Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES

Filmfront.no bruker cookies med Google analytics for å ha statistikk over bruk av filmfront.no. Med å fortsette å bruke filmfront.no godtar du bruk av cookies.
Logg inn
Bli medlem
Filmfronts egen podcast
 
 

Anmeldelse av Kristin Lavransdatter - Kransen, svensk film fra 1995

Drama Spilletid: 180 minutter Aldersgrense: 11 år

Pompøs og langdryg middelalderskildring

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 31.01.2012]
Vi befinner oss på første halvdel av 1300-tallet noen tiår før pesten kom til Norge. I Gudbransdalen levde det et familie man kalte Jørundgårdsfolket. Da barnet Kristin var syv år gammel hendte det en gang at hun skulle få følge med sin far opp på seteren deres. Det var en vakker morgen litt frem på sommeren. Hun hadde aldri før vært oppe på fjellene. Og nærmest Lavrans red svennen Arne som var Kristins beste venn. Lavrans var blitt gift i en ung alder. Han var bare 28 år og yngre enn sin hustru. Som fremvoksting hadde han vært ved hirden og nytt godt av en god oppfostring, men etter sitt giftemål ble han boende i ro på sin gård. Kristin viste at på fjellet var det ulv og bjørn og under fossen bodde troll, tusser og alvefolket. Og hun ble redd for ingen viste tall på dem, men det måtte være mangfoldig flere av dem enn av kristne mennesker. Mens de andre sover på morgenkvisten beveger Kristin seg ned mot leven med hesten. Der blir hun redd når hun ser noe hun tror kanskje er et en frue som vinket med en krans av gull. Hun roper på far som kommer løpende blek om munnen som han visste hvilken fare hun hadde vært i. Kanskje var det dvergmåen hun hadde sett. Kristins lillesøster Ulvhild var et veldig elskverdig barn som alle var glad i, og da hun fikk en tømmerstokk over seg ble alle helt fra seg. Kristin følte litt skyld over episoden da hun var i nærheten. Lavrans kone hadde mistet tre sønner og ville ikke miste sitt kjæreste barn. De sender bud på heksen Fru Åshild som skal forsøke å redde lille Ulvhild. Kristin drar også på pilegrimsferd til Nidarrosdomen med sin far. Tiden går og lillesøsteren Ulvhild er dårlig til bens og må støttes av trekrykker. Kristin er blitt en del eldre også og får møte sin brudgom Simon Darre for første gang da han kommer på besøk til gården, men Kristin blir ikke forelsket i Simon. Så dør Arne av at noen skjærer strupen av ham og Kristin blir ute av seg. Kristin blir bedt om å bli sendt i kloster og faren hører hennes bønner. Men på en tur med klosteret møter Kristin ridderen Erlend som blir hennes store kjærlighet. Det gjør at livet til Kristin ikke bare blir enkelt ettersom hun er lovet bort til Simon...
Annonse:

Filmen starter med at en ung dame ved navn Kristin får gredd sitt fagre hår av en eldre dame med grønt klede på hodet. Den eldre damen sier at den unge damen slår håret ut for siste gang. Den unge damen sier at Mor Ashild ikke vet hvor god hennes far er. Hun begynner å gråte mens hun forteller at faren har holdt av henne mens hun lå med en mann ved navn Erlend i fjøset. Så kommer brudekronen inn i rommet bærende av noen kvinner. De sitter den på hodet til Kristin. Så bærer det ut på tunet der man danser i en stor ring mens en høy og mørk mann og Kristin danser på bordet i midten. Det er flott sang og musikk mens alle andre danser. Så føres Kristin inn og ber å speile seg i vannet. En hopper så tilbake til Kristins oppvekst.

Filmen er basert på romanen Kransen som er først bind i Sigrid Undsets middelaldertriologi om Kristin Lavrandsdatter. Dette tar plass i Norge i en svunnen tid som er svært ulik vår egen. Religion og tradisjoner har en voldsom plass i samfunnet. Om folk handler utenfor skikkene og det familien bestemmer så kan det følge dem for resten av livet. De kan bli utstøtt og snakket om og Gud vil kanskje ikke tilgi dem for deres utukt. Her får man arrangerte ekteskap, men ekte kjærlighet er ikke lett å tukte og det får man opplever her. Kjærligheten mellom Kristin og Erlend er med andre ord forbudt kjærlighet. Men det er ikke lett heller å leve med en man ikke elsker.

