alt i alt er dette en severdig affære som nok var morsommere før i tiden, men som har også sine stunder ennå. Jeg velger å gi filmen en svak firer fordi den var mer enn bare en middelmådig film som man har sett så mange av gjennom årenes løp.

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Fredrikssons fabrikk - The movie - Billig norsk underholdning
- På stigende kurs - En komedie med synkende kurs
- Den Siste Fleksnes - Marve Fleksnes på sjekkern
- Mannen som ikke kunne le - En film om latternevrose