Anmeldelse av Abduction, amerikansk film fra 2011

Nathan Harper har så lenge han kan huske hatt en ubehagelig følelse av at han ikke er som alle andre. Han føler seg som en fremmed i sitt eget liv. Da han en kveld sitter å jobber på en skoleoppgave med venninnen Karen, kommer han over et bilde av seg selv som liten gutt på en nettside for savnede personer. Hva gjør et bilde av Nathan på et nettsted for savnede barn? Og hvis hans ekte foreldre etterlyser han, hvem er da personene han har levd med så lenge han kan huske? Samme kveld ringer to menn på døren og spør etter ham. Bare minutter senere er gutten på flukt fra både CIA og et team med topptrente drapsmenn. Spørsmålene hoper seg opp og Nathan bestemmer seg til slutt for å ta saken i sine egne hender.
Taylor Lautner er navnet på gutten i hovedrollen. Og Taylor Lautner er navnet på det som skal få filmen til å gå i pluss. Lautner spiller Jacob Black i Twillight-sagaen, hvor de tre første filmene har spilt inn nær 1.8 milliarder dollar. Han er en av Hollywoods mest populære unge skuespillere. Har du sikret deg mannen i hans første ledende rolle har du også sikret deg en haug av ungjenter i kinosalen verden over og mange millioner i kassa. Men det betyr ikke nødvendigvis at en har sikret seg en god film med en flink skuespiller. For Taylor Lautner kan godt ha en stor skuespillerkarierre i vente, men da skyldes det heller hans magemuskler enn hans evner som skuespiller. For å sitere en Youtube-bruker så virket det som om Lautner har to ansiktsutrykk hele filmen i gjennom. Det ene er: ”Jeg har stein i skoen” og det andre, ”Jeg har fått fjernet den nå”. Det er selvfølgelig overdrevet, men det ligger en sannhet i det. For han holder stort sett det samme ansiktsutrykket hele filmen igjennom. Han fungerer greit i scenene hvor han ikke trenger å si noe, altså actionscenene, men talentet ender der.


En Jason Bourne for tolvåringer, tenkte jeg da jeg så filmen. Så fant jeg ut at filmen hadde 15 års aldersgrense. Det er helt idiotisk av flere grunner, ikke bare er halvparten av målgruppen jenter på tretten, men det er også nok logiske brister at de som er fylt 15 tidvis vil finne filmen ufattelig dum. Selv Sigourney Weaver (Alien-filmene og Avatar) er ikke i nærheten av å trekke denne filmen opp. Mer stive dialoger enn de hun og Lautner fremfører seg i mellom, har jeg sjelden sett tidligere. Det dukker opp fire, fem andre kjente og mindre kjente fjes, men det spiller ingen rolle hvor gode skuespillere de egentlig er når manuset er så tynt. Uavhengig av hvilke karakterer det er som snakker sammen, føles dialogen stiv, og for dårlig skrevet.

I registolen finner vi John Singleton som tidligere har laget Four Brothers, 2 Fast and 2 Furious, Shaft og Boyz N the Hood. Foruten sistnevnte har de tre andre til felles at ingen av dem er blitt særlig godt mottatt av kritikerne, men publikum har dratt å sett dem likevel, og de har spilt inn mye penger. Det overrasker meg ikke om det samme skjer med denne filmen. Det blir ofte spøkt med at det alltid er en baris-scene med, når Taylor Lautner er å se i filmen, og her går det knapt fem minutter før vi ser ham uten skjorte. Noe positivt er det å si om filmen riktignok. Utgangspunktet for filmen er faktisk ganske så kult. Actionsekvensene er slettes ikke verst, og der fungerer også Lautner bra. Og til tross for at filmen både kan kalles barnslig og dum, så kan en ikke ta fra den det at den går fremover i et forrykende tempo. Actionsekvensene og de sentimentale scenene er jevnt fordelt. Bare så synd sistnevnte ikke fungerer i det hele tatt.

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Four Brothers - Action-drama med og for gutta
- 2 Fast 2 Furious - Bilsjåfører forsøker å 'frame' en narkobaron
- Shaft - Afroamerikansk testosteronkulhet med action og kjappe replikker
- Boyz n the Hood - Unge med røff oppvekst i ghettoen