Anmeldelse av Oslo, 31. august, norsk film fra 2011

Et portrett av Oslo i dag, et portrett av en mann i byen. Et visuelt og emosjonelt drama om en mann drevet til sitt eksistensielle nullpunkt. Anders er i ferd med å fullføre sin narkotikarehabilitering og treffer på gamle kjente på en permisjon. Han er smart, kjekk og kommer fra en god familie, men likevel hjemsøkes han av alle mulighetene han har kastet bort og alle menneskene han har sviktet. Vil han kunne se en fremtid ved morgengry, eller vil tidligere feil hjemsøke ham for mye og for alltid?
Regissør Joachim Trier og teamet bak hans forrige filmsuksess ’Reprise’ er tilbake. Inspirert av kultromanen ’Le feu follet’ gir ’Oslo, 31.august’ et portrett av hovedstaden vår som både er vakkert og gjenkjennelig. Det starter med fascinerende videoopptak fra 60-tallets Oslo og videre veksles det mellom privatsteder og kjente turiststeder i Oslo. Med dette som bakteppe følger vi Anders på sine møter med gamle venner og familie.

Skuespiller Anders Danielsen Lie virker utrolig troverdig, befriende vanlig og som alle oss andre i rollen som Anders. Nettopp derfor fremstår han som en både sympatisk og sympativekkende karakter. Men, utover dette er han en komplisert karakter og hans lidelser normaliseres heller ikke men fremstilles som veldig kompliserte, noe de nok også er for folk som sliter med liknende ting. Et slikt fokus er ikke hverdagskost i norsk film, og det er vel derfor unødvendig å påpeke handlingens viktighet. Manuset frembringer også meget gode samtaler og observasjoner på livet, hverdagen og helt trivielle ting.

Skal man være kritisk mot hele opplegget kan man fort angripe filmens ’flink gutt’-preg. Dette kan nok gjøre at filmen skiller seg negativt ut overfor massene. Ikke at man tror regissør og co. har brydd seg om dette, men det kan få folk til å ta seg nær av karakterenes og manusets kritiske holdning overfor ”alt” som er vanlig og naivt hos oss mennesker. Dette fremstilles som lavmål, nesten uten unntak, og karakterene mister mye sjarm og sympati på dette. Dette bedrevitende preget passer egentlig ikke filmen optimalt, men er et helt bestemt trekk som likevel er gjort. Man må til slutt innse hvor mye latterlig trivielt man har det i livet, og om man spiser dette premisset ja så funker det utmerket, med små nyanser både i filmklipp, skuespill og stemningsforandringer som gjør helheten så sterk.

Her dekkes det ikke over med noen filmatiske klisjéer må du tro, å nei da, og slik blir hele filmen også meget ærlig og brutalt troverdig. Videre blir ’Oslo, 31.august’ også en veldig tung film fordi vi aldri helt klarer å identifisere oss med Anders. Likevel kan karakteren sees på som et ironisk bilde på vår tid, vår tids iver og viktighet av å lykkes, være lykkelig, med mer. Anders Danielsen Lie spiller så sterkt at hans fortvilelse føles vond også på oss som ser, vi ser at han sitter inne med en håpløshet som ikke vil forsvinne, det er tungt. Portrettet av Anders er helt klart blant det sterkeste som er gjort, skuespillermessig, i norsk film. Dette er derfor heller ingen feelgood-film og dens tunghet vil slik skyve den bort fra et veldig stort publikum, det er jo synd, for alle kunne hatt godt av å se dette!

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Verdens verste menneske - Strålende skuespill, i kommende norsk Oscar-kandidat!
- Thelma - Spiller på flere svært vellykkede strenger samtidig
- Louder Than Bombs - Finskrevet og beskjedent forløsende familiedrama
- Reprise - Fullendt frisk norsk film som imponerer og underholder deg

Les også andre anmeldelser av utgivelse:
- Depressiv og melankolsk hipsterrealisme
- Filmanmeldelse av Oslo, 31. august