Anmeldelse av Beethoven, amerikansk film fra 1992

En liten Sankt Bernhardsvalp kommer seg løs og inn et huset til familien Newton. Alle barna blir svært glad i hunden med en gang og tror det er faren deres som har kommet med den. Men faren George Newton hater jo hunder og synes at det er et mareritt at denne hunden er kommet inn i deres liv. Men når han skal si det til ungene at de ikke kan beholde ham så har han ikke helt hjerte til å ikke la dem beholde ham. Men han sier det er selvsagt midlertidig til de finner den riktige eieren. De gir hunden navnet Beethoven og sakte men sikkert blir han en del av familien enten George Newton vil det eller ikke for noen eier melder seg ikke. Men det er ikke bare spøk å ha en Sankt Bernhards hund fordi det er en stor hund og den spiser masse mat og røyter en masse hår og har en rekke andre uvaner som hunder ofte har. Hunden blir raskt et skikkelig medlem av familien som faren bare må lære å elske...
Det hele begynner en stormfull natt der regnet høljer ned og torden er i luften. Vi skal til gaten der Dandy Pup holder til. Når vi tar en kikk inn i bygningen finner vi en rekke hunder i bur som bjeffer når lynet tordner utenfor. To menn kommer bærende inn med en ny stor svart hund i et lite bur. Den ene mister buret opp på foten sin og skriker til. Så kommer en eldre herre og sier at han trenger valper og ikke store hunder. Mennene løper ut igjen fra lokalet mens de sier at det er okei. Neste dag skinner solen i den landlige småbyen koster barberen klar til utenfor for å ta i mot sine kunder. I lekebutikken er det modelltog som er tingen og det suser rundt i vindusutstillingen. En koselig mann og hans kone ser svært glad ut når de kikker ned på noe. Det er en søt Sankt Bernhardsvalp de kikker på og som får dem til å bli bløt om hjertet som om de så på et lite barn. Den vesle valpen spankulerer rundt i buret sitt mens folk kikker på den fra alle kanter. Valpen ser på at andre valper blir kost med og plukket opp til sine nye eiere. Så kommer en liten jente og vil ha Sankt Bernhardsvalpen, men moren sier nei og drar henne med bort fra vinduet. Så parkerer en bikerjente sin motorsykkel og stikker innom dyrebutikken. Hun spør hvor stor hunden kommer til å bli og betjeningen svarer at en Sankt Bernhard nok blir rundt 70 kilo tung. Hun sier at hun har en stor bakgård og vil se på valpen, men så tisser valpen på henne og hun blir irritert og vil heller ha en Pittbull. Så kommer natten igjen og en bil stopper utenfor dyrebutikken og de bryter seg inn og stjeler en rekke hundevalper og ut i bilen med dem da alarmen går. De kjører avgårde med hundene for å ta dem tilbake til sin tvilsomme arbeidsgiver. Men en av hundene kommer seg ut av buret under overfarten og klarer å åpne bakdøren på bilen og da spretter den ut og det gjør også Sankt Bernhardsvalpen. Nå er det to unge hunder ute i det fri uten eier.

Dette er jo en veldig enkel komedie og er en veldig typisk barnefilm. Her er humorpoengene at man spruter vann på bilen med hageslangen, men så var visst vinduet åpent og så skal man le av det. Slike ting er jo artig når man er barn, og helt okei når man blir eldre, men ikke det helt store. Man klarer jo å skape noen overlykkelige øyeblikk her innimellom som gjør dette til en barnefilm man kan bli litt glad i. Men en del ting blir nesten litt for typisk her. Man ser hele veien hvor dette bærer hen og så er jo alt så skrudd til og lite naturlig som gjør at filmen nesten bare fungerer for barn som ikke ser at dette ikke er slik ting virkelig er. Karakterene er jo veldig overkarikerte her. De kriminelle her er veldig stereotypiske og lyser skurk lang vei med en gang man ser dem. Familiefaren er for overlykkelig i det ene øyeblikket og gjør lykkedans og skjærer en masse grimaser i neste. Og hunden er jo litt oversmart og klarer å skape en del situasjoner som hunder aldri ville funnet på å gjøre. Ting er så rosenrødt her til tider at det er til å spise opp. Filmen har jo også litt sjarme innimellom og jeg vil tro at noen vil like dette ganske bra om man setter pris på overdrevne hverdagseventyr. Om man synes det er morsomt at hunder ser på TV og gjør en hel del ting som vanlige hunder aldri hadde brydd seg katten om, så er dette filmen for deg. Ingen skal i alle fall ikke si at en ikke prøver svært hardt her å skape moro av alt som kan bli morsomt her. Litt spenning forsøker en også litt på her med disse dyreskurkene.

Brian Levant på regi skaper en film som klarer å skape noen artige situasjoner som langt fra er troverdige. Men Levant viser i alle fall at han klarer å gjøre en veldig glassert søt film aldri forsøker åå være noe mer enn enkel underholdning for det yngre publikum. Moralen er jo god, men man lærer jo ingenting av denne filmen. For noen barn vil den jo være direkte vranglære fordi man tror at hunder kan gjøre alt mulige ting. Ting begynner jo litt okei, men så drar filmen nye veier etter hvert for å forsøke å holde interessen oppe og ting blir veldig snålt for et voksent øye med all dette rare som skjer her hele tiden. Innimellom så blir dette litt for pinlig banalt, og selv om man skaper noe humor her så himler man litt med øynene over hvor overcrazy dette blir til tider. På skuespillersiden er ikke dette en film som er på noens lepper når man skal snakke om solide prestasjoner og det er jo fordi man får så mye grimaser og himling med øyne og andre saker som man nesten aldri ser ellers. Det er dog noen kjente fjes her som Christopher Castile (Steg for steg), Charles Grodin (Rosemary's Baby), David Duchovny (X-Files), Stanley Tucci (The Lovely Bones, Road To Perdition og Terminalen) og Nicholle Tom (Nanny). Og selv om skuespillerne forsøker å lage Jim Carrey-aktige fjes her er dette av en helt annen klasse og ikke i nærheten av like vellykket.

Historien som fortelles her er jo også svært tynn og selv hvor hardt en prøver så klarer en ikke helt å omfavne denne filmen så mye som en kanskje hadde håpet på. Men til tross for at ting er veldig spent her til tider så er dette en helt grei film å se. Filmen føltes jo sikkert også en god del bedre på begynnelsen av nittitallet når dette ble laget. Jeg husker også hvordan mange av mine venner digget denne filmen den gangen og det kan jeg skjønne fordi for barn er det jo helt andre ting som gjelder og dette er jo veldig tegneserieaktig også. Som film er nok ikke som den beste selv om dette innehar noen kvaliteter som barn liker, og jeg skal ikke se bort i fra at jeg hadde likt denne filmen godt om jeg hadde sett den som barn.

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser i samme filmserie:
- Beethoven's juleeventyr - Beethoven forsøker seg på en julefilm
- Beethovens 5 - Nok en dårlig unnskyldning for å lage enda en Beethoven-film
- Beethovens fjerde - Tåpelig barneunderholdning som ikke tar de unge på alvor
- Beethovens tredje - Virkelig en møkkafilm om Beethoven
- Bethovens andre - En helt på tuppa oppfølger som blir litt for flau i lengden

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- The Spy Next Door - Naboen er ikke så kjedelig som han ser ut som
- The Flintstones in Viva Rock Vegas - Hvordan Fred og Barney møtte konene sine
- Bjelleklang - To fedre, men bare en actionfigur igjen til jul...
- The Flintstones - ‘Jabadaba-Doo Time’ i steinalderen