Liv Ullmann har både skrevet manus og gjør også regien her. Dette var hennes andre film hun hadde regie og manus på. Den første var den nordiske samproduksjonsfilmen Sofie fra 1992. Ullmann har laget her en veldig omfattende film. Man bruker veldig lange scener og bruker lang tid på å komme med sine poenger. Det gjør også at filmen kanskje kan oppfattes som litt tung og kjedelig for mange. På tempoet virker det nesten som om filmen er laget på midt på nittenhundretallet. Dette mangler med andre ord en del driv. Det er Sven Nykvist som står for fotoet og det er jo stødig gjort det. Det er mye bruk av stillkamerbruk og det skaper også en litt kald stil. Om man er vant til storslåtte teaterstykker så vil du nok like denne filmen og dette kjennes ut som et filmet påkostet spel av dimensjoner. Men det er noe som gjør at dette dessverre ikke får den store appellen hos folk flest. Det at over 600 000 så denne filmen på kino er nok mye skolenes fortjeneste. Selv ble jeg også sendt på tvangskino for å se denne filmen. Filmen er jo alt for lang også. Det at man skal trenge gjøre denne filmen over tre timer er for meg en stor gåte. Man kunne med enkelhet gjort dette en del enklere og mer underholdende om man hadde kortet ned affæren og gjort litt mindre bok og litt mer film av dette.

Historien er jo forsåvidt grei nok den, men måten dette er fortalt på er ikke den beste. Det hjelper heller ikke på at man begynner med slutten. Dette blir faktisk noe veldig såpeaktig over dette her innimellom. Kjærlighetsscenene mellom Kristin og Erlend flyter ikke helt like godt som man hadde ønsket. De er ikke så romantiske og heller litt småekle og litt tafatt til tider. Kjærlighetsscenene virker også litt stive og lite naturlige. Var det så forskjell på hvordan folk oppførte seg og snakket før i tiden? Var alle så gravalvorlige og lite livlige? Det blir også svært teatralsk til tider og folk holder lange kunstneriske monologer. Det går også lengre mellom replikkene her. Snakket man ikke så mye før eller var alle så sjenerte? Jeg er også usikker på hva man egentlig forsøker å oppnå med filmen. Er dette høykulturens bidrag til det norsk folk som de royale skal trykke til sitt bryst og applaudere med sine prektige hender? Dette er på en måte Norges svar på Hollywood-filmen Cleopatra med Elisabeth Taylor i hovedrollen. Den filmen var verdens dyreste og ble ikke akkurat den suksessen som man hadde håpet på. Kristin Lavransdatter var Norges dyreste film og ble også svært forskjellig tatt i mot. Det er noe litt av det samme over disse produksjonene. Begge er svært lange og dyre filmer som forsøker å være pompøse. Jeg vil nok si at Cleopatra er en del bedre enn Kristin Lavransdatter, men i målestokk så kan de minne om hverandre.

Skuespillerne setter litt sitt farge på filmen. Elisabeth Matheson gjør en veldig god innsats som filmen og klarer å bære filmen ganske bra på sine skuldre. Det er ikke hennes feil at dette ikke føles som den helt store filmen. Man har også dyktige skuespiller ei de fleste ledd her som Bjørn Skagestad, Gisken Armand, Lena Endre, Jørgen Langhelle, Henny Moan og Sverre Anker Ousdal for å nevne noen. Alle gjør sikkert helt som de blir instruert her og de gjør ingen dårlig innsats, bare at man skulle håpet man kunne gjøre dette mer interessant å følge og der må nok Ullmann ta noe av støyten for hvorfor dette ikke gnistrer.

Men til tross for at dette ikke klarer å overbevise for mye så er jo dette ikke noen slett film. Litt kjedelig er den nok for mange, men ikke dårlig. Den er påkostet og det synes og selv hvor mye man prøver så missliker man den ikke helt. En del av scenene er mesterlig gjort, men det er helheten som her blir for svak, pompøs og langdryg. Jeg har ikke noe imot lange dramaer, men da må man legger det opp så man kan forsvare denne lengden og en må ha ting å fare med til en hver tid. Alt blir for gitt her og man vet jo fra begynnelsen hvordan dette vil ende. Det hadde vært kult om man i alle fall klarte å lage litt spenning underveis her. For meg ble dette for stillestående og for lite interessant og det føles som en hån at filmen varer i tre timer. Ting er jo velgjort til tider men ikke så underholdende. I norsk målestokk er dette kanskje ikke så ille, men når man sammenligner med all annen film som en alltid bør gjør så faller dette litt igjennom. Jeg ruller en sterk treer for denne filmen som har noe man ser etter i en god film, men langt i fra alt.


Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Frøken Julie - God gammeldags Ullmann, med gnistrende skuespillere

Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(3,8 av 6 - 17 stemmer)

Kritikker i media

  • Kristin Lavransdatter - Kransen
  • Verdens Gang
  • Dagbladet
  • Aftenposten
  • Dagsavisen
  • Natt&Dag
  • Filmfront
  • Arbeiderbladet

Land:

Sverige, Norge, Tyskland

Språk:

Norsk

Filmselskap:

Norsk Film A/S, Tele-München (TMG), Norsk Rikskringkasting (NRK), Lavransdatter AB

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 

«Familien Lykke»

 

«Motherless Brooklyn»

 

«Dragevokterens jul»

 
 

«The Christmas Chronicles 2»

 

«Black Summer»

 

«Zombie Flesh-Eaters»

 

«The Silencing»

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2020 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.