Anmeldelse av Babycall, norsk film fra 2011

Anna og hennes 8 år gamle sønn Anders er på flukt fra den voldelige faren til Anders. Til en hemmelig adresse i Oslo flytter de to inn i en gigantisk boligblokk. Anne er livredd for at eksmannen skal finne dem, og hun kjøper inn en babycall for å passe på sønnen mens han sover i rommet ved siden av. Så en dag slår merkelige lyder inn på babycallen, hun hører rop og skrik, det høres ut som mordet på et barn! Flere merkelige hendelser inntreffer og Anna blir stadig mer forvirret og redd.
’Babycall’ er regissør Pål Sletaunes andre rene thriller siden ’Naboer’ i 2005. Igjen tar han for seg det menneskelige sinnet, det mentale og hva sider som frykt og uroligheter kan gjøre med folk. Skillet mellom fantasi og virkelighet er til de grader også til stede i ’Babycall’, noe som skaper flere spennende situasjoner vi publikum blir sittende og bite negler over.

Det starter både sakte, rolig og traust oppbyggende. Det tar tid før både spenningen og det lille av action kommer. I tilfellet med Anna og sønnen Anders føles dette greit fordi vi da virkelig føler (og tror) vi kjenner dem passe godt. Det går nemlig en stund før vi både lærer Annas frykt å kjenne, og derfor også blir vandt med skuespiller Noomi Rapace sin karakter og skuespill.

Når vi så altså har blitt varme i trøya rundt hennes karakter, går det sakte men sikkert opp for oss hvor utrolig sterkt, stødig og troverdig Rapace spiller. I denne meget krevende rollen er Rapace både sterkt dedikert og fullstendig inni karakteren! Slik hun også var i rollen som Lisbeth Salander er det rett og slett få man kan se for seg spille en slik slitsom rolle slik hun gjør dette. At regissør Sletaune kapret henne før hun emigrerte til Hollywood er slik et kupp for norsk film! Bare glimtvis innimellom får man følelse og ser tendenser av overspill, eller egentlig bare skuespill kan man si.

Ringrev Kristoffer Joner må også nevnes med sin herlige tilstedeværelse og sitt mer eller mindre utilsiktede og ufrivillige morsomme utseende, en karakter som bringer en dose humor og motvekt inn i filmen til Annas tunge karakter.

Historiemessig sitter man tidvis og venter på at både det ene og det andre skal skje. Om nettopp så gjør skal ikke røpes her, men man kan trykt si at filmen som helhet skuffer litt rent spenningsmessig. Tematikken går nemlig gradvis over fra å være klart thrillerpreget til å bli mer som et rent drama, dog et sterkt et sådan. Uten å røpe alt for mye så utspiller slutten seg som et meget sterkt personlig drama, et scenario som blant annet takket være godt skuespill og en følelsesmessig rik historie sitter godt i ryggmargen innen filmen går i svart!

’Babycall’ er ikke spesielt interessant rent filmatisk eller spenningsmessig, dessverre kan man forsiktig si. Det er tematikken og de sterke skuespillerprestasjonene som hovedsakelig gjør denne filmen interessant og fascinerende. Annas problemer skildres i aller høyeste grad på en flott og varierende måte, men som thriller blir den litt stump da man til slutt isteden står igjen med følelsen av å ha sett et sterkt familiedrama. Slik sett stjeler Noomi Rapace filmen!



Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Naboer - Marerittet next door.
- Amatørene - Passe absurd og med sort humor
- Budbringeren - En gjennomført mørk film med herlig sjarme og humor